At den selvbiografiserende stilens spill med kritikk-genren får hegemoniske tendenser, forteller ikke om annet enn manglende forståelse for, erfaring med og respekt for hva kunstkritikk er og kan være. Det skriver Jørgen Lund i dette innlegget om norsk kunstkritikk.
Opprør som mainstream
Vi ser en ny tendens i norsk kunstkritikk. Med dette mener jeg ikke rett og slett et nytt tilskudd, en skrivemåte eller holdning som danner et alternativ til de kritikerne som har preget de store dagsavisene. Snarere dreier det seg om ambisjoner om en ny standard, noe som tar over. Grunnleggeren av det nye er Tommy Olsson, en ekstremt ettertraktet freelancer som for øyeblikket er den enkeltperson som preger suverent flest publikasjoner om billedkunst i Norge. I tillegg til at hans egen by line er sterkt til stede, er han i ferd med å danne skole blant en del yngre kritikere.
Norge er lite. Bergen er enda mindre, og tendensen merkes kanskje sterkest her. Slår man tilfeldig opp i det nye tidsskriftet B-post fra slutten av 2006, er en av setningene som øyet kan falle på skrevet på svensk, og forteller om røykeslutt. Altså er Tommy Olsson på plass, i form av en anmeldelse av Fiona Tans utstilling i Bergen Kunstmuseum. Nå, snart et halvt år etterpå, kan man nå se tydelige trekk av Olsson-skole i Grethe Melbys tekst om Runa Islams og Adriana Alves’ utstillinger i Bergen på kunstkritikk.no, og i Erlend Hammers anmeldelse av Runa Islam i Billedkunst.
Hos Grethe Melby har stilen preg av blog, en diskurs om og rundt kunstbetraktning og -skriveri, mye mer pratsom, omfangsrik og omtrentlig enn det man strengt tatt kan forstå som kunstkritikk. Det selvbiografiske momentet, det skrivende jeg, er dominerende. Hos Hammer finner man helt andre velformulerte og skarpe kunstteoretiske betraktninger, men dessverre ofres disse, ikke bare i den aktuelle anmeldelsen men ofte ellers også, i forsøk på litterære, biografiske eksperimenter med et slags impresjonistisk preg.
Hammers anmeldelse begynner slik: ”Runa Islams utstilling i Bergen Kunsthall er en studie i spørsmålet om når eksperimentelle narrative strukturer går over i ren formalisme.” Som interessert, og selv lett tvilende betrakter av Islam-utstillingen (for ordens skyld er jeg også styremedlem i institusjonen), oppfatter jeg dette som en spennende opptakt. Jeg syns Hammer skyter blink med sin problemformulering, og håper på en reell drøftelse. Men Hammer slipper tråden øyeblikkelig, og lar resten av anmeldelsen være en biografiserende utgytelse med preg av stream of consciousness.
Som litterært eksperiment virker det hele intetsigende og uferdig, et tilløp til kritikk som løper ut i ingenting. Men ikke helt ingenting likevel, for Hammer – så vel som Melby – får identifisert seg selv som del av den nye norske ”annerledeskritikken”, kunstkritikk etter Olsson. Hvis man kikker på en diskusjonstråd om Grethe Melbys anmeldelse av Islam-utstillingen på kunstkritikk.no, bekreftes inntrykket av at dreier seg om å skrive seg inn i en slags ikke-konvensjonalitetens avantgarde. Her dukker Hammer opp i en innforstått tone, nå direkte forbanna på utstillingen: ”Faktisk vil jeg gå så langt som å si at ingen utstilling jeg har sett på lang tid bugger meg noe så grønnjævlig som det denne utstillingen nå gjør.” Den dyktige kunsthistorikeren Hammer holder her kanskje imaget i orden, men denne prioriteringen gir dårlige resultater: Post-kunstkritikk, Olsson-skole.
Både Hammer og Melby har selvfølgelig mye annet å fare med enn inspirasjonen fra Tommy Olsson, andre innslag i sine tekster som jeg ikke yter rettferdighet her. Olsson selv står også for annet enn det rølpete. I sitt litterære, performative og selvbiografisk pregede skriveri fletter han for eksempel ofte inn oppriktige verkbeskrivelser og -vurderinger. Men til de redaktørene, både i og utenfor kunstlivet, som i dag frembærer den selvbiografiserende stilen som det vitale tilskudd, som norsk kunstkritikks samtid og fremtid, vil jeg si: At et slikt angivelig spill med kritikk-genren får hegemoniske tendenser, forteller ikke om annet enn manglende forståelse for, erfaring med og respekt for hva kunstkritikk er og kan være. Den nye tendensen er ingen virkelig fornyelse av genren. Snarere viker her kunstkritikk plassen for en annen type, kåserende og temmelig hjemmesnekret journalistikk. Hvis man hiver seg over slike innovasjonsgevandter, er man ikke sitt redaktøransvar bevisst.
Som norske medier vet, i alle fall når det dreier seg om alt annet enn kulturstoff: Fornyelse og utvikling er ikke det samme som å ta en kjent posisjon og sette noe annet der. Slik ”crossover” er snarere utbytting. Og utbytting lever av kunnskapsløshet. Den publisistiske basis for den ulykksalige prioriteringen av Olsson-skolen er forestillingen om at kunstkritikk ”til nå” har vært konvensjonell, fagintern, finkulturell. Dette er med respekt å melde ikke annet enn en tabloid, empiriløs fordom, men den produserer et rom som kan fylles med ”annerledeshet”. Hvis man har litt av kunstlitteraturens egen historie i bakhodet, ser man noe som ingen i farta vil innse: Det som i dag går for å være nytt og annerledes, har utpreget konservative trekk: impresjonistisk, individuelt romantiserende og karismatisk.
Hvis det som begynte med Olssons originale innstikk, med underholdende skråblikk på kunstlivet, fortsetter som en skole, en normal som ønsker å oppta den plassen kunstkritikken skulle hatt, ofres det vesentlige for et tabloid nyhetskriterium. Ad hoc-eksperimentet blir mainstream, med skjær av den teoretiske oppdaterthets uangripelighet. Outsiderstatusen blir et nytt adelskap, og det fargerike går i grått. Jeg snakker altså først og fremst til folk med redaktøransvar i vid forstand, men også til kritikerne selv: Vi bor i et lite land, folk kjenner hverandre og mange skriver åpenbart i for stor grad til hverandre. I Kritikerlaget var det for ikke lenge siden mye interesse for yrkesetikk. Bekymringen gikk da i retning av kritikernes eventuelle institusjonelle bindinger på si. Her er en bekymring til: Uansett hvor tradisjonelt det kanskje høres ut, betyr begrepet kritikk en forpliktelse mot å slå over i selvopptatthet og posering. Kritikk er ikke kunst.
Jørgen Lund
second that
Verk, situasjon, konsept; Jørgen Lund; Morgenbladet; 23 mars; 2007
Jørgen Lund svarer på Erlend Hammers innlegg Om den grønnjævlige kunstkritikken i Morgenbladet 16. mars, som også er postet over her.
Et problem når man (i alle fall jeg) skriver, er at så ordene lett glir unna. Den meningen som et øyeblikk manifesterer seg med et (objektivt, meningsbærende, entydig) begrep, sklir ofte ned i den utilgjengelige delen av språket før det fester seg. Tilbake er en fattig erstatning i form av det normerte språket“ og som jeg tidvis, faktisk ganske ofte “ ikke kjenner igjen. Skriving er med andre ord et basketak (snakker stadig om meg her) med en låst form, en form som er langt mer forutbestemt enn f.eks. tegning. Mange andre kunstneriske språk er sjangerlåste, men ikke predefinerte på samme måte. Joyce gjorde et oppriktig forsøk på å bryte ned denne forbindelsen språket har til referansen “ det som også defineres som virkeligheten “ i bl.a. Finnegans Wake. Lesningen blir der en assosiativ respons, trigget av teksten, men uten å egentlig kunne oversette det til en gjenfortellbar mening. Når kritikeren skriver, er basketaket med teksten et av elementene i meningsproduksjonen, et annet nivå er å framstille kunstverket som en størrelse som kan oppfattes av leseren. En kritiker som er stand til å vise fram både teksten og kunstverket som bevegelige, symbolmettede og materielt tilstede men aldri objektive størrelser “ makter også å framvise den ekstremt tynne hinnen av forståelse vi ser hverandre gjennom. Sjanger er simpelthen et forsøk på å orden.
