Nypropagandaens frie marked

De nordiske ambassadenes spleiselag på Hamburger Bahnhof i Berlin består av 26 nordiske kunstnere med tilknytting til byen, men det er langt mellom godbitene. Finske Eija-Liisa Ahtilas sviende videoverk The House Tale er et desidert høydepunkt.

Den er ikke hva den var, kunstpropagandaen. Før kivet østblokken og vesten om å fremme det som begge parter hevdet var den mest progressive kunsten. Berlin, på begge sider av jernteppet, ble utstillingsvindu for enorme subsidier av kultursektoren. DDR-staten smykket seg med store kunstmønstringer, og i Øst-Berlin hadde småbarnsfamilier grei tilgang til deltakelse i kulturlivet gjennom billige billetter og gratiskuponger. I vest køet folket foran den amerikanske modernismen, og det gjør de fremdeles. Men forrige helgs timelange køer foran MOMAs utlån til Neue Nationalgalerie, er ikke alene uttrykk for modernistisk imperialisme. For i tillegg til å propagere for at denne modernismen, som ikke minst hadde europeiske forutsetninger, faktisk er amerikansk eiendom, så er den svinedyre utstillingen kalkulert til å bli en økomomisk redningsbøye for de preussiske kunstsamlingene.

Berlin
Kulturbyen Berlin er nemlig bankerott. Og hva er da mer fristende enn å skaffe seg kred gratis. Vi kjenner det her hjemmefra også. Museet for Samtidskunst i Oslo låner seg gjerne ut til utstillere som selv betaler kaken. Er leietakeren et land, ja om så bedre. Da får jo det hele en touch av internasjonal kulturutveksling, trylleordet hvis effekt på en skala mellom toleranse og propaganda vanskelig lar seg fastslå. Kanskje handler det mer om økonomisk pragmatisme enn ideologisk konkurranse. Og om hvor lett vi glemmer historien. Tyske aviser, fra eliteavisene til boulevardbladene, problematiserer historien daglig. Norsk presse befinner seg i en annen virkelighet, men vi har da fått med oss at kartet er endret. Kodene er nye.

Du ser det fra T-banen, allerede før du ankommer spleiselaget de nordiske ambassadene i Berlin nå arrangerer i samtidskunstmuseet Hamburger Bahnhof, 26-kunstnersutstillingen Berlin North. Noen har klusset med nasjonalstatens fremste visuelle kode. Flagget. Det er Lars Ramberg. Plasseringen av flaggene hans, på toppen av utstillingsbygget, ligner landemerker som er godt synlige fra nærmeste T-banestasjon, Lehrter Bahnhof. Det er ikke første gang Ramberg jobber med jernbane.

Rambergs Ost-Bahnhof, vist som tv-oppptak, modellbane og dokumentasjon av kunstnerens korrespondanse med det tyske jernbaneverket m.m. ble vist på museet for Samtidskunst i Oslo for et par år siden. Prosjektet trekker linjer helt fra jernbanen som teknologisk prestisjeprosjekt og politisk propaganda, til de reisendes nye opplevelser av infrastruktur i et grenseløst Europa. Sett i lys av det tidligere arbeidet Ost-Bahnhof er det interessant at Rambergs flagg til utstillingen Berlin North først og fremst hilser de reisende som benytter Lehrter Bahnhof, dernest besøkere av utstillingen. 1800-talls jernbanestasjonen er sprengt bort og gjenoppbygges i disse dager. Stedets siste kriger, den kalde og den andre verdenskrigen, såret ikke minst infrastrukturen i den gamle hovedstaden. Nå håper hoiende stillasarbeidere at regelverket for bygg og anlegg holder dem i live fram til det som skal bli Europas største jernbanestasjon står ferdig.

Fremdgehen
Rambergs tyske flagg, også kalt schwartz-rot-gold, er for anledningen i rødt, hvitt og blått. Og de som går inn i museet kan lese at verket, kalt Fremdgehen (direkte oversatt betyr fremdgehen å være utro), refererer til skamfulle hendelser i norsk historie. Det har da hendt at norske aviser har nevnt behandlingen av de såkalte tyskertøsene. Men vi påminnes ikke våre foreldres og besteforeldres feilgrep i massemedia til daglig, slik altså tyskerne gjør. I katalogteksten knyttes Rambergs arbeid, der han blant annet fokuserer på de ”rasehygieniske” Lebensborn-leirene, til Foucaults interneringsstudier og biopolitikk. Jeg ser ikke helt gevinsten ved denne Foucaultglasuren i teksten, og kunne ønsket mer lokale intellektuelle perspektiver på den tysk-norske historien her.

