Multikulturelle uttrykksobjekter

Som motstander av teori og konsept jakter Guttormsgaard på Thor Heyerdahlsk vis etter kollektive, globale kjernepunkter.

obs! m.fl. & m.m.m.
Fire utstillinger satt sammen av Guttorm Guttormsgaard
Blaker gamle meieri, 31 mai, 1, 4, 7 og 8 juni, 2008

Som motstander av teori og konsept jakter Guttormsgaard på Thor Heyerdahlsk vis etter kollektive, globale kjernepunkter.

 


Dokumentasjon av «nødvendige impulser for å holde motet oppe» har vært det melankolske mottoet for en rekke utstillinger Guttorm Guttormsgaard har holdt de siste par årene i det gamle meieriet på Blaker der han bor og arbeider. Overgangen fra kreaturet til det kreative er vel ingen tilfeldighet; meieriet er nå blitt postindustrielt kulturnærende i sin idylliske beliggenhet langs Glomma. I løpet av en treårsperiode skal kunstneren vise i alt 53 utstillinger med utgangspunkt i hans store samling av multikulturelle «uttrykksobjekter» iherdig samlet over flere tiår.

I den foreløpig siste i denne rekken, påvises en nærmest Heyerdahlsk parallell mellom intrikate mønstre i nomadetepper fra Arabia og en mer norrøn ornamentikk i det gamle norske bondesamfunnets bruksgjenstander.

Fra utstillingen «Tekstil / tepper»

I følge Guttormsgaard deler disse eldgamle tradisjonene en felles dekorativ glede og «globalisert» kreativitetsvilje. Slik lar han fortiden prikke oss på ryggen og peke oss tilbake til et materielt og kulturelt fellesskap før dekorasjon ble masseornament og kunst forbeholdt de rike. En tanke om, ja, variasjon, før unevnelige og splittende krefter drev disse kulturene fra hverandre og alt gikk i svart-hvitt. Temaet kan både sees som et innspill i mangfoldsåret og som et tilsvar på Documenta 12s parole om å undersøke «formenes migrasjon» ved å «finne spekulative forbindelser mellom kunstverk».

Guttormgaards melankoli er ikke bare hans egen. Den gir også et uttrykk for desillusjonen og avmaktsfølelsen på den brede venstresiden. At disse gjenstandene vel så mye er knyttet til bruksverdi som til estetikk, gjør dette til en tilnærmet leksjon i en ideell marxisme eller kanskje post-marxisme. Dette skal han ha honnør for å videreføre, selv om jeg overfladisk og barnslig tenker husflid og sekstiåttere med bergersjal når jeg vel befinner meg inne i lokalet. Men hipsternykkene fra «storbyen» forsvinner ganske fort i den varme, fuglesangklare forsommeren på landet.

Fra utstillingen «Mangletre».

For hva som kan se ut som tilforlatelige tepper og mangletrær naivt hengt opp på veggen får vekt og verdighet i det gamle ysteriet omgjort til galleri; gjenstandene får styrke ved at de signaliserer en sikker tilhørighet, arbeidsglede og nærmest mystisk kunstvilje fra folkedypet. Dette blir til noe mer enn en form for nostalgisk museumisering av etnologisk stæsj.

Mangletrær var det gamle bondesamfunnets strykejern og er hengt opp på rekke og rad i rommet. Spesielt forseggjorte eksemplarer ble av frieren gitt som gave til en blivende brud. Symbolsk definerende for brudens oppgaver selvfølgelig, men følger vi Guttormsgaards implisitte resonnement, kan de også være bærere av et ideal; en gjenstand som samler kollektive verdier, en fornemmelse for kjærlighet, arbeid og estetikk smeltet sammen, kort sagt: kunst. Og langt på vei har Guttormsgaard klart å vinkle dette vekk fra antikvarisk hyttefetisj.

Kunstnerskapet er for øvrig interessant i sine brudd, fra Guttormsgaards Rodin-inspirerte innlevelse i aktstykker og landskaper på 70-tallet til 80-tallets postmodernistiske samlermani, en interesse han deler med venn og kollega Jon Gundersen. Her skifter interessen fra enkeltkroppens spektre i den ekspressive koldnålsteknikken, til en fargerik fellesskapspopulisme på fasaden av Oslo spektrum – fra innlevelse til opplevelse. Kritikken kan kanskje begynne her; passasjen fra tilbaketrukket essensialist til den multikulturelle håndverkeren følger postmodernismens rute og tenderer mot en naivitet som vel ikke lenger helt kan opprettholdes. Frontene har siden den gang iset over og fellesskapet er tatt som gissel av kommersielle krefter, noe som neppe er Guttormgaards skyld. Derfor har mange i denne kunstnergenerasjonen valgt en siste løsning: et tungsindig og aristokratisk-tilbaketrukket liv på landet.

Fra utstillingen «Incunabel».

Guttormgaards samlinger av fotobøker, gamle pergamenter osv er svært interessante, men kan også gi fornemmelser om en naiv amatørisme fra 80-tallet – en romantisering av gjenstander skrevet ut av historie og politikk og inn i en vagt essensiell «kreativitetslyst» – Mangletreet er vakkert men var også svært hardt og ryggbrekkende arbeid forbehold kvinner.

Som motstander av teori og konsept opererer Guttormsgaard, som Thor Heyerdahl, ut i fra en ufaglig intuisjon på jakt etter kollektive, globale kjernepunkter. En romantiserende nostalgi kan bli faren ved dette, men han kan fortsatt lene seg på en lang kritisk linje – fra Marx og Baudelaire til fotografen Walker Evans for eksempel – samtidig som historien om kapitalens destruktivitet er reell nok.

De pågående utstillingene er nummer 26 – 29 av en serie på 53 utstillinger. Prosjektet fortsetter fram til desember 2009. Informasjon om utstillingene finnes på www.obs-osv.com

Leserinnlegg