Her er alle de fem anmeldelsene Dag Solhjell ønsket å se sammen:
Tommy Olsson om Banks Violette på kunstkritikk.no.
Øystein Hauge om Banks Violette fra Bergens Tidende.
Grethe Melby om Kim Hiorthøy fra Dagsavisen.
Lilly Vinje om Kim Hiorthøy på kunstkritikk.no.
Øystein Hauge om Kim Hiorthøy i Bergens Tidende.
Den var et eksempel på subjektiv kunstkritikk… Anbefales varmt.
En brukeranmeldelse av Matthew Barneys film Drawing Restraint 9 skrevet av “tiagovel” på filmdatabasen imdb.com og repostet her av “The all singing all dancing crap of the world” så ut til å være feilpostet, og er derfor flyttet til vår egen diskusjonsstreng om filmen.
Øystein Hauges anmeldelse av Kim Hiorthøy i Bergen Kunsthall har vi lenket til tidligere.
Den finnes her:
Kims feelgood-utstilling, Øystein Hauge, Bergens Tidende, 9 mars, 2007
Jeg kan godt legge ut min Hiorthøy-tekst når neste Billedkunst er kommet ut, dersom det er greit for Billedkunst. Uansett skal vel også Billedkunst snart legge ut heile arkivet sitt på internettet, og da kan man feks også få lest min etter hvert mye utskjelte tekst om Runa Islam-utstillingen.
Dersom Dag Solhjell nå trykker på Lily Vinjes kritikk av Hiorthøys utstilling med tittelen Som å koma heim vil han få ett av sine ønsker oppfylt. Jeg har problemer med å oppfylle det andre, da jeg ikke kan se at Bergens Tidene har lagt ut Øystein Hauges anmeldelse av Banks Violette på sine nettsider. Av de øvrige ønsker Solhjell måtte ha, lover jeg å ta det som det kommer, etter beste evne.
Det er for tiden to utstillinger i Bergen kunsthall. Kim Hiorhthøys utstilling har fått tre kritikker, Bank Violottes to. Dersom disse frem kritikkene kunne legges ut på dette nettstedet, kunne vi kanskje få i gang en diskusjoner om likheter og forskjeller mellom dem – altså en sjangerdiskusjon. Jeg har lest alle fem (to av dem på Kunstnett.no), og de forekommer meg fruktbart forskjellige. Det ønsker
Dag Solhjell.
“Repressed sexual impulses give rise to authoritarian behavior”
W. Reich
Det har alltid vært min strategi, Olsson. Men jeg lykkes ikke hver gang.
Mainstream som opprør
Kjære fiktive Gregersen: Der tror jeg du nettopp beviste at den såkalt subjektive stilen ikke er så lett å beherske som dens motstandere skal ha det til.
jeg har ombestemt meg og synes nå den subjektive stilen er kul. jeg vil prøve meg på en kritiikk av en utstilling jeg ikke var på igår: “Hva het den igjen, jaja, fy faen- jeg skjønte ikke en dritt av det og når jeg sitter her i slåbbrokken tenker jeg at jeg ikke egentlig er interessert i kunst og hvertfall ikke interessert i å tenke på det og hvertfall ikke skrive om det, så slitsomt. digg! jeg prompa litt også og går heller ut en tur i vårsola. dette er kunst!!” yeah! det føltes fint og meningsfyllt- er jeg kunstkritiker nå?
Personlig er jeg en av dem som har hatt stor glede av å lese kritikker av både Olsson og Melbye, ikke minst fordi vinklingene deres er av det urene slaget som bryter opp det tradisjonelle kunsthistoriske kritiker formatet. Jeg kan også like at eksempelvis Olsson ikke alltid (og kanskje også bevisst) ikke treffer, ikke alltid holder fokus og at at han ikke er redd for det imperfekte. jeg kan videre like Melbyes sosiologiske, politiske og ikke minst medieorienterte kunstkritiske kontekstualiseringer.
Olssons stil er etter mitt skjønn, ikke så mye subjektiv som å tilhøre en utøvende, iscenesatt, performativ tradisjon, ikke den akademiske performative tradisjonen, som Camilla Eeg også har vært inne på, men punkrockens og gonzojournalistikkens. Jeg så forleden to Sex Pistols filmer jeg pinlig nok ikke har sett tidligere. Julian Temples “the Filth and the Fury” parallelt med Malcom Mclarens langt mer ego-sentrerte og upålitelige versjon “The Great Rock and Roll Swindle.”
I Temples film, hvor han i stor grad lar Sex Pistols komme til ordet (spesielt Jonny Rotten), danner et meget godt bilde av det kaoset som regjerte i Storbritannia på den tiden. Ikke minst søppelstreiken som gjorde landet om til en eneste stor søppelhaug. I tillegg var der stor lediggang, ikke minst blant arbeiderklassen.
Det mest provoserende med punkrocken, var ikke spyttingen, det iscenesatte raseriet eller klesdrakten, men snarere at den kulturelt sett begynte som et ønske om å være kunstnerisk inkluderende og at den stilte spørsmålstegn til verdikonstruksjonene av såkalt lav og høykultur. Hvem som helst skulle kunne ta opp en gitar, synge, opptre, skrive i fanziner, osv. Det var et opprør mot et samfunn som selv idag opererer med ekstreme klasseskiller hvor arbeiderklassen stadig vekk får høre at de ikke duger til noe og ikke har noen grunn til å føle verdighet. Eller som Jonny Rotten selv sa det i “The Filth and the Fury”: På skolen ble du fortalt at Shakespeare var stor mens du selv ble opplevd som et null.” Punkbevegelsen representerte således en utfordrer til den dominerende smakselite. Den representerte både en undergrunnsbevegelse som ønsket å profanere, tilskitne troen på de foredlede kunstuttrykk samtidig som den ikke var redd for å popularisere.
Den representerte etter mitt skjønn, ikke bare en musikkbevegelse men influerte også store deler av billedkunstfeltet. I det hele tatt kan en se klare overlappinger mellom kunstperformancen og performance innen musikkfeltet, både med hensyn til ønsket om å profanere men også med hensyn til opplevelsenes overskridelse. Mange performancekunstnere jobbet også parallelt innenfor begge felt. Blant annet kan nevnes Ann Magnusson fra kultgruppen “Bongwater”, Lydia Lunch og Yoko Ono, for å nevne noen.
Denne ånden ble som vi vet, tildels absorbert av marked og mainstream som forøvrig er blitt godt beskrevet i Dick Hebdiges bok “Subculture”- the Meaning of Style.”
Det er likevel etter min mening fullt mulig å virke provoserende på samme måte idag som det punkrocken kunne på slutten av 70-tallet, ikke minst når profesjoner blandes. ‘Rolleblanding og interdisiplinaritet’ har en benevnet det så fint siden 90-tallet. Men dette skjer ikke og har aldri foregått i praksis uten en følelse av et ubehag som ikke har noe med hvorvidt en tåler å se en kunstner masturbere, pisse, spy, skjære seg opp eller at den samme personen ber sitt publikum om å såkalt interagere. Innholds- og sjokkmessig har vi stort sett opplevd det meste. Det er imidlertid ingenting som provoserer mer enn om en føler de samme handlingene blir utført av en autodidakt (bare for å ta et eksempel). Det er her det reelle ubehaget ligger i vår såkalte postmoderne-moderne, postpost, nymoderne tid. Kall det hva du vil, men etter mitt skjønn lever profesjonskampen i beste velgående.
Eg gjer det same:
Om den grønnjævlige kunstkritikken
Jørgen Lund leverer i Morgenbladet 9. mars en analyse av ”Olsson-skolen” i norsk kunstkritikk. I stedet for å prøve å gjendrive Lunds egne litt skolemesteraktige argumentasjon, så skal jeg heller si noe litt mer generelt om det å skrive kritikk.
