Mer bråk, mer moro

With Us Against Reality, or Against Us! fremstår som en total forkasting av de siste årenes dominerende diskurser i kunstverdenen. Eller rettere sagt; den delen av kunstverdenen undertegnede kan hevde å kjenne.

For om førsteinntrykket av utstillingen på Sjokoladefabrikken er av en aldri så liten kunstnerisk mini-revolusjon, er det grunn til å tro at enhver som har fått med seg de siste par årenes kunstmesser og biennaler rundt i verden vil nikke gjenkjennende til flere av kunstnerne og ikke minst til de dominerende estetiske grepene her.

Det kan være at kunstscenen har mistet litt av piffen i det siste. Kanskje har den stivnet i diskursen. Blitt litt døv, rett og slett. Det sosiale imperativet som har vært et premiss for 2000-tallets politiske nyorientering er allerede institusjonalisert, helt ned på kunstskolenivå. Da den sosialkritiske kunsten nådde sitt høydepunkt (i denne omgang) med siste Documenta i 2002, sto allerede en ny generasjon kunstnere og hamret på dørene med et nytt sett preferanser og referanser. Ambisjonen til den unge kuratorduoen bak det provisoriske visningsstedet Willy Wonka, Ida Ekblad og Anders Nordby, er opplagt å bryte lydmuren og blåse ut litt råtten luft også her til lands.

With Us Against Reality gir en fyldig presentasjon av siste nytt fra unge kunstnere i New York og på den amerikanske vestkysten. Listen over kunstnere er lang og teller 35 enkeltnavn og kunstnerkollektiver, de fleste med tilsvarende lange vitalister inneholdende prominenter som Whitney-biennalen, MoMA og det eksperimentelle New York-galleriet Deitch Projects. Utstillingen overvelder fra første meter som et altomsluttende kaos: aggressivt fargesprakende, eksplisitt i alle retninger – pornografisk, rusbefengt – og ikke minst nærmest surrealistisk kakafonisk. Å klage over at de mange lydarbeidene konkurrerer hverandre ihjel føles direkte upassende. Det hviler en i estetisk forstand respektløs, nærmest tivoli-aktig ånd over lokalene. Utstillingen kan gis en løs karakteristikk som en slags labyrintisk op-art; The Factory sett gjennom et kaleidoskop; en sampling av alt fra sekstitallets psykedelia, søttitallets punk og åttitallets Lower East Side, rørt sammen i et hacka dataspill og strødd utover som en animert utgave av et Hieronymus Bosch-maleri.

Etter flere besøk sliter jeg fremdeles med å finne bedre begreper for å sette denne kunsten på kartet. Ikke minst har det vært vrient å plukke ut enkeltverk for nærmere beskrivelse. With Us Against Reality oppleves på tross av kaoset som ensartet og stilbevisst på grensen til det uniformerte. Det er imidlertid vanskelig å avgjøre om dette er et resultat av kuratorisk svakhet, eller en konsekvens av at jeg befinner meg ubehagelig nær den gærne siden av en potensiell generasjonskløft og synes alt som er nytt ser likt ut. Mange av disse kunstnerne er knapt nok fylt tjue år, som den hyperaktive trioen Dearraindrop fra Virginia Beach. Allerede etablerte i det internasjonale galleriapparatet med sitt overdådige mylder av twisted Americana, nyter de status som en slags sorterere av vår tids visuelle søppel – eller «fortolkere av mediabildene som samler seg opp og muterer i vår underbevissthet», som det heter i en pressomtale. Deres bidrag fungerer forøvrig som et senterpunkt i utstillingen: en Kaaba-lignende svart boks dekket av glorete collager, tegneseriefigurer, bemalte skulpturer, abstrakte fargemønstere og interaktive lydarbeider. Det er morsomt, forvirrende, litt søtt og litt slemt på samme tid.

Da er det lettere å gulpe opp drøvtygget fra nittitallet. Trash, slacker, alternativitet – begrepene jeg selv kjenner mitt nittitall på, både passer og passer ikke inn i denne sammenhengen. For mitt øye deler mange av disse kunstnerne mye med sine ti-femten år eldre brødre og søstre i ånden. Det ville ikke være usannsynlig å tenke seg flere av nittitallets profilerte slackere, som Bjørn Bjarre og Lotte Konow Lund, eller Tracy Emin og Sara Lucas for den sakens skyld, inn i denne utstillingen. At With Us Against Reality flagger en ny scene trenger ikke nødvendigvis å bety en radikalt ny kunst, men så avgjort nye folk, nye referanser og ikke minst nye måter å gjøre det på – hacking av TV- og dataspill, som i Cory Arcangels arbeider, og ulike prosjekter med utgangspunkt i Internett er de mest opplagte å nevne her.

Referanser til kjent materie finnes tross alt i rikt monn: Art Brut, Dada, Raymond Pettibon, Jean-Michel Basquiat, Nan Goldin, Larry Clark, Mike Kelly/Paul McCarthy – sistnevnte duo er også med i utstillingen med et stillfoto fra Heidi-videoen fra 1992, og etableres vel med det som farsfigurer for disse kunstnerne.

Så spørs det da – om vi er for eller mot. Vil denne utstillingen bety noe av det samme for dagens unge kunstnere og kunststudenter som for eksempel Oslo One Night Stand og Art Attac, begivenheter ti år tilbake i tid, betydde for meg i mine formative år. Det var også bråkete og billedstormende affærer, hvor en ny, selvbevisst og stilbevisst generasjon presenterte seg i institusjonene med et smell. Nå er riktignok kunstnerne i With Us Against Reality hentet utenfra, og eksemplene over var lokale fenomener. Sånn sett kan denne utstillingens eventuelle betydning like gjerne sammenlignes med for eksempel Moderna Museets Implosion fra 1987, som i ettertid har fått æren for å introdusere den postmoderne estetikken i Norden. En voldsom sammenligning kanskje, for her det nok mer snakk om noen viltre krusninger på overflaten enn et kunstnerisk paradigmeskifte. Det er nesten fristende å avfeie hele hurven som hype. Mange vil jo ha denne kunsten, enten det er i form av samlerne, institusjonene eller designerne, så hvor ble det egentlig av motstanden mot virkeligheten som proklameres i den manifestaktige utstillingstittelen.

Men kanskje vil det være å misforstå utstillingens ånd. Det kan jo tenkes at mange av oss er så innkokte i kunstverdenens sjargong om institusjonskritikk og motstandsstrategier at vi glemmer at opprøret kan være noe helt annet. At motstanden mot virkeligheten ikke nødvendigvis må ha en politisk form. With Us Against Reality er mest av alt en overgivelse til ukontrollert energi – et surrealistisk eller kanskje vitalistisk, snarere enn et politisk manifest. Dette er kunst som dårlig samsvarer med store deler av den rådende akademiske og institusjonelle kunstdiskursen. UKS’ rake motsetning, med andre ord. Og sånn sett er det vel opprør så det holder.