Med et abonnement på nettsiden artrank.com kan jeg motta kvartalvise oppdateringer, gruppert i priskategorier, som lister opp hvilke kunstnere jeg bør kjøpe, hvilke jeg bør selge fordi de har nådd toppen, og hvilke jeg bør likvidere fordi de ikke er sikre investeringer. For vulgært? Jeg kan alltids bytte til artfacts.net, der jeg vil motta rangeringer som reflekterer verdien til det kulturelle skravlet assosiert med over 30.000 kunstnere. Av betydning er at jeg får vite om de går opp eller ned i rangering over tid. Mark Taylor hevder i essayet «Financialization of Art» at kunsten har mistet målet sitt av syne. En av kunstens viktige sosiale roller knytter seg til dens kritiske distanse til styrende og økonomiske strukturer. Når finansverdenens investeringsstrategier anvendes på kunsten og dens marked, ender kunsten opp med å forsterke strukturene den tradisjonelt stilte spørsmål ved – i stedet for å oppfylle sin kritiske funksjon.
Finans er også blitt kritisert for å ha mistet målet av syne de siste årene. Aktiviteter som egenhandel, der banker tar risikoer med egen kapitalbeholdning, blir betraktet som et betydelig steg bort fra bankvesenets tradisjonelle rolle som formidlingsledd mellom utlånere og låntakere av kapital. Hvis vi kan holde to konsepter fra hverandre – det vi ønsker at kunst og finans skal være, og den rollen kunst og finans faktisk fyller – er det disse kommentatorene egentlig sier at kunst og finans feiler fordi de ikke oppfyller den sosiale rollen vi mener de burde oppfylle.
Kunst og finans har ikke sluttet å delta i de tradisjonelle kritiske og formidlende rollene beskrevet ovenfor, slik de fortsatt fyller andre sosiale roller. Men de to feltene har også begynt å speile hverandre i oppfyllelsen av en sosial rolle som er i ferd med å spire fram: en plattform for spekulative handlinger. I kontrast til mer generelle tendenser som preger post-industrielle samfunn, som immaterielt arbeid, kognitiv kapitalisme og finansialisering, skiller kunst og finans seg ut som unikt posisjonerte for å imøtekomme etterspørselen etter spekulative handlinger. Det sentrale for kunstens og finansens evne til å tjene som ideelle steder for spekulasjon, er de semi-autonome og abstrakte kvalitetene som i økende grad definerer begge felt.
Spekulasjonen og avkastningen
Spekulasjon må forstås som noe mer enn et forsøk på å profittere gjennom risikable pengeoperasjoner. Spekulasjon finner sted overalt der noen ofrer tid, penger, arbeid eller anseelse for utsikten til mulig framtidig avkastning. Denne avkastingen trenger ikke å være monetær, og heller ikke være et individuelt utbytte. Den kan komme i så ulike former som anerkjennelse, personlig eller moralsk tilfredsstillelse, eller andre former for kulturell og sosial kapital som bygges opp individuelt eller i gruppesammenheng. Men vesentlig for den spekulative handlingen er kombinasjonen av usikkerhet og risiko. Man kan ikke spekulere hvis man allerede «vet» utfallet, og man kan heller ikke spekulere uten å sette et minimum av ressurser på spill. Slik kan unge voksne spekulere når de tar en kunstutdannelse, galleri-praktikanter kan spekulere når de tar en dårlig betalt gallerijobb, og en kunstsamler kan spekulere når hun kjøper et kunstverk som ikke kan rettferdiggjøres ut fra dets allmenne «nytteverdi». Vi kan selvsagt spekulere på mange sosiale felt – vi kan gjøre det i vitenskap så vel som i programvaredesign – men jeg vil hevde at kunst og finans er blitt de ideelle stedene for spekulasjon.
En bedre forståelse av spekulasjonens egenskaper og funksjon får man ved å se nærmere på et nært beslektet begrep: tro. Ved å vise at begrepene spekulasjon og tro kan overlappe, og ved å demonstrere at en bestemt type tro krever at vi handler uten viten, kan det argumenteres for at spekulative handlinger også ofte krever at vi handler uten å vite. Det er her kunst og finans har en rolle å spille. Første steg blir da å forbinde spekulasjon med tro.
Tro og spekulasjon
I 1896 utformet filosofen William James noen kjernebetingelser som må innfris for at noe skal kunne kalles en troshandling: En troshandling må innebære en levende hypotese, i betydningen at aktøren mener at utfallet forbundet med handlingen har mulighet for å inntreffe. Vi kan ikke tro på noe vi mener umulig kan være sant. For det andre må handlingene være tvungne, i den forstand at man ikke har et tredje alternativ eller noen mulighet til å unngå å handle. Hvis noen velger å følge kristne tradisjoner, men samtidig holder muligheten åpen for at hinduismen kan være den «korrekte» spirituelle doktrinen, kan de ikke sies å uttrykke en kristen tro. Sist men ikke minst må handlingen være ikke-triviell, det vil si at det må være en passende grad av risiko forbundet med den.