Lund mener å spore en tendens i nyere norsk kunstkritikk. Denne består i en bestemt skrivemåte, med en bestemt form (”kåserende, hjemmesnekret, slentrende”) og et bestemt innhold (”opprørsk, selvopptatt, impresjonistisk”). Dette står altså i motsetning til slik kritikken egentlig bør og skal være: kritisk, argumenterende, analytisk, beskrivende, verksorientert og formidlende. Det handler om hvilke forventninger man har til kritikken, men også om hvilke forventninger man har til kunsten, og disse forventningene legger føringer for hva slags krav man stiller til kritikken. Det største problemet i Lunds innlegg er påstanden om ”ambisjoner om en ny standard.” Min egen praksis er i hvert fall mer knyttet til ønsket om ikke å ha noen standard.
Kunstfeltet er et dynamisk rom med plass til mange typer erfaring og refleksjon, og kritikken bør derfor kunne brukes på et tilsvarende mangfold måter. Ikke fordi kritikk er kunst, men fordi en samtale om kunst som bare handler om verksbeskrivelser og verkets mening, og som alltid er teoretisk og analytisk i formen, ikke speiler kunstens mangfold på noen interessant måte. Derfor kan, for eksempel, det å skape koblinger mellom ulike tekster, være én måte å vise at kunsten også er et sosialt rom. Som da Tommy Olsson filleristet undertegnende på Frieze Art Fair i fjor.
Problemet med den rent verksbeskrivende og evaluerende kritikken er ikke at den er gammeldags; problemet er at den er forankret i én bestemt måte å tenke om kunst på. Dette kunstsynet er preget av at Kunsten primært handler om to forhold: forholdet mellom Kunstner og Verk, og forholdet mellom Verk og Betrakter. Den typen kritikk gjør at hele kunstdynamikken størkner, og kunsten fastholdes som én ting, som noe man alltid bruker på den samme måten. Det er dette som står på spill når Lund mener at ”velformulerte og skarpe kunstteoretiske betraktninger” med nødvendighet skal gis prioritet foran impresjonistisk tant og fjas. For fjaset er alltid et forsøk på å gi oppmerksomhet til ulike elementer av den situasjonen der kunsten finner sted.
Slik reflekteres de forhold kunstpublikummet faktisk har til kunsten på en mer interessant måte. Dette gjør alle medlemmene av ”Olsson-skolen” (og mange andre med oss) på en rekke ulike vis, og med varierende grad av suksess fra tekst til tekst. En kritiker kan over tid utvikle en stemme som gjør at det hun sier må leses mot en bakgrunn som er mer kompleks enn bare et nett av teoretiske referanser. Hver enkelt tekst blir da mindre selvstendig, og krever dermed mer av leseren, men den kan til gjengjeld formidle mer nyanserte lag av mening. Dette skaper flertydighet, og flertydighet er kanskje den teoretiske kritikkens fiende, men det er flertydighet vi trenger.
Erlend Hammer, kritiker og stipendiat ved Seksjon for kunsthistorie, UiB.
Poster her innlegget fra min hånd som står på trykk i Morgenbladet.
Kritikkens former
Av Grethe Melby, kritiker og redaksjonsmedlem ved kunstkritikk.no
Vi kaller det stråmannsargumentasjon når motstandere tillegges meninger og motiver de ikke har. Etter å ha lest hva jeg har skrevet om Bergen Kunsthall og Hordaland Kunstsenter, hevder kunsthistoriker Jørgen Lund at jeg, sammen med Erlend Hammer, tilhører en slags opprørsgruppe. Lund angriper form, ikke innhold, med merkelappen æOlsson-skole”, og hevder at ambisjonen er å overta kunstkritikkfeltet.
For ordens skyld nevner Lund at han er styremedlem ved Bergen Kunsthall. Like relevant er det at Lund og Hammer er ansatt ved samme institutt og har kollegiale sammenstøt om kunstkritikk der. Finnes det noen æskole”, eksisterer den i relasjonen mellom stipendiaten og universitetslektoren.
Jeg har verken opprørstrang eller ambisjoner om å overta. Jeg er først og fremst interessert i å delta. Nylig var jeg møteleder på Ny Musikk Bergens møte om musikkritikk. Der deltok Magnus Anderson (Morgenbladet), Peter Larsen (Bergens Tidene), “ og Hammer, som har skrevet i Parergon.
Et av Andersons poenger var at kritikeren skal gjøre rede for sitt utgangspunkt. Larsen la vekt på at det er forskjell på å skrive for fagtidskrift, et æmenighetsblad” som Morgenbladet og de allment orienterte aviser. Hammer formulerte ulike kritikerstrategier og trakk frem æthe village idot” som et alternativ.
Bare her ligger det tre diskusjoner:
Jeg er enig med Anderson, og jeg diskuterer gjerne hvordan vi kontekstualiserer synspunkter. Jeg henter i liten grad mine referanser fra det private, men snakker fra det kulturelle og politiske. Dermed er jeg av og til personlig. Det mener jeg er legitimt, og det trenger ikke gjøre meg til en konservativ karismatiker.
I Larsens poeng ligger erkjennelsen om at ulike medier har ulike kommunikasjonstradisjoner. Når Lund karakteriserer min tekst som en æblog”, er det åpenbart ment som en nedvurdering. Det tar jeg med ro. At nye medie- og kulturuttrykk nedvurderes er ingen nyhet. Lund nærmer seg mediepanikkens språk, og for meg ser han ut til å mene at kunst ikke tåler snakk “ eller raske kommentarer i et nettforum.
Hammers landsbytosk reiser spørsmålet om en slik kritiker blir som barnet i HC Andersens eventyr, eller om kritikeren blir en dum antropolog som hevder at keiseren er naken fordi han ikke har forstått kleskoden. Her er det mye å ta tak i.
En stråmann betraktes som en avledingsmanøver for å kunne æta” motstanderen. Jeg tror Lund har gode hensikter. Men når Lund velger å fraskrive meg, som redaksjonsmedlem, en forståelse for, erfaring med, og respekt for hva kunstkritikk er og kan være, ber jeg han gjøre bedre rede for sitt syn. Ikke minst av respekt for de andre kritikerne vi publiserer på kunstkritikk.no, de som Lund velger å usynliggjøre. Det holder ikke å konstruere æOlsson-skole” slik han gjør i debattinnlegget eller karakterisere kunstkritikk.no som æmørksinnet, demonstrativ annerledeshet”, slik han gjør i artikkelen Krisens muligheter i Kunstjournalen B-Post. En karakteristikk er i seg selv intet bevis.
Arthur Danto was a fox, Clement Greenberg was a hedgehog.
Self improvement is masturbation. Now self destruction…
Mens vi venter på Tommy Olsson sitt ordentlige tilsvar kan jo vi interesserte tilskuere få tiden til å gå med å spekulere litt i Tommy O. sine sympatier ut fra replikkvekslingen fra Pulp Fiction han serverer oss. Debattens rollegalleri lar seg kanskje ikke umiddelbart overføre til filmens, men her er et forsøk: Tommy O. har i likhet med Jimmie (Quentin Tarantino) et brysomt lik noen har pushet på han uten at han har bedt om det. Er det elevene Erlend Hammer og Grethe Melby som er dødvekten? Eller er Erlend Hammer og Grethe Melby henholdsvis Jules (Samuel L. Jackson) og Vincent (John Travolta)? Hvis ja er de i så fall skyldige i å ha drept noen/noe. Kunstkritikken? Er Jørgen Lund da Mr. Wolf (Harvey Keitel) som iler til for å løse problemet og får det forulykkede (liket/den råtnende kunstkritikken) av banen og order opp i uføret? Eller er det Jørgen Lund som er Jules og Tommy O./ Jimmie, som ikke har bedt Jules/ Jørgen Lund fortelle han hvor godt han skriver/ hvor god kaffe han serverer? Tommy O./ Jimmie har nemlig større problemer? I morgen får vi kanskje svaret.