På forhånd hadde jeg også en viss mistillit til selve flaggmetaforen. Bildet er allerede vellykket og verdensomspennende brukt av Elsebet Rahlff. Like fullt var det påfallende å se hvor sterkt flagg og flaggskjending tross alt kan virke i en tid der bilder vanligvis er noe vi klipper og limer og zapper oss fram til. Alt i alt overbeviser Ramberg meg igjen. Både på grunn av den konseptuelle vidden i prosjektene hans, men også som sin generasjons svar på Victor Lind.

Ellers var det langt mellom godbitene i denne Gabriele Knapstein-kuraterte utstillingen, men de var der. Knapstein slurver når hun dropper en siste kill-your-darlings-runde i sin sammenfatning av kunstnernes tematikker. I følge Knapstein gjør dette utvalget av nordiske kunstnere alt: De transformerer rom, rekonstruerer natur, forholder seg til fortellerstrukturer og sosiale situasjoner. Hallo? Er det mulig å unngå slike innfallsvinkler dersom man jobber seriøst med kunst? Knapsteins tematiske båser framstår som generaliserende snikk-snakk, men hun skal i alle fall ha honnør for at hun holder Den Nordiske Melankolien, Det Nordiske Lyset og andre etno-klisjeer på en viss avstand.

Det gjør imidlertid ikke anmelderne. Opphav og bakgrunn har jo en lei tendens til å dominere fortolkningen av geografisk øremerkede utstillinger, men de fleste kritikerne (som også beklager fraværet av navn som Olafur Eliasson, Elmgren og Dragset) har fått med seg at bare halvparten av kunstnerne bor i Berlin, resten har _gjort det. Til sistnevnte kategori hører A K Dolven. Hun roses av anmelderne, en ros denne anmelderen ikke ser noen som helst grunn til å polemisere mot. I Berlin viser årets Festspillutstiller to verk. Det ene heter _20 min by the Spree 4 am 1994 og består av to videofilmer, stilt rett overfor hverandre. Filmene viser hver sin elvebredd. Hun har trolig filmet det selv, på den tiden da hun bodde i Berlin og opplevde byen på sitt mest schizofrene, og før alle de norske kunstnerne emigrerte dit.

Spree
Spree er Berlins Seine. Flere steder fungerte elven som delelinje mellom øst og vest. Den ble en forlengelse av den muren som man i øst kalte den antifascistiske beskyttelsesveggen, den samme som i vest gikk under betegnelsen bygrensen. Roen i dette stillestående verket, á la en kort durational performance, antyder litt om den varsomheten som kunne vært. Når det gjaldt tempoet på den politiske omstruktureringen som fant sted, kunne, og kanskje burde, man vært langt mer varsom. I 1994, da A K Dolven filmet, i 1993, 1992, 1991 og for ikke å snakke om i 1990. Diktaturets Endlösung. Året da DDR ble annektert og toalettsnoren ble endgültig trukket ned, for så vel de negative som de positive sidene ved systemet. A K Dolvens kritikk av det tidlige 1990-tallets politiske hastverk er forsiktig (filmen er hennes og ordene er mine), men kunstneren lager mer enn bare et rom for refleksjon. For stedet hun filmer, og kameravinklene som overvåker hverandre, er ladet med forbehold.

A K Dolvens andre verk, kalt 4 min at 2 a.m. 22 of July 2003, er en 35 millimeter film som får tyske kritikere av skaftet. Om det er de nakne kroppene på svaberget i Lofoten (filmet av Vegar Moen) som pirrer, eller snarere den pussige framvisningsteknikken der hele filmrullen stilles til skue i et bråkete apparat, det skal være uvisst. Likevel, urmenneskene i midnattsol framstilles av tyske kritikere mer som renspikket ”mythos” enn som den mytologiske pastisjen jeg som nordboer ikke kommer forbi.

En annen kunstner fra Berlin North som også snart er Norges-aktuell, er Lars Nilsson. 9. mars, på NRK 1-kunstprogrammet Safaris siste sending før sommerferien (!), ble verket In Orgia lansert som et bestillingsverk til Momentum. I høyden er det snakk om en co-produksjon, kanskje ikke det engang. Men verket er bra, det. Et vellykket møte mellom amatørporno og scenografisk finesse. Filmen viser kun én lokasjon, en plass i et virtuelt byrom. Kveldssolen går aldri ned og gruppesex foregår på den ene siden av plassen. På den andre krangles det ampert, og i forgrunnen kommer og går avisselgere, vaktmestere og hippe urbanister. Akkurat som de italienske scenografimaestroene i Societas Raffaello Sanzio bruker Nilsson amatørskuespillere som en kvalitet i seg selv. Og som i Peter Handkes stykke Timen da vi ikke kjente hverandre, er det eneste som skjer det at folk kommer og forsvinner. Men Nilssons vri på Handke er at bare puling består.

