«Det er banalt, jeg er klar over det, men sånn er det,» sa Karl Ove Knausgård idet han ledet kobbelet av pressefolk gjennom Mot skogen – Knausgård om Munch på det som var den mest tettpakkede pressevisningen jeg har opplevd. Det banale Knausgård siket til er inndelingen av utstillingen i fire avdelinger som følger et narrativ som starter i lyse og milde hagelandskap, og fortsetter i mennesketomme naturmotiver, før den kulminerer i utstillingens kaotiske og skisseaktige «indre», og til slutt munner ut i en slags behersket sosialitet med det siste rommets avdempede helfigurportretter.
Bevegelsen fra det lette lyse til det ensomme mørke og tilbake til lyset igjen, kan som så ofte med Munch leses som en psykologisk utvikling, og i den forstand er det en smule banalt. Men fordi den kontres av en utstillingsregi som fremhever malerienes materielle kvaliteter, føles ikke den narrative overbygningen altfor påtrengende. Preposisjonen «om» i undertittelen Knausgård om Munch er, hvis man ser bort fra katalogen og boka Så mye lengsel på så liten flate, som utgis i anledning utstillingen, litt misvisende. I selve utstillingen spiller Knausgård en tilbaketrukket rolle. Mot skogen er først og fremst en svært god Munch-utstilling.
Kaster Knausgård nytt lys på Munch, slik museet reklamerer? Tja – i den forstand at utvalget består av mindre kjente bilder, mange av dem visstnok aldri før vist, kanskje. Knausgård og Munchmuseets kurator Kari Brandtzæg har hentet frem 143 bilder, hovedsakelig malerier, fra museets magasin, og har styrt unna de ikoniske verkene. Flere av dem er uferdige, skisseaktige, mange av dem kan nok karakteriseres som bagateller. Bildene er hengt ikke-kronologisk og tett, noen steder oppstablet som på en salongutstilling, så de nesten subber i bakken. På den annen side er hvert av lerretene i den tredelte Stormen, for eksempel, adskilt med større avstand enn forventet, slik at hver av bildedelene strekker seg ut mot resten av utstillingen, snarere enn å samles i ett motiv.
Den totale effekten av denne overfloden av bilder, er at farger og linjer lekker over fra det ene lerretet til det neste og sprenger seg ut av rammene for å danne en slags organisk helhet. Det er en materiens Munch som fremheves i utstillingen, og Mot skogen er en passende tittel, for det er i utvalget av Munchs skogmotiver at sammenfallene mellom malerienes materie og motivenes materie kommer tydeligst frem. I bilder som Vår i almeskogen fra 1923 har overflaten et preg av organisk liv, som maleriet selv var blitt den skogbunnen det avbilder. Utstillingen trekker her frem en Munch hvis observasjoner finner resonans også i den materialistisk orienterte samtidskunsten.
I Munchs malerier synes alt å være i sitrende og dirrende bevegelse, og de karakteristiske buktende konturlinjene er som elastiske hinner. De sterkeste av maleriene vibrerer som om de var speilet i en så vidt skvulpende vannflate, men denne pulserende karakteren finnes også i tresnittene, i portrettene, og i de svakere eller mer skisseaktige arbeidene, og det er utstillingens fortjeneste å vise at slike kvaliteter løper gjennom hele kunstnerskapet.
Det er et paradoks at Munchmuseet må hente inn et navn med så sterkt publikumstekke som Knausgård for å la Munch måles mot seg selv, og våge å la både mesterverkene og de pedagogiske veggtekstene få hvile. Mot skogen demonstrerer kanskje at museets praksis med å hente ekstern drahjelp fungerer, men den er like mye et argument for at Munchmuseet bør vise hele spekteret av samlingen når de flytter inn i nytt bygg.