«Teppestriden» blir den blitt kalt, diskusjonen om Noa Eskhols Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre) (1974) som ble montert i Nasjonalmuseets avdeling På barrikadene i mai. Reaksjonene har vært sterke i kunstfeltet på at museet har valgt å vise et israelsk verk midt under folkemordet i Gaza.
Museet har dessuten møtt kritikk fordi Eshkols fødested i veggteksten ble oppgitt å være Israel, som ikke fantes da hun ble født i 1924. Dette ble raskt rettet opp, og omtalt som en feil. Interne e-poster tidsskriftene Museum og Kunstkritikk har fått tilgang til, viser imidlertid at spørsmålet ble grundig diskutert før det ble bestemt at Eshkols fødested skulle angis som «Israel».
Hevdet det historiske navnet hadde falt ut
Kunstkritikk var raskt ute med å spørre om hvorfor teppet som det eneste utenlandske bidraget, fikk plass sammen med norsk politisk kunst fra 1970- og 80-årene, i et intervju med direktør Ingrid Røynesdal 27. mai.
I dette intervjuet, som ble utført på e-post, spurte tidsskriftet også om hvorfor det stod at kunstneren var født i Israel. Kort tid etter ble etiketten endret. Røynesdal forklarte at museets retningslinjer sier at det historiske navnet på stedet skal stå først med dagens benevnelse i parentes: «I dette tilfellet skal det stå «Det britiske mandatområdet Palestina (dagens Israel). Det historiske navnet hadde falt ut i den første versjonen, men dette har vi nå rettet opp i.»
Også til Museum sa Røynesdal at det var en feil at det først stod at Eshkols fødested var Israel: «I denne saken har vi vært åpne på at rutinene for benevning av fødested på kunstnere sviktet, men ble raskt rettet opp.» Intervjuet ble publisert på tidsskriftets nettsider 3. oktober. Utgangspunktet var et muntlig intervju som ble gjennomført i begynnelsen av juni. Imidlertid ble Museum noen uker senere kontaktet av ansatte ved museet som mente at benevningen ikke skyldtes en feil, men var grundig diskutert i prosjektgruppa som sto for endringene av utstillingen i rom 76.
Kommenterer ikke rykter
I slutten av juli fikk Museum også se 21 skjermdumper av e-poster som dokumenterte diskusjonen. Men det ble understreket at de bare var ment til bakgrunnsinformasjon. Tidsskriftet konfronterte Røynesdal med de nye opplysningene, men sa ikke hvor de kom fra, av hensyn til kildevernet. Svaret fra direktøren var: «vi kommenterer ikke rykter».
Nylig har denne saken blusset kraftig opp, etter at kunstner Victor Lind på et debattmøte i Høstutstillingen og i Kunstkritikk argumenterte for at Nasjonalmuseet gjennom å vise teppet legitimerer Israels folkemord på Gaza. Den 9. oktober gjorde Lind og rundt hundre andre kunstnere og kulturarbeidere en sit-in-aksjon i rom 76. Under aksjonen ble kritikken mot museet utdypet i en rekke innlegg, det ble ropt at teppet måtte tas ned og at direktøren måtte hentes. Det siste skjedde. Direktøren møtte, takket for engasjementet og sa at ledelsen ønsket dialog. Men teppet henger fortsatt.
Den 11. oktober sto 54 ansatte ved Nasjonalmuseet frem med fullt navn og kritiserte ledelsens håndtering av saken i debattinnlegget «Nasjonalmuseets ledelse setter tilliten på spill» i Morgenbladet. Her skriver de blant annet at de mener direktørens uttalelser i saken ikke speiler «det faglige nivået, verdiene eller fellesskapet» som de opplever å være en del av i sin arbeidshverdag.
Politisk sensitivt
I forbindelse med den siste utviklingen har Museum og Kunstkritikks kilder endret mening. De har nå gitt sin tillatelse til at dokumentasjonen av diskusjonen i prosjektgruppa om Eshkols fødested offentliggjøres.
Den første e-posten vi har sett, er fra 27. mars. Tekstilkonservator Hannah Vickers påpeker at det er avvik mellom informasjonen som skal kommuniseres fra Nasjonalmuseet – at Eshkol er født i Israel – og den som er tilgjengelig på Noa Eshkol Foundations nettside, der det står at hun er født i Palestina. E-posten er stilet til Andrea Kroksnes og Ingvild Krogvig, begge kuratorer. Vickers skriver at hun vil sjekke at informasjonen museet skal gi er korrekt, med tanke på at sørgeteppet er «politisk sensitivt» og sannsynligvis vil få en del oppmerksomhet.
Kroksnes svarer at de bør ta denne saken videre og vurdere å skrive Palestina som fødested, mens Krogvig argumenterer for hvorfor det bør stå Israel. Det går noen e-poster mellom dem om benevning av fødested mer generelt. Vickers foreslår å konferere med katalogiseringsgruppa om det er tvil. Krogvig svarer da at det er tatt et prinsipielt valg: «Vi har i samlingsutstillingen konsekvent valgt å gå for dagens geografiske navn, slik at det skal være mulig å gjenfinne stedet på dagens kart.»