Ole Jacob Madsen
Min egentlige reaksjon på Jørgen Lunds inlegg vill bli lagt ut i denne tråden natt mellom torsdag og fredag ett sted mellom 01:00 og 02:00, før Morgenbladet oppgraderer sine nettsider.
Jeg ønsker dere alle en fredelig onsdagskveld.
Tommy Olsson
Jules: Mmmm! Goddamn, Jimmie! This is some serious gourmet shit! Usually, me and Vince would be happy with some freeze-dried Taster’s Choice, but he springs this serious GOURMET shit on us! What flavor is this?
Jimmie: Knock it off, Jules.
Jules: [pause] What?
Jimmie: I don’t need you to tell me how fucking good my coffee is, okay? I’m the one who buys it. I know how good it is. When Bonnie goes shopping she buys SHIT. Me, I buy the gourmet expensive stuff because when I drink it I want to taste it. But you know what’s on my mind right now? It AIN’T the coffee in my kitchen, it’s the dead nigger in my garage.
Jules: Oh, Jimmie, don’t even worry about that…
Jimmie: No, let me ask you a question. When you came pulling in here, did you see a sign out in front of my house that said Dead Nigger Storage?
Jules: Jimmie, you know I ain’t seen no…
Jimmie: Did you see a sign out in front of my house that said Dead Nigger Storage?
Jules: [pause] No. I didn’t.
Jimmie: You know WHY you didn’t see that sign?
Jules: Why?
Jimmie: ‘Cause it ain’t there, ‘cause storing dead niggers ain’t my fucking business, that’s why!
Lars Vilks har skrevet litt om dette fenomenet i norsk kunstkrtikk:
“tommyboy-skolen”:http://www.vilks.net/?p=656
.
han never også power ekroth, som ser ut til å ha blitt glemt i denne debatten, kanskje allerhelst fordi hun så veldig hårfint greier å skrive blogger som (ifølge Hammers tekst om boken om behaget i kulturen), samtidig som hun skriver, som Vilks kommenterer, tekster proppfulle av informasjon – både om de sosiale hendelsene og strukturer i den (internasjonale) kunstverden – som om kunstnerne hun skriver om i kritikkene sine. Vilks fremstiller Olsson som nærmest uinteressert i kunstverden, men Ekroth er oppslukt av den.
Tåler dere et lite sidesprang? Kritikk av kritikk av kritikken er ikke noe nytt.
Her på Lillehammer hadde vi en meget fryktet musikkanmelder, Hallvor Halvorsen, i avisa Dagningen (fred være med dem begge) Halvorsen var også pianostemmer og svømmelærer i denne vakre byen ved Mjøsa. Jevnlig kom Rikskonsertene også til våre trakter, og de ble behørig anmeldt. Etter en slik konsert arbeidet Halvorsen seg jevnt og trutt og med faglig tyngde gjennom nummer etter nummer, og solistene fikk ris og ros, ut fra hva de fortjente. Kjell Bækkelund var hovedstjernen, og Halvorsen hudflettet ham, med skikkelige referanser til alle de ferdigheter han mente en dyktig pianist burde beherske, men som Halvorsen mente Bækkelund manglet. Bækkelund raste, og begikk et svar, der han startet med å si : Til pianostemmer og svømmelærer Halvorsen. Halvorsen repliserte : Til skribenten Kjell Bækkelund.
Så ble det stille, og Bækkelund og rikskonsertene kom tilbake året etter. Halvorsen arbeidet seg gjennom konserten, nummer for nummer og solistene fikk etter hva de fortjente. Men helt til slutt kom kun følgende setning: “Og Kjell Bækkelund spilte piano”.
Hovedstaden hadde fulgt med i striden, og dette siste lille nådestøtet, ble refrenget på en revyvise på Chat Noir.
Å utmanøvrere en arena man selv ytrer seg i er vel ikke den mest ridderlige strategi, nei. Heller ikke å avskrive ethvert motargument som ukvalifisert i kraft av den samme arenaen. Det er faktisk vanskelig å tolke Lunds innlegg som annet enn et offentlig, om enn motvillig dementi. Hvis Jørgen Lund heller ville hatt en privat samtale med tre andre kan man jo spørre hvorfor han valgte å ytre seg offentlig i første rekke? Om noen skylder han Arvid Sckancke-Knudsen svar på hans første innlegg, da dette så vidt jeg kan se slår bena under mange av hans argumenter. Jeg kunne også godt tenke meg å få svar på hvor han har idéen om et opprør fra.
Ellers har jeg ingen større problemer med å avfeies som “merkelig”, all den tid mitt innlegg, med unntak av bemerkningen om opprør, er en refleksjon i denne debattens forlengelse og ikke et direkte svar til Lund. Hans beskyldninger om kunstkritikk.no får vi komme tilbake til på et senere tidspunkt, da iført en annen hatt (og skjortekrage)
Jeg støtter Dag Solhjells forslag om at Kritikerlaget bør arrangere et arbeidsseminar der vi kan diskutere ulike sjangre i kunstkritikk.
Noen flere enn undertegnde som synes at Lund er en feig, reaksjonær, unna-manøvrerende og (ikke minst) arrogant debattant når han skriver følgende: “Den formen kunstkritikk.no nå har som debattforum, er det de facto ikke noe debattforum. (…) Det må være opp til oppdragsgiverne, skribentene og leserne å vurdere om de kan leve med den holdning og den debattkultur som Nergaard ansvarer for. Det som blir av saklig debatt_ i etterkant av mitt innlegg, som også er trykket i Morgenbladet, kommer til å foregå i andre fora._
Tenk det, Hedda! Og vet du, kjære Jørgen: Noen av oss, som du kanskje ikke drikker årgangsrødvin med til daglig, vet faktisk også at “Hedda Gabler” ikke er Solstads og Michelets siste bok fra kvinne-VM i fotball. Og om du skulle tro på en så fantastisk påstand, sluker du vel faktisk den neste også: I et visst Holberg-skuespill ville du ikke ha vært den dristige, påståelige og latterlige Erasmus Montanus, som det etablerte for Guds skyld må plukke fjærene av, men den forutrettede og gråtende Mor Nille.
Som så kjent er så stein at hun tror hun flyr.
4 kritikker om én utstilling samt Lund og Nergaards tekster om kunstkritikk i
Kunstjournalen B-posts første nr. kan leses her
Jørgen Lunds innlegg, og hans artikkel i Kunstmagasinet i 2006, viser en interesse for noe som, såvidt jeg vet, ikke har vært viet særlig interesse før i Norge, nemlig om kunstkritikkens sjangermuligheter. Siden han selv ikke går inn i den materien ved å vise til eksempler med tekstsitater, men heller står som en talsperson for en sjanger han ikke presiserer hva er, har debatten ikke fulgt et særlig fruktbart spor. Det som allikevel er interessant å registrere, er at tiden er blitt moden for å se ulike sjangre som likeverdige bidragsytere til den løpende kunstkritikk. Det krever imidlertid en helt annen tilnærming. Først må det utvikles en systematikk og terminologi med hvilke ulike sjangre kan identfiseres og sammenlignes, så kan man diskutere deres verdi som kritikker, og bedømme de ulike kritikeres kvalitet innenfor deres respektive sjangre. Hittil har diskusjonen, synes det som, hatt som utgangspunkt det som alltid har vært en begrensning for norsk kunstdebatt overhodet, nemlig at det bare har vært en retning som har vært den eneste gyldige. Jeg foreslår at Kritikerlaget arrangerer et arbeidsseminar der ulike sjangre i kunstkritikk fordømsfritt diskuterer opp mot hverandre. I samme nummer som Lunds artikkel ble det presentert fire ulike kritikker av samme utstilling i Bergen – et fint utgangspunkt for en sammenlignende studie av sjangre.
