Om å prise kunsten

Vestlandske Kunstmisjons tre dagers Epilog på BiT Teatergarasjen i Bergen gjorde det klart at misjonærene turnerer kunstfeltet etter alle kunstens regler. I tillegg framsatte de et lite program for politisk lederskap: Det kommer ingenting inn i en lukket hånd.

– Den liberale, verdslige stat trenger religionenes språk. Uten det kan den sekulære staten komme til å avskjære seg fra nøkkelressurser til å skape mening og identitet. Dette hevdet den tyske filosofen Jürgen Habermas da han var i Bergen i november for å motta årets Holbergpris. Habermas er sikkert uvitende om Vestlandske Kunstmisjon. Men deres kunstneriske behandling av religiøse praksiser er et godt utgangspunkt for å forstå dagens forhold mellom kulturell meningsproduksjon, politikk og økonomi.

Rise of the public woman
Ved å kle seg i uniformer som trekker assosiasjonene til amerikanske pølseselgere fra 50-tallet har de to misjonærene gjort det betimelig å spørre om det er børs eller katedral kunsten holder på med. Men i tillegg har uniformen en annen funksjon: Vi retter vår oppmerksomhet mot kunstnerne som kunstmisjonærer, ikke som privatpersoner. Det er som om misjonærene har forsøkt å gjenreise Richard Sennets falne «public man» som en dialogisk, imøtekommende, men ikke minst ledende «public woman».[3] Potensialet i kunstmisjonens «public woman» ligger i at hun er litt mer opptatt av andre enn av seg selv. I sitt manifest omtaler kunstnerne seg som en «formidlingssentral for samtidskunst uten permanent lokalitet» og deres estetiserende grep på sosial organisering og kulturarbeid har gjort det mulig å reflektere over dagens vilkår for kunsten.

Utadrettet indremisjon

Vestlandske Kunstmisjon har anstrengt seg for å nå utover sitt eget felt. Ikke bare har de involvert andre kunstnere i prosjektet, misjonærene har også kontaktet «vanlige» mennesker fra alle samfunnslag og livsfaser. Alle har de bedt om svar. I møtet med disse kommer kunstmisjonærenes klare bevissthet om hvilke roller og posisjoner de har som kunstnere i et samfunn til uttrykk. Kanskje er det mest synlig i videoarbeidene. Der kan vi høre misjonærenes lyttende «mmm» når barn, gamle og fengslede svarer på deres spørsmål, her lar de folk som vanligvis ikke får snakke komme til orde. Misjonærene er en anelse mer krevende overfor ansatte i større mediebedrifter. Og når de agerer som kunstens indremisjon og utfordrer Nasjonalmuseets Sune Nordgren og Bergen kunstmuseums Audun Echoff til duell i en «kunstquiz», tillater de seg mild ondskap. Men når Nordgren og Echoff ikke kan svare på kunstspørsmål, og publikum selv ikke vet, blir vi klar over at vi ikke er så mye bedre enn institusjonsforvalterne selv.

The white cube in the black box
Vestlandske Kunstmisjon holder sin retrospektive utstilling i en teatersal for samtidig og internasjonalt orientert scenekunst. Dermed er det fullt mulig å bivåne det hele som om det var en performance om livet i norsk samtidskunst. Godt plassert i teatersalens mørke kan vi definitivt røyke en sigar til ære for Berthold Brechts distanserte betrakter. Men er det så givende? Vestlandske Kunstmisjon forteller oss at det er langt mer meningsfullt å delta med interesse enn å verne om sin egen interesseløshet. Derfor er det bedre å komme seg inn i den hvite kuben for å slå av en prat med de andre. Her kan vi holde i live en småpjattende dialog om en utstilling som gjør live-arenaen BIT teatergarasjen om til et lite museum over fortidens hendelser.

