I mange år nå har materialitet vært en kvalitet kunsten kan samle seg om for å markere avstand til en stadig glattere offentlighet og en stadig mer eterisk økonomi. Kunstverkets mulighet til å kreve en større oppmerksomhet om sin utførelse, sin kornete overflate og sitt materielle opphav, har fungert legitimerende og inspirerende for både kunstneres skapende og kritikeres fortolkende praksis. Tendensen har kanskje sin tydeligste teoretiske pendant i tankeretninger som objektorientert ontologi og nymaterialisme, men også andre og mer tradisjonelle tilnærminger til kunst, politikk og økologi har i seg den samme bevegelsen mot det materielle.
At denne bevegelsen ikke har vært like utpreget synlig innenfor kunsthåndverket som i billedkunsten, er naturlig av mange grunner, men særlig fordi interessen for materialiteten alltid har vært en konstant der. Kunsthåndverkerne trengte aldri noen teoretisk push for å orientere seg mot objektet. Derfor er det kanskje heller ikke til å bli overrasket av, at den første utstillingen jeg har sett på mange år som virkelig reaktualiserer sansningen som et produktivt felt for kunstnerisk undersøkelse, finner sted i lokalene til kunsthåndverksgalleriet Kraft. Der vises utstillingen Terskelstimulus, et begrep som ifølge utstillingsteksten betegner «punktet hvor en ytre sansepåvirkning er sterk nok til å produsere en respons».
Utstillingen viser fire verk, som til sammen forsøker å engasjere alle våre fem sanser. Pearla Pigao har skapt den audiovisuelle installasjonen Composition of Skin (2021) basert på berøring. Hvor publikum gjennom å berøre to metallplater skaper en elektrisk krets som produserer lyd fra en synth, lyd som igjen fortolkes i en lysinstallasjon. Det hele blir et lite vidunder lik dem man kan finne på et teknisk museum, og som publikum er det er lett å bli stående fast i en litt enkel fascinasjon for teknikken. Men det estetiske potensialet er stort, og har blitt demonstrert i danseperformancer.
Serina Erfjord og Magnus Oledal jobber også med lyd og lys, men heller enn berøring er de i PHI-D (2022) opptatt av vår erfaring av rom og resonans. Installasjonen deres er en slags trompe l’oeuil/l’oreille, som utnytter det gamle bankhvelvet de stiller ut i til fulle: Idet en kommer inn i det bekmørke rommet, er det første en ser noe som ligner en roterende opplyst statuett. Nokså kjapt blir det imidlertid klart at det er en laserprojeksjon. Samtidig blir en var en intens during skapt av elektromagneter, lik den en hører fra MR-maskiner, like fullstendig omsluttende som mørket.
Thale Vangens skulptur av hestehud og -hår, blotte tomrom ribbegap (2022), som vi inviteres til å berøre, er særlig orientert mot vår erfaring av taktilitet, skjønnhet og ubehag. Det er nok utstillingens mest tradisjonelle verk, og fungerer som en påminner om tidligere kunstneriske bevegelsers interesse for lignende undersøkelser. Betraktelig mer aparte er Kasper Hesselbjergs servering av fermentert puehr-te, sammen med den nokså barnslige hors d’oeuvren sylteagurk med marshmallow (I håb om assimilation, 2013). Maten akkompagneres av de humørfylte fotokollasjene Fig. 1 (I håb om assimilation) (2022) og Fig. 2 (Snail Sandwiches) (2022), hvor snegler og svampers kulinariske konnotasjoner utforskes. Hesselbjergs verk ligger ikke veldig langt fra noe moromannen Kristopher Schau kunne funnet på i sine velmaktsdager, men er del av et gjennomført kunstnerisk prosjekt viet smakens og konsistensens plass i vår kultur.
Som det fremgår, spiller materialiteten fortsatt en svært viktig rolle her, men fokus er flyttet fra tingene slik de er for seg selv, til hvordan de fremstår for vårt sanseapparat. De fleste som vet litt om tankegrunnlaget for felt som estetikk og epistemologi kjenner igjen disse perspektivene (Hei, Immanuel!), men også langt ferskere funn fra nevropsykologien er med på å understreke deres relevans: Verden erfares ulikt for hver av oss.
Terskelstimulus understreker den personlige erfaringen som kulturelt betinget, men til syvende og sist helt partikulær. Dermed bryter den med den rådende universalistiske ambisjonen i kulturlivet, som legger stor vekt på inkludering av alle og utjevning av funksjonelle forskjeller. Jeg tolker ikke utstillingen dithen at den har en politisk ambisjon om å egentlig kritisere denne inkluderingstanken. Imidlertid peker utstillingen ut noen helt sentrale grenser for hva slags inkludering og oversettelse på tvers av sanser som er mulig. Det er interessant i en tid hvor det å vise til ulike biologiske begrensninger kan bli tolket som et reaksjonært standpunkt.
Slik sett er utstillingen sterkere som helhetlig prosjekt enn som summen av enkeltverk. Det pleier å være et godt tegn. Terskelstimulus er daglig leder ved Kraft Kirsti van Hoegees masterprosjekt fra Kuratorutdanningen ved Universitetet i Bergen, og kan følgelig mistenkes for å være noe teoretisk overdeterminert. Det vises imidlertid slett ikke. Formidlingen er svært kortfattet: Heller enn et kuratoressay får vi utdelt et pent formgitt tankekart, et valg som viser publikum stor tillit, og som er i tråd med tanken om en påvirkning som er akkurat sterk nok til å produsere en respons.