Dette mener Dag Solhjell
om skoler i norge.
denne påstanden fra lund minner meg om jonas ekebergs lansering av ny-konseptualistene som et begrep på en kunstretning her i norge for noen år siden. han klart å trylle hele tre kunstnernavn opp av hatten. begrunnelsene var like tynne, synes jeg.
men denne debatten er interessant fordi den grunnet kunstkritikk og underskogs sammarbeide inn folk og meninger utenifra det noe innsnevret norske kunstfeltet. Jeg synes ask/Arvid Skancke-Knutsen innlegg er det som setter standard for debatten. I et innsnevret norsk landskap roper man ulv uten grunn – det finnes nok av eksempler på forfattere, journalister og kritikere fra andre fora enn norsk kunstkritikk som har skrevet med et sterkt jeg tilstede i tekstene sine.
Jeg synes det er mer interessant å se dette i sammenheng med flanør-begrepet. Psykogeografi er jo et annet begrep. sistnevnte har vært, mener jeg å huske, vært debatert på kk.no
kunstkritikk.no
jeg skrev en slentrende tekst, fra bergn. måten jeg skrev på i fra bergen er en vanlig måte for meg å skrive på. Jeg har skrevet slik i brev siden jeg var et barn og i e-post til venner når jeg har vært på noe innenfor kunstverden siden jeg begynte å gå på utstillinger i 1999. At jeg nå får lov å publisere disse tankene i denne formen sier noe magasinene jeg publisere i. Men aller mest om kunstkritikk.no, som har vært en døråpner.
slik jeg husker det, og dette kan være helt, helt feil, så er denne slentrende måten å skrive på som jørgen lund delvis kritisere noe som mer eller mindre har kommet med full tyngde siden kunstkritikk ble etablert. Det er viktig å påpeke dette synes jeg siden kunstkritikk.no har to ganger endret det norske kunstlandskapet: første gang når man begynte å publisere kunstkritikk på nett med den tyngde og pondus som initiator og daværende kritiker-redaktør (det er viktig å påpeke at nåværende redaktør nergaard var debattredaktør fra oppstarten av).
Den andre gangen var når de inngikk et samarbeid med underskog.no, et lukket medium som tar utgangspunkt i en liten lukket vennegjeng i oslo der vennene blir gitt invitasjoner. Disse nye får også etter hvert invitasjoner “ og slik har den utviklet seg og vokst, som et slags sosialt nettverk.
At denne endringen har vært toneangivende viser denne debatten ganske enkelt ved at mange av innleggene bærer mer preg av chatting/IM tendenser heller enn reelle innlegg slik man er vant til dem fra avisenes kronikk og debattsider. Det er ikke nødvendigvis noe galt med dette, det er bare annerledes.
Om kunstkritikk skal sile kommentarer og om redaktørene noe rett-fra-levra innlegg er noe jeg ikke vil forholde meg til her, jeg mener det tilhører en annen, om enn relevant diskusjon. Men slike (uheldige) rollefordelinger har man en tradisjon fra i norge. Den er lang og fin den. Se på literaturkritikk fra midten av forrige århundre. forfattere skrev om andre forfatteres bøker, søskenbarn kunne gjerne skrive om hverandres nyeste verk – så vidt jeg husker mest kritisk.
På nittitallet i norge har vi sett en klar tendens av “ja-jeg-innehar-minst-femten-forskjellige-og-overlappende-roller-men-det-bryr-jeg-meg-ikke-noe-om”
forsvar mot disse påstander.
kunstkritikken, blomstrer den eller dør den?
antall kritikker er, i stor grad takket være kunstkritikk.no, mye høyere enn for bare noen få år siden. Jeg forstår Lunds opprinnelige tekst og denne mer pågående og konkretiserende kritikken av kunstkritikkens stand som et spørsmålstegn ved pasientens tilstand heller enn et forsøk på å etablere en skole (og som sagt, om det skal være en skole, så må det være kunstkritikk.no-skolen, og ikke tommyboy-skolen). Å bruke dette var fordi den lå så lett tilgjengelig for hugg. Er kvaliteten i det som skrives bra nok spør han. At dette blir spurt, at dette spørsmålet blir stilt er noe jeg, nesten i likhet med moe, ser på som et sunnhetstegn. Det betyr at det som blir skrevet blir lest og lagt merke til og ikke bare forbigått i stillhet. Det på sin side vil forandre kritikken over tid, fordi alle som produserer noe, i dette tilfellet kunstkritikk, er avhengige av input for å produsere. Dette klarer kunstkritikk.no
hva er kunstkritikk.no sitt problem?
Det kan jeg ikke svare på. Som kunstneren mark hamilton sa i en kunstnersamtale jeg hadde med ham i går: problemet med problemer er at om vi hadde bedre ideer, så ville vi ha hatt dem.
Omstendig men dog; kanskje er kunstkritikk.no sitt problem nettopp det som gjør kunstkritikk.no til at det faktisk blir lest? jeg vet ikke. som sagt. Kunstkritikk.no er uten tvil den største ansamling av kunstkritikk norge noen gang har sett, og antakeligvis noen gang kommer til å få se.
appropo:
hammers tekst om boken behaget i kulturen er velskrevet men kjedelig. Bret Easton Ellis/glamorama referansen var dog morsomme (å sitte på en vespa i roma og være redd for de antakeligvis svært dyre og posh-utseende skoene sine).
enig irkaus.
Ein tekst blir ikkje betre enn sin lesar (om teksten er aldri så god, altså), noko som er eit frustrerande faktum, enn så lenge det er slik (det er slik!) at folk (som til dømes lektor Jørgen Lund) er så mykje modigare i det dei sjølve (/han sjølv) skriv, enn det dei er (/han er) i lesninga av det andre skriv. Det blir ikkje dialog, men lei resignasjon av slikt. Såh, måtte me alle bli betre lesarar!
Jørgen Lunds påstander om en Tommy Olsson-skole innen norsk kunstkritikk virker for meg som et mer enn halvslapt forsøk på å forstå seg på norsk kunstkritikk. Kunstkritikken i Norge består ikke av overveldende mange stemmer, men vi er da noen til sammen. Lund klarer å trekke frem to navn som delvis kan sies å etterligne den karakterisktiske stilen til Olsson (som jeg for øvrig synes er en befriende spenstig og intelligent skribent som vi er så heldige å ha i vår andedam). Lunds store skrekk er tydeligvis at en selvbiografisk og poserende form skal bli et hegemoni i kunstkritikken her til lands. Ja, sågar ser det ut til at Lund mener at dette hegemoniet allerede står sterkt??? Sorry, Jørgen Lund, du må jobbe hardere og trekke frem flere navn før du kan fronte ditt eget under disse påstandene. Ikke blir det helt tydelig for meg hvor du vil heller. Er det bare jeg som sitter med en følelse av at påstandene dine er nærmest grunnløse? Eller har jeg misforstått? Er det den subjektive kritikken du vil til livs? Kunstkritikk er på lik linje med filmkritikk, litteraturkritikk osv. en subjektiv sjanger. En kunstkritikk vil og skal alltid være preget av opplevelsen den aktuelle anmelder hadde i møte med den aktuelle utstillingen. Selvfølgelig må en prøve å tre litt ut av seg selv, se ting i perspektiv og i større sammenhenger slik at det blir mer enn rent føleri, men å be oss skrive uten et jeg i teksten er litt vel drøyt, spør du MEG.
Mvh
Nina Marie Haugen,
fast frilans kunstkritiker i Dagsavisen siden januar 2005
Kjære Jørgen Lund. Om du hadde lest Ketil Nergaards innlegg, ville du funnet følgende setning: “ I Olssons rapport fra den samme messen i Morgenbladet beskriver han hvordan han løfter en sprellende Hammer i skjortekragen som forgjeves prøver å forklare seg.” Den er dårlig all den tid det ser ut som om det er skjortekragen og ikke mannen som prøver å forklare seg. Det ble påpekt. Dette er imidlertid ikke trakassering, bare pedanteri, og som sådan kanskje ingen god grunn til å gå til angrep på diskusjonen som følger innlegget ditt?