Rørt og urørt
Personlig – for denne kritikeren – har altså Vestlandske Kunstmisjon understreket at den totale interesseløshet ikke bare er en umulig posisjon. Det er heller ikke noe ønsket ideal. Spørsmålet er om jeg hadde noe valg. I det jeg ankommer arrangementet med et lønnlig håp om å være uhildet kritiker, slynger misjonærene meg rett ut i inhabilitetens uføre. Vestlanske Kunstmisjons kunstpris blir tildelt min mann Jørgen Larsson og hans kollega Morten Kvamme, fordi de gjennom kunstnerduoen Kommando har overbevist politikerne i Bergen kommune om å velge en inkluderende holdning til byens grafittimiljø. Argumentet har vært at lovlige vegger i hver bydel vil føre til bedre grafitti enn for eksempel i Oslo, hvor nulltoleranselinjen knapt kan sies å ha vært noen suksess, verken estetisk eller etisk. Samtidig har man forklart grafittimiljøet at det er noe som heter «korrosjonssperre», og at det kan få murvegger til å gå i oppløsning.

Den største kvaliteten ved Vestlandske Kunstmisjon er at Hilde Kjønniksen og Torunn Skjelland griper rett inn i den aktuelle debatten om filantropiens plass i norsk samfunnsliv.[4] Filantropiske aktiviteter går ut på at ressurser bevilges til formål som ikke retter seg mot økonomisk gevinst, men mot det som tar sikte på å være til gode for mennesket. Derfor kan filantropisk virksomhet forstås som kritisk til de idealer der profitt er et mål i seg selv. Samtidig representerer filantropisk virksomhet aldri en total avvisning av penger og pengenes økonomi. I stedet er filantropiske aktiviteter en salig sammenblanding av økonomi, politikk, etikk og estetikk. Filantropisk virksomhet anses for å være en effektiv måte å bidra til forandring og utvikling i samfunnet på – uten å gå omveien om myndighetenes byråkratiske apparat.

Men her er en fallgruve. For som en av filantropiens talsmenn, Robert Payton, skriver, skal vi ikke glemme at byråkratene først dukket opp for å stoppe en kultur der forhåndsdømming, privilegier, favorisering og særinterresser virket ødeleggende for allmenne interesser.[5] Og i ett sekund ønsker jeg meg en litt større distanse til det hele. Det blir ikke bedre av at forrige mottaker av Vestlandske Kunstmisjons kunstpris heter Per Gunnar Tverrbakk. Med ett forstår jeg at de snille kunstmisjonærene Hilde Kjønnniksen og Torunn Skjelland står i ledtog med den slemme Bjarne Melgaard. Det er ikke tilfeldig at misjonærene solgte vafler utenfor Bergen Kunsthall under åpningen av Melgaards festspillutstilling «Skam» i 2003. – We are all infected, skrev Melgaard rundt om på tegningene sine. – Vil du kjøpe en vaffel, spurte Vestlandske Kunstmisjon.

Kjærlighet og hat
Filantropen står i et motsetningforhold til misantropen. Misantropen er den som hater og forakter mennesket, og som gjerne påpeker at filantropisk virksomhet er suspekt, løgnaktig og dobbeltmoralsk. I Moliéres komedie Le Misanthrope fra 1666 står den hensynsløse oppriktighet steilt på sin rett overfor den elskverdige besindighet. I stykket møter vi hovedpersonen Alceste som rett ut vil si at Orontes sonette ikke holder mål, selv om sannheten vil skaffe ham en fiende. Hans venn Philinte spør: Er det nødvendig å si at sonetten suger? Ja, svarer Alceste og velger menneskeforakten i stedet for det sosiale spillet han mener er forfengelighetens og falskhetens marked.

Opp gjennom historien har man diskutert hvor Moliére egentlig vil at tilskuerens sympati skal ligge. Rousseau bebreidet Molliére for at han hadde gjort dyden latterlig. Men Alceste kan jo også leses som en latterlig figur. I følge datidens idealer behersket han ikke den egentlige livskunst – nemlig å kunne inngå de nødvendige kompromisser uten å miste sin indre frihet. Snart går vi inn i 2006 vel vitende om at på dette området har ikke så mye skjedd siden 1666.