Spekulasjon er ikke det samme som tro, særlig fordi en spekulativ handling ikke trenger å være tvunget. Men når alle andre alternativer enn det ene i praksis er «døde» for aktøren, antar den spekulative beslutningen karakter av tvang. Når spekulasjonen innebærer en levende hypotese, og handlingen er tvunget og ikke-triviell, sammenfaller den med tro. Det grunnleggende for den spekulative rollen som samtidskunst og finans oppfyller, er spekulative handlinger som utviser tro.
Å handle hinsides viten
Selv om spekulasjon kan sammenfalle med tro, er det ikke all tro som rommer den graden av usikkerhet som krever at vi handler uten å vite. Maurizio Lazzarato skiller mellom tre former for tro. Tros-vaner beskriver troen vi bærer gjennom pre-etablert smak. En persons moralske tro er eksempelvis ofte et resultat av kulturelt miljø og oppdragelse. Tros-fordommer beskriver den meningen vi tilskriver ting som gjør at vi tenker og handler på en måte som allerede er forutbestemt. For eksempel prosesserer vi både verbal- og kroppsspråk etter en eksisterende meningsstruktur. Begge disse typene av tro innebærer handlinger som følger vanebaserte klisjeer. Til slutt har vi tros-sikkerhet. Den beskriver en tro som unngår å rette seg etter forhåndsdefinerte trosmønstre, og impliserer dermed at personen handler i en genuint ny retning.
Tros-sikkerhet ligger nærmere James’ definisjon av tro: den impliserer at vi må gå hinsides viten og det vi allerede oppfatter, i tillegg til at den tvinger oss til å påta oss en grad av risiko. For at den spekulative handlingen skal sammenfalle med tros-sikkerhet, må spekulanten være et sted hvor kunnskapen er tilstrekkelig ustabil til at det er mulig med handlinger som unngår den vanebaserte klisjeen. Jeg vil referere til disse handlingene som tros-spekulasjon.
Semi-autonome og abstrakte sosiale felt
Semi-autonome sosiale felt tilbyr muligheter for tros-spekulasjon, mens autonome eller heteronome felt har vansker med å frigjøre seg fra den forhåndsdefinerte smak og mening. Hvis vi forstår det autonome sosiale feltet som et felt fritt for eksterne føringer, og som bestemmer sin egen interne logikk, er det heteronome feltet fullstendig dominert av eksterne økonomiske og politiske krefter. Selv om det kan være fristende å knytte autonomi til frihet fra forhåndsdefinert smak og mening, resulterer de antatte godene av autonomi vanligvis i at det autonome sosiale feltet benytter tydelig definerte opposisjonspraksiser for å hegne om sin posisjon. For eksempel kan religion hevdes å opprettholde ugjennomtrengelige talemåter og praksiser for å unndra seg sammenlignbarhet og ansvar. På samme måte ikler mange kunstnere seg en distinkt anti-markeds-etikk i språk og praksis for å signalisere en uavhengig posisjon.
Ved å være kjennetegnet av en visshet om reglene for hvordan de opererer, har både autonome og heteronome troshandlinger en tendens til å reduseres til en serie klisjeer. I motsetning til autonomi og heteronomi tilbyr de semi-autonome sonenes mellomrom tomhet: man kjenner ikke lenger feltets regler og ideen om kunnskap undergraves. I den tydelig semi-autonome sonen kreves det at vi demonstrerer tros-sikkerhet for å kunne handle.
Abstraksjon er en annen måte sosiale felt kan tilby muligheter for tros-spekulasjon på. Dette er et ladet begrep i kunsten, men jeg foreslår en forståelse av abstraksjon som verken impliserer en reduksjon til «essens» eller en utvikling fra billedlig til informatisk. I stedet refererer abstraksjon her til en prosess der informasjonsverdien er blitt såpass forringet grunnet selv-valorisering at det blir problematisk å støtte seg på kunnskap i troshandlinger. Det er ikke all abstraksjon som er tilstrekkelig til å medføre et meningstap. Lønninger kan betraktes som en abstraksjon fra arbeidets verdi, men lønninger rommer fortsatt økonomisk, sosial og moralsk mening. Hvordan kan vi fastslå punktet hvor informasjonen blir meningsløs?