Gregersen: Du har rett! Nå falt mine relativistiske skylapper av, og den nakne sannheten åpenbarer seg for mine øyne. Tolkning er jo egentlig ganske lett, når alt kommer til stykket. Tegnet betyr jo egentlig bare det det betyr! Takk skal du ha, du er bare alle tiders. Jeg er særlig glad for at du avslørte at det vi egentlig sa var at “undersøkelsen av seg selv er kunstkritikerens første og tidvis eneste oppgave”. Godt du forstår hva vi sier (du har jo lært hva det er å kommunisere), og klarer å skrive en så gavmild kritikk. Jeg er også utrolig glad for at du har klart å bane vei utenom de siste 4000 år med epistemologi, og kommet deg rett til das ding an sich. Fantastisk! Kudos!
beh, ikke minst jørgen lund har tydelige reaksjonære trekk. og det mener jeg. det hadde vært interessant å vite hva ekte kunstkritikk er, bør, eller skal være. for det forteller jørgen lund ingenting om. og hvis kunstkritikk ikke er kunst, hva er kunst for noe?
jeg husker flere av tommy olssons artikler der det faktisk menes noenting (nettopp fordi han velger å beskrive noe annet enn det tittelen strengt tatt tilsier).
Jeg har til nå valgt å la være å skrive i denne tråden. Grunnen er at jeg ønsker å bidra til en mest mulig ryddig situasjon for meningsutveksling med dem jeg eksplisitt har gått til angrep på. Jeg har grunn til å tro at svarene er på vei. Men Ketil Nergaards bidrag her gjør at jeg likevel må si: I og med at den kritikken jeg reiser berører kunstkritkk.no såpass mye, syns jeg det er på sin plass at redaksjonen gir en kommentar. Det hadde vært bra å se et redaksjonelt oppslag med programmatiske synspunkter på kritikkens form og funksjon, og eventuelt en kommentar til min påstand om hegemoniske tendenser. Det er da også gode tilløp til å tematisere sak i Nergaards tekst. Men ikke bare mitt ønske om å holde rommet åpent for dem jeg eksplisitt har kritisert, holder meg fra å ta denne ballen nå. Det er rett og slett umulig å debattere her, i denne formen. Nergaard må selv bære ansvaret for dette: Når redaktøren velger å gå i regelrett polemikk i diskusjonstråden etter min tekst, og dette faktisk uten å identifisere seg ryddig og klart som en som taler i kraft av redaktør og som representant for en redaksjon der to av de skribentene jeg angriper sitter “ dette oppfatter jeg ikke bare som en klokkeklar bekreftelse på at jeg har rett i mitt varsku mot innsidervirksomhet og om at redaktørleddet i Norge må stilles til svars, men først og fremst rystende uprofesjonelt og åpenbart på kant med god presseskikk (et begrep som forekommer i redaksjonens egen programerklæring).
I den formen kunstkritikk.no nå har som debattforum, er det de facto ikke noe debattforum. Nergaard figurerer på én gang som redaktør, som debattant og til alt overmål som den ordstyrer som har ansvaret for at direkte trakasserende replikker får bli stående, for eksempel noe om en ”skjortekrage som forgjeves prøver å forklare seg!” Ærlig talt, det hele ser ut som en klubb med hemmelige regler. Det hjelper ikke akkurat på inntrykket at redaksjonsmedlem Jon Refsdal Moe postulerer et merkverdig syn om at poenget med kritikk er å “heve stemmen”, få oppmerksomhet. Det må være opp til oppdragsgiverne, skribentene og leserne å vurdere om de kan leve med den holdning og den debattkultur som Nergaard ansvarer for. Det som blir av saklig debatt i etterkant av mitt innlegg, som også er trykket i dagens Morgenbladet, kommer til å foregå i andre fora.
Dessuten er underskog.no bare virtual reality og bondefangeri – “Underskogen i Norsk Kulturliv” liksom. Forøvrig har kulturen blitt en tvangstrøye som jeg melder meg ut av her og nå. Yes, I am a loser! R.I.P.Baudrillard.
Jeg skjønner din absolutte anti-reaksjonære holdning Refsdal Moe, men: Blir det ikke litt vel skoleflinkt dette da? Det du sier fremstår for meg som en type utvannet post-modernisme som luften har gått ut av. Hev din røst liksom! Oj for et hylekor vi har fått, absolutt kultur og kunnskapsløst selvfølgelig -Nevermind (Nirvana). I denne demokratiske, romantiske patosen blir sånne som Herr Gregersen (over) riktig sentimentale…. Han sier følgende: “I den virkelige verden har dere overhodet ingen bidrag.” Folk som sier det pleier å selge ett eller annet, eventuellt bidra til å selge noe…. sekretærer?.
Og der setter schanke knudsen fingeren på en grunnleggende eksistensiell erfaring hos de fleste av oss.
Vår kjære venn Antonin Artaud, en kritiker vi nok må regne blant de subjektive, sa om seg selv: “I started out in literature/ in order to be able to write/ that I had indeed nothing to say”.
Jeg ville mistro enhver kritiker som skrev fordi han hadde noe å si, fremfor lyst til å heve stemmen. Enten ville jeg ikke trodd på ham.Elers ville jeg tenkt at han måtte være et ualminnelig uegnet kritikeremne, og anbefalt ham å begynne å skrive katalogtekster, offentlige utredninger eller til nød en phD-avhandling.
Lysten til å heve stemmen er ditt eneste kriterium som kritiker. Og det er et kriterium som forplikter langt mer enn det du eventuelt måtte formidle. Og selvsagt – det er knapt verdt å nevne det – langt mer enn hensynet til kritikkgenrens konvensjoner, eller det eventuelle opprøret mot disse. Og hvem snakker om et opprør her? Skulle man være så smålig at man brukte sitt intellekt, sin ungdom og sin skjønnhet på å opponere mot et artikkelformat?
Lysten til å heve stemmen er din eneste forpliktelse. For hvorfor holdt du ikke ellers bare kjeft? Dét er det eneste spørsmål som er verdt å stille seg. Og det eneste verdige svar er dette: Fordi du har lyst til å heve stemmen. Du ender kanskje med å skrive deg litt bort innimellom. Kanskje du skriver noe helt annet enn det du egentlig ville.
Men den dagen du slutter å spørre kan du egentlig slutte å skrive.
På mange måter har du allerede sluttet å skrive.
Har Jørgen Lund rett i at det har dannet seg en skole trenger han ikke fortvile. For snart, før noen av oss aner, kommer det noen og tramper den ned. Men jeg ville håpe at de trampet fordi de hadde lyst. Lyst til å heve stemmen. Ikke fordi de hadde et eller annet å formidle. Eller en eller annen orden de helst så gjenopprettet.
Hvem er Tommy Ollonson?
……………
mariuse: Det er jo et kjent faktum at lysten til å heve stemmen ikke alltid er ensbetydende med at man har noe å si.
Stakkars skjortekrage som forgjeves prøver å forklare seg!
det er rørende å lese hvor enige dere alle er i at undersøkelsen av seg selv er kunstkritikerens første og tidvis eneste oppgave, lettvintheten skal ingen ta fra dere, heller ikke gjengmentaliteten, som på toppen av det hele påståes å hjelpe flere til en bedre kunstforståelse. Desverre for dere handler ikke kunst om et jeg men om et vi, kom ikke her med snikksnakk om objektivitetens død, at verden eksisterer utenfor dere selv er et faktum, dere fikk av denne språket i gave så lær dere å kommunisere. Kunstkritikk er ikke et vindu i reality-tv til deres egne fabuleringer rundt øresus og hodepine og nå også hverandre, at redaktøren ser det som sin oppgave å oppsummere debatten med dolkestøt og katzenjammer lover ikke spesiellt godt for forumet. Dere har imidlertid rett i denne tendensen ikke er mainstream, heller et sidespor som ender rett ut i tåka der ingenting har noen mening, til slutt og i heller ikke begynnelsen. I den virkelige verden har dere overhodet ingen bidrag. At Lund er redd for ulvenes språk i en møysommelig oppbygget sivilisasjon tør være selvinnlysende, og vel verdt et forsvar. lykke til!
