Det brer om seg med folkemedisin, heksekunster, astrologi, alkymi og okkultisme i samtidskunsten. Det kan virke som magisk tenkning, som skyr unna «sikker» kunnskap og den vitenskapelige metoden, er i vinden fordi den tilbyr rike ikonografier og grobunn for kompleks historiefortelling. Kanskje er denne interessen, som har vedvart i noen år nå, et symptom på at mange føler seg maktesløse i den bestående samfunnsorden og i møte med teknokapitalismen, patriarkatet og klimaendringer. Kanskje handler det òg om å fylle tomrommet som den organiserte religionen har etterlatt seg, etter hvert som dens rolle i hverdagslivet har blitt mindre. Det esoteriske gir – i likhet med religionen – individet lisens til å tro at det finnes noe mer enn den brutale, ofte urettferdige og vilkårlige verdenen som sanseapparatet og vitenskapelige instrumenter gir oss tilgang til.
Hulias er et kunstnerdrevet visningssted som åpnet i oktober i fjor. Det ligger i et lite, nesten kvadratisk kjellerrom i Møllerveien i Oslo. Her, på brune gulvfliser og under kuppelhvelv og hvitt ledlys, har Miriam Hansen installert to hjemmelagde diffusere. De består av stabler med plastdunker, av typen med håndtak og skrulokk, fylt med gjennomsiktig væske. På én av dunkene i hver improviserte diffuser er det festet en liten vifte som blåser inn i dunken slik at vanndamp stiger ut av munningen. Verkslisten opplyser om at den ene diffuser-konstruksjonen (Diffuser 1 (mood), 2021) inneholder en blanding av destillerte urter sanket av Hansen – burot, blå lotus og johannesurt – som visstnok har beroligende, antidepressiv eller innsovnende effekt. Væsken i den andre (Diffuser 2 (drowsing), 2021) er basert på butikkjøpte ingredienser: hormonet melatonin, plantelegemiddelet legevendelrot og urten legebetonie. Jeg søker meg frem til at sistnevnte skal være betennelsesdempende og at de to andre hjelper på søvn. På enkelte av dunkene i hver av stabel er det festet øyne med tunge øyelokk, modellert i voks. Fra beholderne strekker det seg et kobbel av ledninger og plastrør.
I den katolske messen er røkelse en sentral seremoniell komponent. Den tunge lukten av frankincense setter kroppen i en skjerpet tilstand som gjør at man retter seg i ryggen, liksom kjenner kirkens lange historie sige innover seg. Jeg tar et dypt åndedrag med urtedamp fra én av diffuserne til Hansen, men merker ingen lukt eller åpenbar påvirkning. Likevel tror jeg at hensikten med diffuserne er noe av den samme som med røkelsen i messen: legge til rette for en spesifikk kroppstilstand, om enn i dette tilfellet ikke en som er skjerpet, men heller behagelig nedysset og sløvet. At lukt og røyk både kan være estetikk og påvirkning, understrekes av de bladkransformede bivokslysene som henger utente på veggene. Disse skal inneholde cannabisolje –stort sett brukt til enten rekreasjon eller smertelindring. Rommet er nedstrippet, men fremstår likefult som preppet for seremoni.
Det er nærliggende å tenke at forsøket på å fremmane en søvnig kroppstilstand kan handle om noe så konkret som at søvnmangel rammer stadige flere mennesker. Sammenhengen mellom søvnproblemer og høye krav til produktivitet, er velkjent og mye drøftet. E-post, mobiltelefoner og bærbare datamaskiner er innretninger som pulveriserer skillet mellom jobb og fritid og truer nattsøvnen. Å bryte ut av et mønster hvor man ser på skjerm på jobb hele dagen og har vendt seg av med å kjede seg når man sitter på bussen eller står i kø, krever at man har overskudd og er skjerpet. Man får ikke sove og bruker kanskje en god del penger på selvmedisinering i form av rusmidler, medisiner, energidrikker også videre. Mer enn å forsøke å løse slike livsproblemer – som i stor grad er strukturelle og som man ikke uten videre kan «medisinere» seg ut av – handler religion og det esoteriske ofte om å oppnå tilstander (gjennom seremoni, repetisjon, meditering) som fører til at man er i stand til å akseptere tingene slik de er. Også det man av ulike årsaker ikke kan endre. Som nevnt innledningsvis tror jeg at dette kan være del av årsaken til oppblomstringen av interesse i det okkulte og esoteriske, i kunsten og ellers.
Hvorvidt dampen til Hansen i det hele tatt har virkning (eller kan ha det med større dosering) er et åpent spørsmål, og nettopp dette er, slik jeg oppfatter det, utstillingens poeng. Det uklare skillet mellom velvære og helbredende egenskaper, mellom det vi føler og tror og det som kan måles, er ikke lett å nøste opp i. At man kan stille seg på utsiden av sirkelen av utnyttelse som gjør en søvnløs – og som i samme åndedrag vil selge ulike «løsninger», for eksempel det å sanke urter – er en fantasi. Men det er ikke vanskelig å se hvorfor den kan være attraktiv.
