I TV-æraens spede begynnelse var informasjonskanalene få. De mange årene med lineær programmering har fått oss til også å betrakte tiden og historien som rettlinjet, skal vi tro Joen Vedels utstilling NOW-TIME TV på Kunstnernes Hus, som dessuten tilbyr en korreks til denne forståelsen.
Rommet innenfor resepsjonen er gjort om til et TV-studio. På en lav scene står et kafebord med tilhørende stoler foran en greenscreen, og det er plassert ut flere kamera i lokalet. Det er også en miksepult og ulike lyskilder som varierer i styrke under tiden jeg beveger meg rundt. En røykmaskin bidrar med stemningsfulle utblåsninger som skaper en forventning om at noe skal skje.
På gulvet ligger det i underkant av ti A4-ark med ulike årstall som jeg knytter til viktige hendelser i den palestinske frigjøringskampen, deriblant Palestinakrigen i 1948 og slaget ved Karameh i 1968. På et lite bord bak i lokalet ligger printede skjermbilder fra sosiale medier, der flesteparten kommenterer situasjonen i Gaza. Denne humanitære og politiske krisen er et omdreiningspunkt for Vedels prosjekt, som i grove trekk retter fokus mot det å yte motstand og gjøre opprør – både fra et filosofisk og konkret ståsted.
Under utstillingens første dager i slutten av januar ble det spilt inn tre episoder til Vedels intrikate TV-program på og rundt scenen. Et stort ensemble av kunstnere, forskere, historikere og aktivister bidro live og over zoom til innspillingene, som var åpne for publikum. I etterkant kunne en overvære kunstnerens redigeringsøkter, og det uredigerte materialet kan ses på ni monitorer i gangen som leder fra utstillingsrommet til Kunstnernes Hus’ kino. De redigerte episodene vises i selve kinorommet, og er også å finne på en nettside som følger prosjektet.
Den første episoden, Endings, knyttes sammen av Oslo veterankor, som med jevne mellomrom inntar scenen for å gjennomføre en lang rekke oppvarmingsøvelser. At koret, under den drøye timen episoden varer, aldri bryter ut i sang, kan ses som et bilde på forberedelser og energi som potensielt kan kulminere i en hendelse. «Opprøret skjer alltid nå», sier sosiologen Iain Chambers – en av episodens intervjuobjekter – selv når det ikke har funnet en konkret form. Denne påstanden oppleves som sentral for Vedels prosjekt.
I den andre episoden, Intervals, åpner professor i medieteori ved Humboldt-universitetet i Berlin, Wolfgang Ernst, med å snakke om tid fra et mekanisk perspektiv gjennom å vise innsiden av en klokke. Episoden består i store deler av en versjon av den greske rettferdighetstragedien om Antigone, der replikkene suffleres og ofte høres dobbelt. Dramatiseringen tar for seg konsekvensene av å følge sin samvittighet, og skuespillernes repetisjon gjør at handlingen oppleves å både gå framover og bakover på samme tid – som et ekko.
Tredje episode, Beginnings, er mest tradisjonell rent fortellerteknisk. Her leder den libanesisk-palestinske forfatteren og historikeren Rana Issa og den palestinske kunstneren Ayman Alazraq en samtale med blant annet kunstneren Mustafa Mohanna som har hjulpet barn i Gaza med å uttrykke seg kreativt under krigen. Den amerikanske aktivisten Silvia Federici framfører et ønske om en antikapitalistisk arbeider- og feministbevegelse som står opp mot utslettingen av det palestinske kollektive minnet. En minimalistisk støykonsert av Giuseppe Pisano og Vincenzo Madaghiele akkompagnerer flere printede skjermbilder fra sosiale medier, et av dem spør: «Hvordan kan vi takle det å se et folkemord medieres i nåtid med støtte fra våre statsledere?»
Felles for episodene er at stemmene er mange, og koblingene ikke alltid like lette å følge. Den totale spilletiden er på ganske nøyaktig fem timer, noe som kan oppleves massivt i utstillingssammenheng, men grepet med å tilgjengeliggjøre programmet på nett avlaster, all den tid tematikken som settes i spill ikke lett lar seg oppsummere i en håndvending. Like mye som å rette søkelys mot den konkrete palestinske situasjonen, får jeg inntrykk av at Vedel forsøker å fange og kringkaste de kreftene som ligger bak det å yte motstand. Den ikke-lineære tilnærmingen tilbyr et alternativ til nyhetsmedienes horisontale historiefortelling, og montasjeformatet – uten en tydelig begynnelse, midtdel og slutt – sammenfaller med opprørets natur. Det som skiller Vedels smått overveldende bilde- og ytringsstrøm fra den i sosiale medier, er nettopp også revolten mot de fastlåste tidslinjene og den forenklede kausaliteten som preger vår dagligdagse informasjonskonsumpsjon.