Jørgen Lunds Tommy Olsson-kompleks
Jørgen Lunds innlegg bygger langt på vei på hans tekst «Krisens mulighet» som ble publisert i Kunstjournalen B-Post like før jul. Her lanserte Lund i en noe mer høystemt tone enn her sitt begrep om «annerledeskritikken», som i følge ham selv herjer landet og som nå truer med å presse den virkelige kunstkritikken av banen. Jeg husker jeg ble litt irritert over den teksten. Ikke først og fremst på grunn av innholdet eller den litt poserende tonen, men fordi den var så usedvanlig vag. Uten å nevne et eneste kritiker eller en eneste tekst kritiserte han dagens kunstkritikk for å være «politisk korrekt», «uklar, lav og mistenksom» og «grunn, kortlivet og egentlig konvensjonell i betydningen utdatert».
Denne gangen er han heldigvis mer eksplisitt. I løpet av det halve året mellom det litt abstrakte essayet i Kunstjournalen B-Post og den nærværende teksten mener Lund å ha sett en ytterligere subjektivisering av kunstkritikken. Eksemplene er altså Grethe Melbys anmeldelse av Runa Islam og Adriana Alves på kunstkritikk.no og Erlend Hammers av Runa Islam i Billedkunst. Tendensene som han skrev om for et halvt år siden omtales nå som «ambisjoner om en ny standard, noe som tar over», Olsson-skolen er i ferd med å bli mainstream.
I essayet i Kunstjournalen B-Post skrev Lund om tendensen til en «mørksinnet og demonstrativ annerledeshet på insider-nettstedet kunstkritikk.no». Jeg lurte lenge på hva denne mørksinnede annerledesheten egentlig dreide seg om. Nå er det altså avklart. Det som også blir klart er at Lund blander kortene. Lund har rett i at en av tendensene i norsk kunstkritikk de siste årene har gått i en mer subjektiv og personlig retning. Han har nok også rett i at mye av inspirasjonen kommer fra Tommy Olsson. Problemet oppstår når Lund forsøker å beskrive denne nye subjektiviteten, og kaller den en «mørksinnet og demonstrativ annerledeshet». Med dette lar han sin lesning “ ikke bare av Tommy Olssons stil, men også av innholdet i hans tekster “ smitte over på en hel generasjon med svært forskjellige kritikere.
Aller mest går det altså ut over Grethe Melby. Og aller minst passer det kanskje på henne. Melby skriver overhodet ikke ut fra noen mørk outsiderposisjon. Heller ikke er hun særlig privat. Hennes vinkling er, som Kristoffer Jul-Larsen skriver over her et sted, snarere politisk og kunstsosiologisk.
Når det gjelder Erlend Hammer stiller saken seg litt annerledes. Hvis det finnes en Olsson-skole i norsk kunstkritikk, så er han muligens dens eneste representant. Enkelte av Hammers tekster ser ut til å være skrevet i direkte dialog med Tommy Olsson. Faktisk så direkte at han også skriver ham inn i sine anmeldelser. De som fikk med seg Hammers rapport fra Frieze Art Fair i Billedkunst i fjor kunne lese en historie der Hammer, i rollen av underdog, forfølger Olsson gjennom utstillingen for å få med seg hva han ser og noterer seg på veien. I Olssons rapport fra den samme messen i Morgenbladet beskriver han hvordan han løfter en sprellende Hammer i skjortekragen som forgjeves prøver å forklare seg.
Jeg vet ikke om Hammer fikk tatt igjen for det håndgrepet. Uansett var dette tilløpet til kritiker-battle et lite høydepunkt for meg i fjorårets kritikkproduksjon “ et skoleeksempel på performativitet i kritikken, og egentlig mere gonzo enn Tommy Olsson selv: morsomt og overraskende, litt pinlig og faktisk grenseoverskridende på et vis. At Hammers anmeldelse av Runa Islam ikke var noen ubetinget suksess, er jeg enig med Jørgen Lund i. Men, som en annen dabattant skriver litt lenger opp på siden her, vi har alle våre gode og mindre gode dager. Hammers anmeldelse av Arild Danielsens bok Behaget i kulturen her på sidene for noen uker siden er et eksempel på en meget god dag. Den er også et eksempel på en tekst som har lite å gjøre med det Lund omtaler som Olsson-skolen hverken i form eller innhold.
Når det gjelder redaksjonenes prioritering av Olsson-skolen tar Jørgen Lund ettertrykkelig feil. Grunnen er rett og slett at denne skolen ikke finnes. Ingen banner mer, ingen bruker flere stygge ord og ingen andre kan finne på å bruke en hel kunstanmeldelse til å beskrive sin jakt på den perfekte dildoen. Jeg tror egentlig ikke så mange heller ønsker akkurat det. At det derimot har skjedd et forsiktig toneskifte i hvordan kritikerne plasserer seg i teksten er mulig. Det er jeg interessert i å diskutere. Men det er en helt annen diskusjon enn den faktaomtrentelige og populistiske debatten som Jørgen Lund her legger opp til.
Herligt. Kritikk av kritikk av kritikk av kunst.
Problemet er vel heller at det generelt har vært en mangel på kritikere innenfor kunstfeltet, og spesielt kritikere med god fagkunnskap, noe som har ført til at slikt som dette har blitt publisert?
Kritikken har selvfølgelig flere oppgaver, men dersom den gir meg en god leseropplevelse er jeg kisteglad (takk jonrmoe og vongartnerblaue!), om den i neste runde fører til at jeg kommer meg ut og oppsøker kunsten har den oppnådd noe riktig skjønt (takk grethe_m!), og dersom den attpåtil medfører at jeg får en sublim åpenbaring er kritikken overmåte.
Foretrekker derfor kritikker som sier noe om hva kritikeren mener om verket, fremfor kritikker som analyserer og analyserer og henviser til en uendelig rekke av kunst(historiske) referanser. Selvfølgelig setter jeg også pris på referanser og analyser (selv om de rendyrkede analytiske kritikker sjelden er slik kostelig lesning som tekster av Jon “Refseren” Moe og Henning “Slakteren fra nord” Gärtner), men ikke på bekostning av kritikker som viser hva kritikeren egentlig synes.
Så for all del Olsson, Hammer, Melby, Moe, Gärtner og alle andre, føkk i vei med kritikersjangeren!
Makt…strategi… puh!
Grethe Melby er definitivt ikke en dårlig kunstkritikere.
Det er ikke heller Marit Strømmen som etter min mening, har skrevet glimrende i denne formen i lang tid. Så i hvems ærende går du Lund? Stirret du deg bare blind på Olssons slappe skinnbukser eller skriver du for et styre som er missfornøyd med Melbys kritikk? Den som snakker om kritikkens verdi, gjør det bare for å høye sin egen verdi, men hvilken verdi skal høyes her? kritikeren, kunsthistorikere eller styremedlem Lund?
Dessuten vill jeg nevne både Therese Bjørneboe og Ina Blom m.fl. som sammen med oven nevnte kritikere er med på å lage et meget oppegående og dynamisk kritikerstand, så hva er du redd for Lund?
Martin: Det er et spørsmål om funksjon. Kritikk har alltid en funksjon, å si noe om kunsten den kritiserer. Kunst har ikke alltid en funksjon.
Ask: Du har helt rett i alt du sier, men det er ikke så veldig interessant. Spørsmålet må være om Jørgen Lund har rett i at Erlend Hammer og Grete Melby skriver dårlig kunstkritikk, og hvis så er tilfelle (noe jeg tror det ikke er (i alle fall som oftest, alle kan ha en dårlig dag)) hva det skyldes. Den andre debatten er, som det sies, død.
Her ser du en Rigtig Kritiker! Det Skrape Øje, Den Skeptiske Mund, alt er på plads.
Når det gælder kvindelige kritikere så synes jeg faktisk ofte de er bedst når de kan se verden fra et barns synspunkt; det dér legende, kærlige, moderlige blik. Det gør mig så glad, altså.
Debatten lukter ikke bare støv, men pulveriserte, gammelmodige briljantiner, som forlengst har sluttet å ha noen verdi. Jørgen Lund, som jeg er oppriktig stolt over å si at jeg ikke vet noe som helst om, hevder tilsynelatende at det i 2007 er i ferd med å danne seg et komplott i Bergen, med det for øye å underminere Den Gode Kunstkritikk i Norge. Han setter Tommy Olsson opp som denne bevegelsens anfører, anklager Grethe Melby og Erlend Hammer for å være hans underdanige med-koryféer, og sier at de kollektivt (_alle tre!?_) presenterer en “kåserende og temmelig hjemmesnekret journalistikk”, “intetsigende, uferdige, biografiske utgytelser” og “en normal som ønsker å oppta den plassen kunstkritikken skulle hatt”.
