Østerrike über alles – Nedtelling til Documenta, del 4

Kunstnere fra Østerike og de omkringliggende landene, samt noen amerikanere vil danne kjernetruppen i årets Documenta. Og Documenta Magazine nr 1 er ute.

Det er ikke til å komme fra at Documenta er en stor begivenhet. Hver og en av dem blir husket for sin profil. Okwui Enwezor med sin «Sosialkritisk postkoloniale» i 2002 og Catherine David med sin «Dokumentære» i 1997. Allerede nå svever Roger M. Buergels nye kallenavn i luften, og med stor sannsynlighet vil Documenta 12 gå inn i historien som «Den Østerrikske». Aldri tidligere og sannsynligvis heller ikke i framtiden kommer så mange kunstnere til å representere Østerrike på Documenta. Legger man til de omkringliggende landene og plusser på med noen amerikanere har vi kjernetruppen av de deltagende kunstnerne.

Det store tidsskriftprosjektet har, betraktelig forsinket, kommet med sitt første nummer. Redaksjonen har selvfølgelig sitt sete i Wien, der Georg Schöllhammer og Alexander Horwarth er Buergels trofaste våpendragere i prosjektet. Documenta Magazine nr 1 behandler spørsmålet om det moderne utifra ulike land og tidsskrifter. Ingen dårlig strategi ettersom det temmelig automatisk kommer til å skape et positivt image for Documenta blant kritikere og skribenter. Vil man trenge inn i diskursen kan man gjøre det her. (Kun på tysk. Lederartikkelen er skrevet av Georg Schöllhammer og kan lastes ned på tysk og engelsk her. Utdrag av noen av tekstene finner du på engelsk her). Det sies at en av utstillingslokalene, Documentahalle, kommer til å fungere som redaksjon og utgivelsessted der det vil bli mulig for besøkende å delta med tekster.

På spørsmålet om hvorfor han har valgt så mange østerrikere svarer Buergel: «Ja, jeg er sterkt knyttet til Wien og ser ingen grunn til å gjøre meg til et globalt subjekt. Tre, fire års forberedelse til en slik utstilling er ikke lang tid. Da gir jeg min tillit til folk som jeg har kjent i 15 år.»

En interessant og overraskende nyhet er at en tredjedel av utstillingen skal bestå av eldre kunst. Det eldste verket stammer fra 1300-tallet: «Kunst av eldre dato er ofte uendelig mye mer aktuell enn 90 % av det som foregår i atelierene.» Man kan nok anta at det blir en del eksempler på global modernisme i denne delen. Buergel flagger for østeuropeisk modernisme, for afrikansk og kinesisk. Og den som har vært i Kassel tidligere får oppleve et nytt scenario: «Krystallpalasset» som bygges rett foran Orangeriet. Der kommer en fjerdedel av utstillingen til å finne sted. For øvrig kommer lokalene til å bli Museum Fridericianum, Neue Gallerie, slottet Wilhelmshöhe, samt et kjøpesenter.

Buergel prøver fortsatt å få med seg Kasselbeboerne i sitt pedagogiske kunstutdanningsprogram. Hittil er det eneste noterte resultatet noen sinte innsendere fra boules-spillere som er blitt jaget bort fra gressplenen der man bygger Krystallpalasset.

Peter Friedl, Playgrounds, Kypros, 2006.

Noen nye navn er blitt kjent og noen har lekket ut. Den fullstendige listen kommer først en uke før utstillingsåpningen, altså i begynnelsen av juni. Her er noen nyregistrerte deltagere:
Simon Wachsmuth, Peter Friedl, Andrea Geyer, Ines Doujak, Dierk Schmidt. Og hva har disse felles? De er fra Østerrike naturligvis, bortsett fra Dierk Schmidt som er tysk – og de var alle med på utstillingen Die Regierung, altså den eneste større utstillingen som Buergel har laget og der vi ser at han henter adskillige av sine kunstnere. En komponist som har arbeidet med David Lynch deltar også: Olga Neuwirth. Hun kommer også fra Østerrike. Andrea Geyers seneste videoprosjekt kan du se her. Hun er forresten lærer på Malmö kunsthøyskole. Videoen er ikke akkurat noen höjdare men det synges og danses i postkolonial stil.

Man skal ikke kjefte på Østerrike. Som situasjonen er i dag kan ethvert land som er nogenlunde velrepresentert når det gjelder samtidskunst gjøre det som behøves for å lage en ambisiøs utstilling. Hadde Buergel for eksempel brukt norske kunstnere hadde det sikkert gått like bra. Man kan spekulere på om det er en fordel eller ikke, men dagens tese er følgende: Vi har aldri tidligere hatt så mange kunstnere som lager bra kunst som akkurat nå.

Jiri Kovanda, Contact, Prag, 1977

Alle er imidlertid ikke østerrikere. Ryktene sier at Johanna Billing fra Sverige skal delta. Og så har vi den relativt nyoppdagede performancekunstneren Jiri Kovanda fra Tsjekkia og 1970-tallet. Hans mikroaksjoner er verdt litt oppmerksomhet – som å stirre folk inn i øynene inne i en heis eller å støte sammen med mennesker ute på gata.

Og den typiske Documentabesøkeren? Det er en akademiker og storbybeboer som blir i én til to netter og som er beredt på å spandere litt ekstra på turen.

(Dette er fjerde del av Lars Vilks månedlige nedtelling til Documenta 12.
De andre delene finner du her: Del 1, Del 2, Del 3. Neste episode kommer 15 april.
Følg også arrangørenes nedtelling på deres egne nettsider og blog)

(Documenta 12 Magazine er utgitt av forlaget TASCHEN og kan bestilles fra www.documenta.de og på www.taschen.com. I Norge kan magasinet bestilles hos kunstbokhandelen Torpedo i Hausmannsgate 42 i Oslo.)