300-400 mailer om etikettene
Senere, 9. mai, skriver tekstredaktør Ida Hove Solberg en e-post til prosjektleder Elsebeth Kjerschow, hvor også hun stiller spørsmål ved angivelsen av «Israel» som fødested. Solberg uttrykker forståelse for at det har vært brukt mye tid på dette allerede, men mener likevel at det er fornuftig å ta innspill nå, heller enn når teksten er på veggen. Kjerschow sender innspillene videre i gruppen, og spør: «Når det gjelder fødested følger vi vel regelen om at vi bruker nåværende betegnelse på geografisk område, altså Israel?»
Solberg sender en ny e-post, også det 9. mai, til rådgiver for samlingspresentasjon Christine Haaning, Kjerschow og Krogvig, og foreslår å endre praksisen med å bruke bare nåværende stedsnavn. «Det må jo føre med seg ein del floker som vi lett kan unngå, ikkje berre i dette tilfellet.» Krogvig svarer samme dag, med seksjonsleder for publikumsopplevelse Jenny Bull Tuhus i kopi, at praksisen med å bruke kun nåværende geografiske navn og kun navn på nasjonalstater er gjennomgående i hele samlingsutstillingen.
Begrunnelsen er at mange ikke vet hvor grensen for steder som Flandern, det Habsburgske rike ol. har gått. Både bruken av «Israel» og «Palestina» vil kunne avstedkomme reaksjoner, skriver Krogvig. «Det må vi kunne tåle», mener hun, siden stedsbetegnelsen i dette tilfellet «følger akkurat de samme prinsippene som for alle andre verk i samlingspresentasjonen». Hun skriver også at det er brukt mye tid og penger på denne teksten og at hun «hverken har tålmodighet eller krefter til enda flere runder».
Mandag 12. mai argumenterer tekstredaktør Solberg for å skrive enten «Israel, tidligere Palestina» eller «Palestina, nåværende Israel». Prosjektleder Kjerschow støtter forslaget i en e-post samme dag. Her står også konstituert samlingsdirektør Yngvill Sjøøsten i kopi. Kurator Krogvig svarer at hun opplever forslaget uryddig. Hun skriver også at hun nå ikke orker mer: «Jeg har etter 300-400 mailer om etikettene i rom 76 ikke mer å si om denne saken, men håper dere hanker inn dette på en fornuftig måte.»
Kjerschow skriver så til gruppa at hun og samlingsdirektør Sjøøsten har diskutert saken, og kommet fram til at de ikke kan fravike vanlig praksis uten å diskutere det i katalogiseringsforum og museets ledergruppe. Hun får støtte av Sjøøsten, som i den siste e-posten vi har sett, den 13. mai, takker for engasjementet, sier at man skal holder seg til gjeldende rutiner og derfor skrive «Israel».
Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre) ble hengt opp noen dager senere. Den 27. mai var etiketten endret.
Stor intern takhøyde
De involverte i den gjengitte korrespondansen og direktør Røynesdal har fått anledning til å kommentere saken. Vi har forsøkt å komme i kontakt med Sjøøsten, Krogvig og Røynesdal både på e-post og telefon, uten hell.
Kommunikasjonsrådgiver ved Nasjonalmuseet Alv Hågård Gustavsen har svart oss på spørsmålene vi sendte Røynesdal, med presiseringen at svarene skal tilskrives ham. Vi snakket også med ham på telefon, og presiserte at spørsmålene ikke var rettet til ham, men til direktøren. Han opprettholdt sitt ønske.
– Både Kunstkritikk og Museum har fått til svar på våre spørsmål at benevnelsen av Eshkols fødested som «Israel» har vært en glipp. Hvorfor har dere ikke vært åpne overfor pressen om at det har vært grundige interne diskusjoner om dette i forkant av opphengingen?
– Interne diskusjoner er interne diskusjoner og selvfølgelig har vi disse. Alle som har fulgt Nasjonalmuseet vet at vi ikke er noe meningsfellesskap, men at vi har stor intern takhøyde. Slik ønsker vi å ha det i hverdagen.
– I en nyhetssak i Kunstkritikk uttalte du [altså Røynesdal, red.anm.] at «Vi har retningslinjer for hvordan vi omtaler. geografisk fødested for kunstnere representert i samtidskunstsalene. Her skal det historiske navnet på stedet stå først med dagens benevnelse i parentes.» Mens i epost-utvekslingen vi har fått tilgang til, hevdes det at retningslinjene sier at det kun er dagens navn på geografisk område som skal benyttes. Hvem har rett her?
– Vi er i prosess hele tiden. Vi diskuterer interne rutiner og vi justerer når vi mener det er nødvendig. Før sommeren ble retningslinjene for benevning av kunstnere og fødested i samtidsrekka gjennomgått og endret, både på bakgrunn av diskusjonen som det refereres til og at vi allerede var i gang med dette arbeidet. Ifølge retningslinjene skal det historiske navnet på stedet stå først med dagens benevnelse i parentes. Tidligere opererte vi med dagens stedsnavn.
Denne artikkelen er resultat av et samarbeid mellom Museum og Kunstkritikk, og publiseres samtidig i de to tidsskriftene.
