I Snorre Ytterstads utstilling Natt på Akershus Kunstsenter består hovedverket av seks skarptrommer plassert i en sirkel midt i rommet. Trommene spiller øredøvende av seg selv; små motorer og et sammensurium av kabler styrer spisepinnene som er brukt til trommestikker. Ytterstad har trent en kunstig intelligens til å generere trommekomposisjoner ved å mate den med marsjmusikk, blant annet lyden av buekorps. Resultatet er merkelige serier med umenneskelig synkrone slag, utført i litt for treig takt og avbrutt av stadig lengre trommevirvler. Det er en pussig, om enn litt utmattende lytteropplevelse, som om patosen til korpsmusikken aldri kommer skikkelig i gang.
Umiddelbart kan skulpturene og installasjonene til Snorre Ytterstad oppfattes som små punch-lines eller visuelle «gags», der hverdagsgjenstander settes i dialog med kunsthistoriske forelegg. Ytterstad forbindes med den nykonseptuelle vendingen i norsk kunst på 90-tallet, og i tekster om ham, for eksempel i essayene i katalogen som ble utgitt i forbindelse med soloutstilling hans på Museet for samtidskunst i 2011, trekkes readymaden ofte frem som selve grunnmuren i kunstnerskapet. Det som i mindre grad er gjenstand for analyse, er hva slags funksjon humoren i arbeidene har.
At trommene harselerer med den seremonielle høytideligheten som janitsjarkorps inngår i, virker selvsagt. Men verket får en ekstra dimensjon gjennom dialogen med en serie fotografier, Natt #1-7 (alle verk 2019), som parafraserer den kroatiske konseptkunstneren Mladen Stilinovićs ikoniske fotoserie Artist at work (1977), som viser Stilinović til sengs. Bildene til Ytterstad er tatt med mobiltelefon og viser ham sovende på sofaen, stirrende inn i et nettbrett eller slumrende iført in-ear-hodetelefoner. På stuebordet ligger et skiftende utvalg av fjernkontroller, telefoner og vinglass.
Kunstneren har outsourcet arbeidet sitt til en kunstig intelligens og kan forsøke å ta det med ro. Lyden fra trommene, med deres assosiasjoner til militær presisjon og streng disiplin, blir et ironisk lydspor. Mens Stilinović hyllet latskapen som en protest mot kapitalismens mange meningsløse sysselsetninger, kan det virke som Ytterstads forsøk på å dovne seg stadig avbrytes av de mange digitale distraksjoner han omgir seg med. Ytterstad kjøper seg muligheten til å være lat ved å sysselsette en kunstig intelligens, men mislykkes. Verket kommenterer akselerasjonismens idé om at å fremskynde teknologiassistert automatisering vil kunne gjøre kapitalismen avleggs, resulterende i et samfunn hvor borgerlønn gjør lønnsarbeid til et valg fremfor en nødvendighet. Dette tankegodset er forlokkende, men som Ytterstads oppkoblede subjekt viser, er vi også når vi hviler, underlagt rutineemessig algoritmisk kontroll og utvinning. Det er god grunn til å være pessimistisk hva gjelder automatiseringens evne til å gi oss mer tid til å være uvirksomme.
På veggen ved inngangen til et siderom stikker det ut tre lange drillbits. På den andre siden henger det som forventet tre driller. De er i hver sin primærfarge og verkstittelen, Dialog med maleri, henviser til et fraværende maleri. Til forskjell fra fotografiene, kan dette verket tenkes relatert til arbeidet som legges ned i å montere en utstilling, et aspekt ved utstillingsproduksjon som hverken er synlig, godt betalt eller gir noe særlig status.
Objektenes iboende komikk – versjon der arme Poet er en skulptur laget av paraplyer. Den er lik et verk Ytterstad viste på Trondheim kunstmuseum da han var nominert til Lorck Schives kunstpris i 2015, men denne gangen er paraplyene utslått. Tittelen refererer til et oljemaleri av Carl Spitzweg, Der arme Poet (1837), hvor en fattigslig dikter skjermer boken han leser for en takkelasje med en paraply. Referansen gjør det mulig å forestille seg paraplyene som en beskyttende kokong, et slags vern om den formålsløse handlingen. Flertallet av verkene i Natt harselerer nettopp med gjengsoppfatningen om den unyttige kunstneren.
Kunsten til Ytterstad er ikke utelukkende er slapstick. Vitsene gir også rom til politiske kommentarer, og det utrykkes ofte en bekymring over tingenes tilstand. I Ytterstads utstilling på Kunstnerforbundet i fjor viste han et verk bestående av hammere som gynget på mursteiner, med en tittel som siterte den amerikanske generalen Wesley Clark på at hvis det eneste verktøyet man har er en hammer, så begynner alle problemer å se ut som spiker. Slik fikk Ytterstad påpekt én mulig årsak til at amerikansk utenrikspolitikk lett faller tilbake på militær intervensjonisme. Denne typen sitater av tekster og gjenstander gir Ytterstad anledning til å peile seg inn på alvorlige temaer som i seg selv ikke er mye å le av. Da fremstår latteren i mindre grad parodisk enn terapeutisk, en håndteringsmekanisme i møte med gode grunner til å være pessimist.