Det er godt vi har folk som Lund, som ut i fra sin posisjon kan tale “til folk med redaktøransvar i vid forstand”, og advare mot disse skumle, undergravende tendensene. Helst skulle jeg ønske at Lund fikk en offentlig post, der han personlig kunne dele ut kongelige anbefalelsesbrev, der han en gang for alle slo fast hvem som får ytre seg om kunst eller ikke.
Men kjære Jørgen Lund: Tenk om det forholder seg omvendt? Tenk om det finnes en mengde mennesker der ute som har lyst til å se kunst, oppleve kunst, og kanskje til og med forholde seg emosjonelt, begrepsmessig og intellektuelt til kunst, men som stenges ut fordi de ikke deler kunstanmeldernes og galleristenes lukkede kodespråk? Kanskje Olsson, Melby og Hammer, så ulike de enn er, representerer en etterlengtet sprekk i hva stadig flere mennesker opplever som en kunstig og unødig mur; satt opp av rent proteksjonistiske hensyn?
Og kjære, kjære Jørgen Lund: Den såkalt subjektive journalistikken oppsto hverken med Tommy Olsson, Nik Cohn eller Hunter S. Thompson. Du finner den i George Orwells betraktninger over England og Europa, du finner den i Vinjes “Færdaminner”, du finner den til og med i Augustins “Bekjennelser”. Det er den type journalistikk/ kritikk/ bekjennelseslitteratur som sier: Slik ser jeg virkeligheten. Nå kan du erklære deg enig, eller si meg i mot. Den gjemmer seg ikke bak fagtermer, går ikke skjul bak en profesjonell sjargong, men sier noe om Menneskets opplevelser underveis. Men ut fra en grunnleggende kunnskap, som likevel ikke hindrer den i å kommunisere.
Kjære, kjære, kjære Jørgen Lund: Jeg har jobbet som musikkjournalist siden jeg var 14. I det siste, snart tredve år senere, har jeg også dristet meg til å å prøve meg på kunst-, teater- og kulturfelt-omtaler, fordi jeg innser at jeg i all min “subjektivitet”, all min “uvitenhet”, faktisk ligner flertallet av publikum. Om du synes at jeg dermed representerer en ny og uheldig trend, der jeg er et språkløst barn med “hegemonistiske tendenser”, får vel det stå sin prøve.
Som Tristan Tzara i sin tid sa: Jeg driter i grunnen i det.
Er ikke denne debatten veldig gammel? Lukter litt støv.
Subjektivistisk orientert kritikk kan æfremme en etisk, grundig og god kritikk”, men den trenger ikke gjøre det. Kritikk kan være god eller dårlig kunst, javel. Først og fremst bør kritikken være god eller dårlig kritikk.
Again with the adskillelse av ting som ikke kan adskilles. Kritikkens kritiske og litterære funksjoner griper inn i hverandre, og er uadskillelige. Man kan ikke si at den først og fremst må være det ene eller først og fremst det andre. Kritikk og litterære kvaliteter er emergerende egenskaper av hverandre.
Ok, jeg er uenig med Jørgen Lund i hans bedømmelse av Grete Melbys kritikk. Skriverjeget er definitivt til stede, men jeg oppfatter slett ikke at det fortrenger kunstverkene det behandler, at teksten handler om noe annet enn kunstkritikk. Beskrivelsen: “en diskurs om og rundt kunstbetraktning og -skriveri, mye mer pratsom, omfangsrik og omtrentlig enn det man strengt tatt kan forstå som kunstkritikk.” er ikke dekkende. Melby kontekstualiserer verkene i voldsom grad, og vinkler sin opplevelse av dem i en nokså spesiell retning, men det er svært langt fra en privat kontekstualisering, den er derimot politisk og kunstsosiologisk. Det må være legitimt å publisere kunstkritikk som går i en slik retning, særlig i et forum som kunstkritikk.no. Det har selvfølgelig visse implikasjoner, deler av Islams utstilling er helt utelatt, de vil trolig ikke passe godt inn i Melbys prosjekt for denne teksten. Hvor mye av Alves’ utstilling som dekkes vet jeg ikke.
Vi snakker tross alt om en selvopptatt trend her, så vaffan gör man.
Ser du ikke at jeg nesten bare bruker etternavn? Da må de jo være helt kjønnsnøytralisert? Dessuten var det Hr. Moe som bragte seg selv inn i debatten.
Det var dog satans til gutteklub du tegner op, Påske-Larsen.
Martin: Jeg tror du leser ham alt for strengt. Det er ikke et angrep på subjektivistisk kritikk per se. Han ser jo definitivt en vis verdi i Olssons prosjekt, selv om han ikke akkurat er overstrømmende positiv til det. Slik jeg forstår Lund, så er dette ikke en kritikk av at skriften er retorisk, eller at skriverjeget er tilstede i teksten, men at skriverjeget fortrenger det som er kunstkritikkens egentlige mål, diskusjon av kunst.
Og jeg ser ikke dobbeltbindingen, han sier jo ingensteds at han er uenig med hverken Hammer eller Melby, i stedet irriterer han seg over at Hammer ikke fullfører en tankerekke han syns høres interessant ut. Lund vil lese mer om kunsten som kritiseres.
Subjektivistisk orientert kritikk kan “fremme en etisk, grundig og god kritikk”, men den trenger ikke gjøre det. Kritikk kan være god eller dårlig kunst, javel. Først og fremst bør kritikken være god eller dårlig kritikk.
Nå her jeg ikke lest de omtalte tekstene av Melby og Hammer, så jeg kan jo ikke si om jeg syns Lund har rett, hverken i kvalitetsvurderingen eller om de skriver seg inn i TommyOlsson-/JonRefsdalMoe-skolen. Olsson er som oftest glimrende syns jeg, og Moe er med i kampen om årets beste kritikk med IBZN LZM.
Jim Morrison kan henge seg.
Selvsagt er kritikk kunst. Det er bare kanskje ikke god kunst, nødvendigvis.
Det er en stor feil å angripe subjektiv, perspektivistisk kritikk. Man kan godt angripe individuelle kritikeres bruk av subjektiv stil, kalle den overfladisk, narsissistisk eller hva man nå vil, men å angripe stilen som sådan er baby og badevann. Den stilen må også være en del av kritikkfloraen, og jeg kan ikke se noen grunn til å avvise den.
Jeg har stor sympati for kritikk som skriver imot det som Georg Johannesen kaller “negativ retorikk”, altså den liksom-perspektivløse, liksom-objektive, liksom-aretoriske stilen som Adorno forbinder med den instrumentelle fornuft. Negativ retorikk påberoper seg en objektivitet som er umulig. Kort sagt: Den er kjip, og vi liker den ikke. Men ikke dermed sagt at man med perspektivistisk kritikk skal unngå stringens, eller den gode tanke, man skal bare ikke ikle den en objektiviserende stemme. Det er nok egentlig innholdet Lund irriterer seg over.
Jeg føler at Lund havner i en rar dobbeltbinding her. Han har lyst til å angripe innholdet til Olsson et al, men ender opp med å skylde på formen. Nå skal jeg ikke si at form ikke former innhold (det gjør den absolutt, jeg studerer tross alt litteraturvitenskap), men formen er ikke skyld i de tingene Lund her angriper, så mye han enn forsøker å knytte de to tingene sammen i teksten. Subjektivistisk form kan like gjerne fremme en etisk, grundig og god kritikk. Det finnes ingen grunn til at den ikke skulle det. Men jeg setter pris på at L fremhever yrkesetikk for kritikere som et gode.
Og forresten: Kan noen forklare dette med at crossover er utbytting? Det har jeg ikke hørt før.
Hei, det var ikke Tommy Olsson som grunnla den sjangeren der. Det var meg.
…………………