Distribuert filantropi[6]
Vestlandske Kunstmisjons Epilog skulle avsluttes ved at alle effekter og objekter skulle auksjoneres bort og pengene gis til et godt formål. Beslutningen om hvilket formål dét skulle være, ble distribuert til publikum gjennom et valg der publikum fikk stemme over tre alternativer: De allerede prisbelønte kunstnerne i Kommando, oppstarten av en gateavis etter modell fra avisen =Oslo, eller en trestatue av kunstmisjonærene saget ut med motorsag . Med skam å melde må det sies at det siste alternativet tiltrakk denne kritikeren. De fleste ønsket seg imidlertid en ny avis i Bergen, solgt av byens løse fugler.

Ved å distribuere avgjørelsen utviser misjonærene ikke bare et demokratisk sinnelag, de siterer også Paulus’ brev til Galaterne: «det et menneske sår, skal det også høste.»[7] Og i et slikt lys er det for filantropene et dårlig tegn at ingen bemidlede aktører meldte seg. Vi fikk stemme over hvordan inntektene skulle forvaltes, men kjøperne dukket aldri opp.

Money, money, money
Enkelte vil nok hevde at det manglende oppmøtet er et bevis på at kunsten Vestlandske Kunstmisjon har produsert ikke har noen verdi. Kunstnerne har da også valgt religionens språk som sitt verktøy, ikke pengenes, så de kan skylde på seg selv. Kunstverk som taler i pengenes språk, som for eksempel et ikke ukjent verk av den amerikanske kunstneren Jeff Koons, vet de bemidlede definitivt å sette sin pris på.

I tomrommet etter den avlyste auksjonen kom gjenklangen av festmiddagen til Sparebanken Vest etter konferansen om kultur og næring. Symbolsk nok var det lederen av Norsk kulturråd, Ole Jacob Bull, som skulle takke for maten. Forsiktig forsøkte han å bryte litt opp i konferansens doxa: «Kunst og kultur skal skape vekst og næring» (i betydningen merverdi for norske produkter). Bull takket for maten, men tok seg den frihet å lovprise kunsten fordi den også kan være unyttig. Ubevisst skrapte bankadministratorene med bestikket. Det er vel her det ligger: Dessverre kan ikke de bemidlede myndigheter ennå skille mellom ordene «unyttig» og «nytteløs». Hadde de kunnet dét, hadde de dukket opp på auksjonen til Vestlandske Kunstmisjon for i det minste å bla opp én og femti millioner kroner for restene av dette vakre og menneskevennlige kunstprosjektet.

NOTER:
[1] Pierre Bourdieu, The Rules of Art, Polity Press, 1996.
[2] Richard Payton har egen hjemmeside: http://www.paytonpapers.org
[3] Richard Sennet, Intimitetstyranniet, Cappelen, 1992.
[4] Minner om årets tema for Norsk kultrrådskonferanse. Se også intervju med forsker Håkon Lorentzen om filantropiens tradisjon i Norge.
[5] Robert Payton: For-Profit Public Good: A Contradiction in Terms
[6] I sin bok «Philanthropy: Voluntary Action For the Public Good» utvider Robert Payton den tradisjonelle forståelsen av begrepet filantropi til ikke bare å omfatte ekstremt rike menneskers økonomiske bidrag til ulike formål, men også alle de mennesker som bruker av sin tid og sin arbeidskraft i frivillig arbeid. Mange av dagens kunst- og kulturarbeidere bør i en slik sammenheng oppfattes som rene filantroper, og det i langt større grad enn dem som ikke anstrenger seg mer enn å gi banken beskjed om at et visst beløp skal overføres fra en konto til en annen.
[7]Paulus sitt brev til galaterne kapittel 6 handler om ansvar for andre og seg selv. I vers 7 heter det: «La dere ikke føre vill! Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste». Dette fortsetter slik i neste vers: «Den som sår i sitt eget kjøtt og blod, høster fordervelse av kjøttet; men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden.» http://www.bibelen.no/chapter.aspx?book=GAL&chapter=6