Det er ikke ofte presseskrivet til en utstilling er noe særlig å lese, så jeg sier bestandig fra når det er nødvendig. Det er nødvendig her – ikke fordi det belyser noe som helst i forhold til utstillingen, men fordi det i det minste gir oss noen ord å klamre seg fast til i denne til dels mørke, stumme ekskursjonen ned i minimalismens referanselager. Og fordi disse radene av Kristian Skylstad (hørt om han før?), med sine eksistensielle ordspill og målbevisste negasjon er å se som et komplement, og et selvstendig arbeid i seg selv. Fortvilt ser man etter holdepunkter og referanser, og gjentatte ganger søker man trøst i dette presseskrivet som virker hamret ned på ren trass og ikke har så rent lite felles med de faktiske objektene her, i det teksten skriver seg selv ned mot et punkt der absolutt ingen ord lenger hjelper.
Når referansene man instinktivt prøver å finne nå først er nevnt, må det også noteres at Lund Bø muligens prøver å kvitte seg med slikt. Sant nok – det ville vært en enkel sak å lese disse ansamlingene av materie som f.eks.: filt = Joseph Beuys, sort kvadrat = Malevitsj, sølvfolie = Warhol. Den enkleste sak i verden faktisk, og ergo alt for enkelt. Det er heller det egne forholdet til materien det er snakk om, og ikke minst den vanedannende måten man ser på kunst i et galleri. Et godt eksempel kan være dette med rammer rundt et bilde – hva hvis man driter i bildet? Og selve rammen? Hvis man bare beholder glasset, plasserer et i utgangspunktet kvadratisk stykke folie på baksiden slik at det skrukker seg, og så beholder skumplasten på hjørnene? Og hva hvis maleriet utelukkende er et ubehandlet lerret der all maling befinner seg nede i et hjørne, som var det applisert der med smørkniv? Intrikat, siden motivet – hvis vi kan snakke om et slikt – åpenbart befinner seg et annet sted og her bare har lagt igjen et bittelite spor etter seg. Dette er mer et sidespor altså, i hovedsak ser fokuset ut til å ligge på nettopp skrukkene og de tilfeldige mønstre som oppstår ved rask applisering av noe. Her er to malerier på henholdsvis kobber og messing, der selve malingen sannsynligvis er lagt på i løpet av noen sekunder i en eneste kjapp bevegelse. Det ville vært relativt håndterbart, hadde det ikke vært for at denne metalliske flaten i begge tilfeller er blitt bøyd flere steder, slik at det ser ut til å høre til… eh, et tak eller noe? Fortsatt lett å bortforklare som et found object, var det bare ikke for at den i kobber er bøyd samme steder som den i messing – formen er identisk, og fullstendig umulig å assosiere til noe. Jeg mener, hvilket tak er det som har den formen da? Og er belagt med kobber OG messing? Så skal du komme noen vei må du, slik jeg nå gjør, innrømme at du er lost og forlatt til ditt eget interne begrepsapparat. Dine egne fornemmelser av materien. Dine egne assosiasjoner.
Et argument her kunne jo vært at dette er en retningsløs materialfetisjisme, hadde det bare ikke vært for at det er noe i slike sammenhenger så sjeldent som et temperament tilstede. En viss temperatur, eller intensitet, som bekrefter de problemstillinger rundt kvalitet Skylstad innledningsvis adresserer – eller kanskje heller torpederer – i pressemeldingen. Noe som ødelegger alle forsøk på å plassere det i en historiebevisst oppgradert form for modernisme, der det selvsagt ville vært veldig komfortabelt å holde det fast. De til tider drastiske grep som er tatt, i kombinasjon med en presentasjonsform – det henger pyntelig på veggen, eller pedantisk stablet på gulvet – så konservativ at den er på kanten til å være reaksjonær, gir så klart utstillingen en påtagelig nerve og understreker den ambivalensen du faktisk må være genuint ambivalent i forhold til, siden den, enten den nå er tilsiktet eller en bieffekt, uansett utgjør en negasjon av en negasjon av en negasjon. Som arena for kunstnerisk undersøkelse er det kanskje ikke unikt, men der er altså en form for frenetisk ekstremisme til stede her som makter å kjøre utstillingen forbi de punktene på kartet hvor vi allerede har vært. Nesten, vil jeg si, som om objektene står i konflikt med sin egen agenda. Ikke sånn at jeg på noen måte kan si noe sikkert om hva denne agendaen eventuelt skulle være – jeg bare skriver ned disse notatene i en vanskelig tid.
I like.