Jean-Joseph Goux hevder at så snart produksjonsmåter har utviklet seg fra fetisj, til symbol, og til slutt til tegn, blir utvekslingen selv-valoriserende og opphører å ha mening utenfor seg selv. Vi kan ta penger som et eksempel på hvordan dette går for seg. Gull ble et fetisjobjekt da begjæret etter det stengte for verdien til de sosiale relasjonene det var ment å representere. Overgangen til papirpenger som symbol for gull representerer pengenes abstraksjon til det symbolske. Når pengenes symbolske form endelig går fra papirpenger til andre finansielle handelsaktiva, og verdien blir bestemt av utvekslingsprosessen selv framfor tingen den er ment å referere til, begynner pengene (i form av finansaktiva) å fungere som tegn. Her blir utvekslingen selv-valoriserende og slutter å ha mening utenfor seg selv.
Generelt kan vi si at så snart en bestemt form for utveksling begynner å fungere som tegn, avkreves deltakerne tros-sikkerhet for å kunne handle. Forhåndsdefinerte meninger utenfor utvekslingen selv er blitt meningsløse.
Samtidskunstens og finansens semi-autonome og abstrakte egenskaper
Både kunst og finans har utviklet seg til semi-autonome felt som opererer på betraktelig avstand fra motpolene autonomi og heteronomi. Å begrunne at finansmarkedene er semi-autonome lar seg enklest gjøre ved å vise at prisene på finansaktiva løsrives fra sine referansepunkter i den «virkelige verden». Flere teorier er blitt utviklet for å forklare hvordan og hvorfor det er sannsynlig at finansmarkedet vil være åstedet for en slik løsrivelse. En av dem, «noise trader theory», hevder at vi er tilbøyelige til å treffe beslutninger i finansmarkedet basert på hvordan vi venter at andre vil reagere, og ikke basert på egne verdivurderinger. Hvis vi antar at vi har å gjøre med irrasjonelle investorer, uavhengig av om de finnes eller ikke, vil vi være innstilt på å handle i tråd med hva vi tror markedet vil gjøre, heller enn vår egen verdivurdering. Enhver som prøver å profittere på feilprisingen, er avhengig av at prisen vender tilbake til sitt virkelige verdinivå. Ettersom det aldri er noen garanti for at dette skjer, er alle – inkludert arbitrasjøren – tvunget til å ta hensyn til «andres» vurderinger heller enn sine egne. Utfallet er at prisene på aksjemarkeder både har potensialet og sannsynligheten for å løsrive seg fra det de er ment å representere. Ved å operere i en semi-autonom sone slutter finans ofte å følge forhåndsdefinerte meningsmønstre. Vi kan simpelthen ikke lenger vite.
Gitt den rådende retorikken om kunstens autonome sosiale posisjon, vil kunstens semi-autonome trekk best kunne demonstreres ved å argumentere for usannsynligheten av kunstens autonomi. Mye av retorikken om kunstens autonomi kan spores tilbake til den romantiske tradisjonen og Immanuel Kants innflytelse, slik at Kant gjerne blir fokuset for kritikere som ønsker å plukke denne ideen fra hverandre. Peter Bürger viser til at kunsten ikke kan avskjæres fra de sosiale betingelsene den oppstår under. Pierre Bourdieu hevder at enhver forestilling om universell estetikk – det som Kant mente var avgjørende for kunstens sosiale atskillelse – er en misoppfatning, siden estetikk er forbundet med særinteresser bestemt av sosiale og økonomiske forskjeller. Felles for disse og flere andre som benekter kunstens autonomi, er det faktum at det menneskelige subjektet, med sine motstridende sosiale interesser, plasseres i sentrum av selve kunstdefinisjonen, noe som understreker at atskillelse er usannsynlig. Når kunsten kjemper for uavhengighet, slik den gjør, kan den aldri oppnå mer enn semi-autonomi. Idet de opererer i semi-autonomiens mellomrom, kan ikke kunstens deltakere støtte seg på forhåndsdefinerte regler for å skape mening.
Foruten å være semi-autonome, er samtidskunst og finans svært abstrakte former som muliggjør selv-valorisering. Warren Buffet beskrev som kjent derivater som «finansielle masseødeleggelsesvåpen», med henblikk på deres kompleksitet og abstraksjonsnivå. Mens abstraksjonen av finansaktiva kommer klarest til syne i veksten av derivathandel fra og med det sene 1980-tallet, ligger den også i kjernen av det mest grunnleggende finansproduktet, nemlig selskapets aksjer. Dagens børsregistrerte selskap behøver markeds- og produktdiversifisering og opererer derfor med tallrike derivat-baserte strategier for risikospredning. Verdivurderingen av de frittflytende valutaene som ligger til grunn for inntektsstrømmene gjennomgår selv økende abstraksjon, etter hvert som valutahandel blir gjenstand for bredere og mer komplekse former for offentlige og private valutastrategier. Sluttresultatet er at markedsdeltakerne, selv profesjonelle finansfolk, har lite håp om fullt ut å forstå produktene de handler med. Med abstraksjonen av finans kan vi igjen ikke lenger vite.
