Nervøse lengsler

Uncertain States of America gir en følelse av uuttalt trauma og psykisk splittelse, blant annet dramatisert gjennom virkelige og oppdiktede figurer som Michael Jackson og Quasimodo. Jean Baudrillard hadde kanskje rett når han hevdet at det ikke finnes noe skille mellom fiksjon og virkelighet i amerikansk kultur.

På Astrup Fearnleymuseet er det store amerikanske kunstner-egoet for tiden fraværende og kunsten laget med større beskjedenhet enn man er vant til i disse lokalene. Viriliteten – eller mangelen på sådan – hos superkunstnere som Matthew Barney eller Jeff Koons gnis ut i et fellesskap av praksiser som spontant utfolder seg i et kreativt roterom.

I sin helhet gir utstillingen en følelse av uuttalt trauma og psykisk splittelse, tidvis dramatisert gjennom figurer som Tom Cruise og Quasimodo, Michael Jackson og Elefantmannen. Denne spirituelle avskallingen forfølges på mytologisk-symbolsk vis og forsøkes nøstet opp på måter som overgår verkenes varierte materialbruk.

Slik er også den tidligere kunstagendaen fjernet slik at vi bare kan ane de gamle og «trivielle» diskursene omkring pengemakt, rase, klasse og kjønn. Kjønnsidentitet blir kanskje likevel den mest fristende inngangen til denne utstillingen, også fordi den maskuline potensen fortsetter å være en nevrose i amerikansk kultur og politikk – og dermed også kunst. I den sammenhengen var 11. september en overskridelse som skadet det amerikanske virile selvbilde fundamentalt, der de seksualiserte nedverdigelsene i Abu Graib kanskje inngikk som del av et større lerret; et kollektivt, ubevisst drama om tabuisert overskridelse og hevn.

Nate Lowman og Karl Haendel tolker et slikt symbolsk drama gjennom ulike former for collage eller assemblage. Her unngår man Twin Towers og George Bush helt og holdent (forøvrig fraværende i resten av utstillingen også), til fordel for assosiative nettverk fininnstilt mot en amerikansk psyke. For utenforstående kan de derfor virke litt utilgjengelige i sin kompleksitet, men i sin ambisjon fremstår de som noe av det mest interessante på denne utstillingen.

Haendel har funnet fotografier, malerier og tegninger som er oversatt og manipulert i hans egen blyantstrek og signatur. For Lowman utspiller dramaet seg først i en kryptisk, populærkulturell produksjon der han har klippet ut bilder og tekst og modifisert dem til å tjene sin egen lignelse om sex og vold, fantasi og virkelighet. Her ser vi for eksempel en mullah som faller ut av en terrasse, og et oppslag om gutten som etter å ha sett en episode av The Sopranos drepte sin mor med kjøttøks. Spørsmålet blir om ikke Jean Baudrillard hadde rett når han etter sin USA-reise hevdet at det ikke finnes noe skille mellom fiksjon og virkelighet i amerikansk kultur. I Amerika har man endelig tatt ferie fra virkeligheten. Følgelig står det i en ferieannonse I Lowmanns verk: «Your vacation is ready!, after all, we had 400 years to prepare it!».

Jeg nevnte Quasimodo. Han er en skikkelse som i kraft av å være både er patetisk og monstrøs, tegner seg som uren motstand mot en sykelig renslighet i den amerikanske middelklassen. For Edgar Arceneaux kan Michael Jackson være en slik figur; en tragisk skikkelse i en tidløs historie om barnets rene tillitt som ender i et fritt fall ned i systemenes paranoia. Jacksons offerrolle, hans bisarre utslettelse av kjønn og raseidentitet kan kanskje gi han helgenstatus på sikt?

Vi møter igjen denne kulturelle andre i to multimediale «opplevelsesrom». Det ene er Anthony Burdens voodooroom; et utilgjengelig og sikkert lite besøkt skrekkabinett bak en umerket dør. Burden har skrevet «Burzum» med rød maling og tegnet med selvlysende tusj rundt i rommet. Med håndholdt kamera tar han opp sine skumle vandringer som sitt blackmetall alterego i ødelagte og mørke landskaper. Burden vil skape en slags dialog mellom en grusom virkelighet og en type infantil halloween camp i amerikansk støpning.

Jeg savner likevel provokasjonen her, et reelt, motbydelig vrengebilde sist sett på gruppeutstillingen til Willy Wonka Inc. og dyrket frem av folk som Bjarne Melgaard og gutta i Moonfog. Denne mangelen på frykt plager meg litt. Utstillingen kan bli vel akseptabel, og mangler en enfant terrible som dykker ned i mørket eller fornedrelsen som skjules i en koloristisk overflate. Det er som om barna er forvist til rote og leke-rommet fordi far har et viktig arbeid å gjøre; barna leker kunstnere liksom. Uviljen mot all identifisering kan også ende som en slags narsissistisk impotens som bare lukker seg om seg selv.

Tilsynelatende har Josh Smith antatt en slik selvopptatt positur. Josh Smiths signatur – som kanskje er et alterego ala John Doe, ingen og hvermann – er skrevet og drodlet på lerreter og i bøker i utstillingens maleriseksjon. Å bekrefte selvet på denne måten er en desperat dårskap som Smith sikkert vet alt om; men dette handler kanskje først og fremst om impotens i forhold til fortidens idiomer – Rauschenberg, Johns og Warhol.

Disse spøkelsene går igjen også i museets første etasje og skulpturpark som stort sett er viet film, video og tredimensjonal arbeider. I både Hanna Greely, Matt Johnson og Frank Benson møter vi en skulpturell arv fra surrealismen, Brancusi, Johns og Koons som er syntetisert på nytt. Mens modernismens solide håndtverk er beholdt er de samtidig befridd fra en gravitasjon mot konsepter og teori; i stedet ser man en slags fenomenologisk tillit i kunstnernes lek med tingene.

I Jiae Hwangs videoarbeid I am the smallest planet of my own farer bussen, sofaen og iskremen opp i himmelen – de er overlatt til sin egen reise – mens vi ser et ovalt utsnitt av en uendelig galakse i midten. Det slår meg at dette fenomenologiske forholdet til verdens ting kanskje er et virkelig samlingspunkt på denne utstillingen. Det som kan misforstås som en narsissistisk lek på roterommet er heller en serie beslutninger om tings sortering og kunstens muligheter til å på nytt finne forskjeller og identifiseringer som er meningsbærende for oss. Mens systemet vi lever under hele tiden eroderer alle forskjeller ned til det samme, signaliserer flere av disse arbeidene at subjektet kan transendere denne sublime, kommersielle virkeligheten. Forandringens potensial er å gripe tak i hverdagens øyeblikk, dens tomhet, sortere den, rote og feile.