Elisa
Mitt kjæreste verkmøte ble en repetisjon fra Documenta. I Kassel, som i Berlin nå, viste Eija-Liisa Ahtila filminstallasjonen The House Tale på tre monitorer. De tre filmene viser et beslektet, men lett motstridende lyd- og bildemateriale fra et hus i skogen. Det er bebodd av en kvinne, Elisa. Hennes tiltagende persepsjonsforstyrrelser begynner i det små, utvikler seg i løpet av 14 intense minutter til en psykose. Ikke en som passiviserer henne, men en som tvinger henne til å sy gardiner foran vinduene. Hun snakker på finsk (engelske undertitler) om sin forvirring, en forvirring som uroer henne. Hun har altså bevisst innsikt i eget sykdomsbilde, men uten at det lindrer. Snarere tvert i mot.

Elisa trekker den psykotiske pasientens frapperende slutninger: Time is random and space overlaps. I can’t keep things out anymore. Hun greier ikke lokalisere lyden av bilen hun nettopp mener å ha parkert utenfor huset. Inne tikker vegguret. I am where the sounds are. På et punkt går lerretet i rødt og hun fortviler over alle flyktningene hun ikke kan hjelpe. The things that occur no longer shed light on the past. Avslutningsbildet viser en idyllisk landlig husklynge med våningshus og låver. Grønt gress og hundekjeks vaier i vinden. Både på et eksistensielt, dramatisk plan og på et formalt, kompositorisk plan er The House Tale et mesterverk som svir. Og svir igjen.

Hvorfor noen av kunstnerne viser nye verk, andre ikke, framgår ikke av kuratorens statement. Men det er klart at visning av gamle verk, om enn aldri så gode, gir utstillingen et nasjonalistisk trofépreg som man gjerne kunne unngått. Ellers tapte flere kunstnere på at gode ideer ble strupt i små eller forenklende rammer. Og her kan man ikke bare skylde på økonomi, det burde for eksempel vært overkommelig for Laura Horelli å heve sitt løfterike videoverk om et skipsverft i Finland og Carnival Cruiseline noe utover rammene for et hvilketsomhelst Brennpunkt-program. Videoene vises i hjørnet av et arealmessig elendig utnyttet rom. Hvilken vulgarisering av minimalismen er det vi har å gjøre med når utstillere av dokumentaristiske verk nekter å forholde seg til arkitekturen de stiller ut i? Heller enn å glo på tv i nitriste rom på iskalde plaststoler ville jeg da mye heller lånt med meg verket hjem på DVD!

Goethe
Også Gitte Villesens besøk i et sykkelverksted/møbelbutikk er et større anlagt prosjekt som skusles bort i sin ubehjelpelige omgang med white cube- arkitekturen. Men den som ler sist er Knut Henrik Henriksen. Med en ugjennomtrengelig furuvegg minner han om at en tidligere jernbanestasjon kan være mye mer enn en mastodontisk hvit kube. Henriksens avstengning av innsynet mellom inngangspartiet og den gigantiske avgangshallen, som i dag gjør svære lerreter av Warhol og Lichtenstein til små frimerker, viser ikke at bygningen er uegnet. Snarere demonstrerer Henriksen hvor mye det moderniserte senklassisistiske bygget tjener på fortsatt dialog med arkitektonisk utfordrende kunstnere.

Flere kommentatorer tar utstillingen som et bevis for at kulturpolitiske virkemidler som DAAD-, Goethe- og Künstlerhaus Bethanienstipend faktisk fungerer og bidrar til et påtakelig nordisk nærvær i Berlin. Nordiske gallerier som c/o Atle Gerhardsen, Sparwasser HQ og Nordenhake kompletterer bildet, selv om disse i stadig mindre grad diskriminerer i favør av nordiske kunstnere. Spørsmålet nå er om den nasjonalsjåvinistiske propagandaen er på vikende front når penger skal reises til kunstutstillinger. Kanskje er de siste dagers avisoppslag, om at både Goethe-Institut og DAAD frykter framtiden på grunn av økonomiske kutt, symptomatisk. For ikke å snakke om det faktum at en privat kunstsamling, eid av en familie med nazistisk historikk, skal overta etter de nordiske ambassadenes fellesmønstring på Hamburger Bahnhof. Blakke kunstmuseer åpner for de merkeligste utslag av propaganda.

P.S. Utstillingen varer til 12. april. Husk også at kun museer er søndagsåpne i Berlin. Denne anmelderen la gallerirunden til en søndag og mistet derfor dessverre både Jan Christensen hos c/o Atle Gerhardsen og resten av galleriene i kunstbydelen Mitte.