Kunsthistorikeren Sven Lütticken hevder at vi ikke bør forstå samtidskunstens visuelle og fysiske særtrekk dithen at kunsten motsetter seg en bredere trend mot større abstraksjon i utvekslingsforholdene. Kunst er en svært abstrakt form for utveksling. En måte å forstå kunstens høyst abstrakte natur på, er via Niklas Luhmanns argument om at kunsten er et produkt av lagdelt observasjon. Hvis observasjon av første orden er det vi observerer, danner kunsten en observasjon av høyere orden fordi den er en observasjon av en observasjon. Samtidskunsten tenderer mot en enda høyere orden av observasjon, all den tid den gjerne er en observasjon av annen tidligere kunst – som allerede er en observasjon av høyere orden. Den stigende abstraksjonen som inntreffer etter som man går fra lavere til høyere orden av observasjon, gjør kunsten stadig mer selv-referensiell og undergraver i økende grad mening utenfor kunsten selv.
Når kunst og finans er semi-autonome og abstrakte, kan deltakerne verken feste lit til eksisterende kunnskap eller håpe på å utlede mening fra informasjonen de skaffer seg. I valget om å hengi seg til kunst eller finansmarkeder med mål om avkastning, skyves deltakernes handlinger i retning av tros-spekulasjon.
Ideelle steder for spekulasjon … og hva så?
Kunstens og finansens semi-autonome og abstrakte egenskaper gjør dem kun til kandidater for abstraksjon. Hva er det da som gir kunst og finans deres særstilling? En faktor som skiller dem fra andre sosiale felt, er at de simpelthen er mer abstrakte enn andre felt. Egenskapen ved kunsten som beskrives over, at den representerer en observasjon av høyere orden, gjelder også for finans. Selv det mest grunnleggende finansaktivum, selskapets aksje, er et derivat av valutamålet til et underliggende aktivum. I utgangspunktet er finansaktiva altså derivater av et derivat. De er derfor utsatt for selv-valorisering (løsrivelse fra den tilgrunnliggende «tingen» de er ment å referere til) som opptrer både i pengeformen og den finansielle handelsprosessen.
En annen viktig faktor er kunstens og finansens tilgjengelighet. I kontrast til et felt som vitenskap, der det ligger betydelige tidsmessige og intellektuelle hindre i veien for deltakelse, har kunst og finans lave terskler for adgang. Dette er kanskje åpenbart i tilfellet finans, med veksten av nettbasert megling siden 1990-tallet. Men man ser også beviser på kunstens tilgjengelighet i tilveksten av unge voksne med kunstutdannelse i utviklede land, slik det også viser seg i antallet museer og andre kulturinstitusjoner etablert de siste 20 årene.
Hvis en framvoksende sosial rolle for kunst og finans er deres evne til å muliggjøre spekulasjon, blir det åpenbare spørsmålet: Hva driver etterspørselen etter en spekulativ kanal? Hva er utbyttet? Jeg vil hevde at spekulativ etterspørsel ikke kan rettferdiggjøres på basis av forventet avkastning konvensjonelt forstått. Selv om vi tar i betraktning så forskjellige avkastningstyper som kulturell kapital, produksjonen av subjektivitet gjennom kreativitet, innovasjon, eller «psykisk utbytte», virker den forventede belønningen til spekulative handlinger i kunsten for lav til å rettferdiggjøre handlingene bare i slike termer. I finans tilsier forskjeller i teknologi, hastighet, informasjon og ferdigheter at amatørspekulanten i sum vil tape mot profesjonelle markedsdeltakere. Som i kunsten kan ikke den typiske spekulanten (ikke investoren) innen finans rettferdiggjøre sine handlinger ut fra forventet monetær avkastning.
I motsetning til disse forestillingene om avkastning, vil jeg hevde at den spekulative etterspørselen som driver folk til å engasjere seg i kunst og finans kommer av begjæret etter å utføre trosbaserte handlinger for å fylle tomrommet som kjennetegner sekulære samfunn. Troshandlinger trosser skeptisisme overfor framtiden fordi avkastningen, samme hvor abstrakt eller usannsynlig, forutsetter en framtid for at man skal kunne ha glede av den.
Dette er en forkortet versjon av artikkelen, «The Speculative Social Role of Art and Finance», publisert i European Journal of Cultural Studies.
