Om et halvt år i dag åpner «Verdens viktigste kunstutstilling», Documenta, under ledelse av Roger Buergel og Ruth Noack. Vi har invitert Lars Vilks til å komme med månedlige oppdateringer fram til utstillingen åpner 15. juni 2007.
Roger Buergel og Ruth Noack, henholdsvis Artistic director og hovedkurator for Documenta 12
Snart kommer den. Biennalenes biennale, utstillingenes utstilling og kunstverdenens absolutte must. Om et halvt år i dag åpner Documenta 12 og byen Kassel gjør seg klare til den store invasjonen. Siste Documenta trakk 650 924 besøkere og brant av omkring18 millioner Euro.
Man kan fastslå følgende regel: Documenta kan aldri misklykkes. Den er for stor, altfor godt planlagt og inneholder så mange selvsagte kvaliteter i form av kunstnere, kuratorer og sidearrangementer at den alltid er interessant. Noen har selvfølgelig vært bedre enn andre. Documenta 11 i 2002 under ledelse av Okwui Enwezor var meget framgangsrik. Den sammenfalt med det formodentlig siste store stadiet i sosialkritikkens historie, postkolonialismen, og ga den en effektiv injeksjon som førte til at kunstverden fortsatte å produsere sosialkritikk og ikke minst postkoloniale undersøkelser. Og gjør det fremdeles selv om interessen er på nedgang.
Cathérine David var ansvarlig for Documenta 10 (1997). Hun er ikke kjent for å være en publikumsfrier og sto for en utstilling med påfallende teoretiske og historiske perspektiver. Men det gikk bra likevel. Jan Hoet fikk en god del kritikk for Documenta 9 (1992), som blant annet ble kalt en «festival for konformistisk dilletantisme». Samtidig kan man konstatere at antallet besøkere dette året økte med nærmere en halv million besøkere, (fra 134.000 i 1987 til 609.235 i 1992). Med Hoet begynte Documenta den moderne epoken der utstillingen har blitt til en mediebegivenhet. Ikke uten grunn er han den mest siterte og fotograferte direktøren i Documentas historie.
Documenta finner sted hvert femte år og er dermed ikke en biennale i ordets rette forstand. Det innebærer at man kan havne i en mer eller mindre aktuell situasjon. Hoet, for eksempel, gjennomførte sin utstilling akkurat i det luften var i ferd med å gå ut av postmodernismen og før sosialkritikken hadde rullet i gang. Når det lades opp for neste kunstfest er spørsmålet for Roger Buergel (Artistic director for utstillingen) og hans hustru Ruth Noack, (hovedkurator for utstillingen) hvordan man skal finne en måte å surfe på tidens tendenser. Nå er hard core sosialkritikk ikke noe å tenke på. Men bevegelsene i tiden er vage, tendensene beveger seg mer mot fantasi, estetikk, og kaskader av remake, sitater og referenser til kunst, men også til andre kulturuttrykk, samt global mix, mot bakgrunn av et stadig mer opphetet kunstmarked. «It will be beautiful, it will be beautiful!», har Buergel uttrykt ved adskillige anledninger, og vi får vel stole på det.
Pedagogikken kommer til å få en betydelig plass og allerede nå vet vi at en guided tour på Documenta kommer til å ta to timer. En skikkelig leksjon med andre ord. Og det blir «Er modernismen vår fortid?», da med forhåpningen om at kritikere og andre kjenner seg kallet til å starte en mer dyptgående debatt om den saken. Vanskeligere eller mer svevende blir det nok å få kunstnerne til å utføre prosjekter rundt modernismen. Men den gode Buergel skal ikke undervurderes og for sikkerhets skyld har han i lang tid hatt et tidsskriftprosjekt gående. Georg Schöllhammer er ansvarlig for å organisere dette. Han finns på video.
Med tidskriftsprojektet i ryggen følger han tradisjonen som de to siste utstillingene har skapt, nemlig høyt diskursnivå. Her er hans begrunnelse for sitt skarpe skille mellom kunst og andre områder: «Forskjellene handler først og fremst om formidling; i formidlingens karakter avsløres skillene mellom det som er ren og skjær konsum og det som har emansipatoriske ambisjoner. Her skiller utstillingen seg fra Disneyland, fra universitetsseminaret, fra diskoteket, fra Louis Vuitton-butiken. Eller ikke.»
