Mens stortingspolitikerne diskuterer integreringstiltak og vurderer de sosiale konsekvensene av å gi opphold til titalls tusen flyktninger, presenterer Akershus Kunstsenter to utstillinger som på forskjellig vis forsøker å bidra til debatten. Vegar Moens fotografier viser arkitekturen i den innvandrertette Malmö-bydelen Rosengård, mens Serhed Waledkhanis animasjonsfilmer skildrer tilværelsen som flyktning.
I den nordiske innvandrings- og integreringsdebatten har bydelen Rosengård i Malmö blitt et skremselsbilde, beskrevet av Fremskrittspartiets Siv Jensen som et sted hvor sharia-lover har tilsidesatt svensk lov. Ordskiftet om segregering og feilslått sosialpolitikk er så polarisert at ethvert bidrag som tilstreber objektivitet er kjærkomment. Vegar Moens svart-hvite, stramt komponerte fotografier av boligblokker i Rosengård gjør nettopp dette, men kanskje i så stor grad at det er uklart hva han egentlig ønsker å formidle.
Moen (f. 1967) har tidligere fotografert enorme infrastrukturelle konstruksjoner som jernbanelinjer og damanlegg i Kina og Tibet, og den modernistiske byplanleggingens mest stormannsgale prosjekter, som Oscar Niemeyers Brasilia og Le Corbusiers Chandigarh i India. Det er nærliggende å lese Moens fotografier fra Rosengård i lys av hans interesse for modernismens utopiske ideer. Rosengårds boligblokker i prefabrikkert betong ble reist som del av det svenske Miljonprogrammet mellom 1965 og 1974, som «folkhemmets» storstilte løsning på tidens boligmangel.
I serien Rosengård konsentrerer Moen seg om boligblokkenes fasader. Serien består av 32 kontaktkopier av negativer i storformat, og avtegner arkitekturen til minste detalj. Med et par unntak, der boligområdene vises fra avstand, er bygningene fotografert så tett på at fasadene fyller hele utsnittet. Kun i få tilfeller er det mennesker til stede – i disse fotografiene synes beboerne å skjule seg bak gardinene, som i svært mange av leilighetene er trukket for.
Gardinene er også trukket for vinduene i de nær identiske lave eneboligene for asylsøkere som er motiver i serien Mosippan #1-#23. Mønsteret på gardinene er omtrent det eneste som skiller den ene boligen fra den andre, noe som forsterkes ved at komposisjonen i alle fotografiene er ens. Her er inspirasjonen fra det tyske typologiske fotografiet i tradisjonen etter Bernd og Hilla Becher tydelig. Det gjelder òg for Medlemmer av Foreningen Somalisk Fred #1-#15, en serie nærportretter av ungdommer fotografert med sammen utsnitt og fra samme vinkel, som om også disse ansiktene var fasader.
Slik bor menneskene i Rosengård, slik ser deres ansikter ut, synes Moen å ville si. Det er ironisk nok et samsvar mellom den standardiserte boligarkitekturen og Moens «saklige» fotografier – Moens fotografiske formel er også prefabrikkert. Man kunne kanskje kalle det fotografens versjon av den statistiske undersøkelsen, der alle objekter blir underlagt det samme nøytrale blikket. Men representerer dette et troverdig blikk på livet i Rosengård? Moen ønsker å observere fremfor å gå inn i eksisterende polemikker, påpekes det i kunstsenterets presentasjon. Man kan kanskje innvende at han tar faktisk stilling nettopp ved å rette linsen mot arkitekturen, og at det heller er kritikk av modernismens arkitektoniske idealer som er Moens ærende.
Mens Moens fotografier representerer perspektivet til den utenforstående betrakteren, bygger Serhed Waledkhanis arbeider på hans egne erfaringer som kurdisk flyktning. Waledkhani (f. 1989) går fortsatt på Kunstakademiet i Trondheim, men ser allerede ut til å ha et fullt utviklet bildespråk, som tidvis kan minne om sør-afrikaneren William Kentridges.
Foran veggene der Waledkhanis stop-motion-animasjoner projiseres har han spent opp hundrevis av fargede tråder (visstnok fargene i det kurdiske flagget). De stramme nettene danner transparente innhegninger og bryter projeksjonen. I en av de to installasjonene tegner trådene omrisset av en skikkelse fanget i sprang – på flukt. Disse trådkonstruksjonene blir i overkant symboltunge, og står bokstavelig talt i veien for animasjonsvideoene, som på sin side er svært interessante.
Waledkhani har tegnet hver av animasjonenes kulltegninger på samme papir, slik at de halvt utviskede sporene henger igjen som en slags etterbilder. Dersom bildene formidler minner er disse diffuse, konturløse og uten klar identitet. De skisseaktige tegningene flakker rastløst omkring på veggen og gjennomgår forvandlinger fra én form til en annen: et hav av telt i en flyktningleir går over i en lastebilkollonne som igjen går over i murbygninger. Videoene synes dermed å følge flyktningens reise fra provisoriske til stadig mer solide tilholdssteder, som imidlertid ligner fengsler. Mot slutten av en av animasjonene bryter Waledkhani selv gjennom murveggen. Flere av de korte animasjonsvideoene er varianter over denne samme fortellingen, der de enkelte sekvensene gjentas igjen og igjen, noe som gir utstillingen preg av å være bearbeidelser av traumer. Samlet maner den bevegelige og foranderlige strømmen av tegninger fram en slags flyktningtilværelsens saga.
Akershus Kunstsenter stiller opp en fin kontrast ved å vise Serhed Waledkhanis animasjonsvideoer samtidig med Vegar Moens fotografier. Det er ikke bare det faktum at Waledkhani formidler personlige erfaringer som gjør hans utstilling langt mer engasjerende enn Moens nysgjerrige observasjoner, snarere er det effektiviteten i deres respektive fremstillingsformer som skiller dem. Moens serier er velmenende og velkomponerte, men heller enn å nyansere inntrykket av Rosengård, bekrefter utstillingen en etablert fotografisk sjanger og et etablert bilde av bydelen som en mur av betongfasader. Waledkhanis urolige og rykkvise stop-motion-animasjoner gir historiene hans en manisk intensitet som er følbar også for den som betrakter dem i gallerirommet. Blant de mange historiene om krigstraumer og flukt vi har hørt den siste tiden er det få som gjør mer enn å beskrive. Ved også å formidle følelsen av uro må Waledkhanis videoer sies å utgjøre viktige bidrag.
