Burde Oslo Kunstforenings prosjekt Stop Making Sense egentlig ha funnet sted? Det er spørsmålet som reises når kunstnerduoen Goksøyr & Martens og flere andre oppfordrer til boikott av dette prosjektet som omfatter både et seminar, en publikasjon og en utstilling med teoretikere og kunstnere fra Israel.
Stop Making Sense er et resultat av kurator Marianne Hultmans kontroversielle Israelturer i 2008 og 2009, den første initiert og delvis finansiert av det israelske utenriksdepartementet. Selve prosjektet er blant annet finansiert av Stiftelsen Morgenstjernen, en stiftelse som ikke fordømmer Israels okkupasjonspolitikk. Dette har ført til oppfordringer om boikott, slik man blant annet har kunnet lese her på Kunstkritikk. Motspørsmålet kunne være om det ikke er greit å ta i mot penger fra det offisielle Israel og andre aktører som støtter israelsk kulturliv så lenge pengene brukes på kulturprosjekter som har et kritisk blikk på konflikten i Midtøsten? Stop Making Sense er et problematisk prosjekt, men viser også hvordan kultur og kulturutveksling kan produsere andre rom enn politikken kan.
Fredag i forrige uke var Marith Ann Hope moderator for seminaret som ved første øyenkast var overraskende ensartet når det gjaldt deltakernes bakgrunn. Fire av fire var av jødisk opprinnelse, men det hjalp at alle deltagerne enten hadde tverrkulturell identitet eller et kritisk blikk på en ensartet israelsk-jødisk kultur og identitet. Seminaret inkluderte den palestinavennlige kuratoren Tal Ben Zvi, Simon Njami, kjent for sitt arbeidet med ikke-vestlig kunst, Irit Rogoff, Goldsmiths-teoretiker som har arbeidet mye med utveksling av kunnskap på kryss av ulike kulturer og Asaf Zippor, skaper av det satiriske tv-programmet The Chamber Quintet – et program som harselerer med jødisk kultur og identitet.
Foredragsholderne på seminaret var verken israelske dissidenter eller av palestinsk bakgrunn. Slik manglet altså de «palestinske stemmene», noe som forsterket det problematiske som hefter ved finansieringen av dette prosjektet.
 |
| Oversiktsbilde fra Stop Making Sense, Oslo Kunstforening |
Seminaret handlet om identitet, tilhørighet og ideen om at vesten har lest andre kulturer som «den andre», et resonnement hentet fra Edward Saids kjente bok Orientalisme fra 1978. Et slik perspektiv er grundig debattert og diskutert i post-kolonial teori, og føles ikke som et prekært tema i dag. Men ved at Israel fremstilles som den førende parten i en slik kontekst, fremkommer nye og interessante perspektiver.
Kuratoren Tal Ben Zvi representerte et slikt syn. Gjennom ulike utstillinger med palestinske og arabisk-jødiske kunstnere, har hun tematisert konstruksjonen av en israelsk identitet på bakgrunn av en normalitet som artikulerer arabisk kultur som «den andre». Utstillingen Mother Tongue (2001-2003) eksemplifiserte et slikt poeng. Ved å inkludere 22 israelsk-jødiske kunstnere med foreldre som hadde innvandret fra arabisk-muslimske land, men som ikke hadde kjennskap til arabisk språk eller kultur, problematisere Ben Zvi hvordan det «arabiske» både er fraværende og nærværende i israelsk kultur.
Et annet interessant poeng som ble diskutert, er hvordan konflikten i Israel er basert på språklige dikotomier som; «israelere versus palestinere», «araber versus jøder» og «okkupasjon av land versus rett til sitt eget land». Språk skaper som kjent virkelighet, og seminardeltagerne pekte på hvordan disse grunnlagskategoriene både var problematiske og kanskje unyttige i forhold til konflikten. Et slikt poeng ble vektlagt av både Tal Ben Zvi, Simon Njami og Irit Rogoff. Rogoff problematiserte begrepet «exhausted geographies» – et begrep som både forsøkte å oppløse de faste rammene for «det mulige», men som også forsøkte å overskride det fysiske stedet som utgangspunkt for identitet- og kunnskapsproduksjon. Selv om Rogoffs innlegg var av teoretisk art, åpnet det for en ny måte å tenke rundt konflikten i Midtøsten.
Utstillingen Stop Making Sense oppleves som en forlengelse av problemstillingene som ble reist på seminaret. Her er balansen mellom israelske og palestinske stemmer bedre ivaretatt, i og med at utstillingen rommer både israelske og palestinske kunstnere, hvorav flere har en sammensatt kulturell bakgrunn. Men en tittel som oppfordrer til absurditet og tankeløshet virker litt malplassert sett i lys av seminarets innhold og de temaene som tas opp i verkene i utstillingen.
 |
| Jumana Manna, Come to Rest, 2010 |
I og med at arbeidene i Stop Making Sense handler om personlig og kulturell identitet, er utstillingen også politisk ladet. Men det er ingen servil eller direkte Israelvennlig utstilling Marianne Hultman har laget. Tvert i mot. Lydsporet til filmen And Melancholy (2009) av Nina Pereg runger gjennom utstillingen som geværskudd. Når du ser filmen oppdager du at det er et videokamera som går i bakken men som fortsetter å filme etter katastrofen. Katastrofen gjentas fra toppen av seks ulike bygninger i Tel-Aviv, bygninger kunstneren selv har bodd i. Det at kameraets fall i bakken ikke avslutter filmingen, men heller gjentas gang etter gang, vekker assosiasjoner til den brutale konflikten i Midtøsten. Selv ikke en katastrofe avslutter situasjonen.
Den palestinske kunstneren Jumana Mannas Come to Rest (2010) er et annet eksempel på et politisk verk. Verket forestiller en port med en svingdør som bare kan dyttes en vei – en konstruksjon kjent blant annet fra konsertområder og fornøyelsesparker. Slike metallporter brukes til inngangskontroll, de stenger folk inne eller ute, alt etter som. I Come to Rest er metallet byttet ut med et mykt og kroppslignende materiale, og stengene som vanligvis sørger for kontrollert gjennomgang, er smeltet ned slik at portene er åpnet. Verket virker i denne sammenhengen som en klar og konkret kommentar til grensene som finnes mellom palestinerne og israelerne, både fysisk og kulturelt.
Kvasi-dokumentarfilmen Truth fra 2003 er et eksempel på hvordan personlig, nasjonal og kulturell identitet er et høyst politisk prosjekt i Israel. Filmen viser to palestinere som besøker Jaffa utenfor Tel-Aviv for å gjennoppleve områdets arabiske fortid. Det fortelles at Jaffas arabiske fortid fortrenges i den israelske kulturen, og kunstnerne Scandar Copti og Rabih Boukhary inntar et humoristisk metaperspektiv på palestinsk kultur, når de belyser hvordan løgner og falske historier konstrueres for å dekke over byens sanne fortid. Israel er altså et land der ulike kulturelle narrativer om fortiden lever side om side. Verket tegner konturene av konsekvensene dette har for palestinerne.
Marianne Hultman har tidligere uttalt at det finnes et skille mellom kunst og kultur på den ene siden og politikk på den andre siden, og at hun som kurator hører til den første gruppen (1). Men å takke ja til en sponset kulturreise fra en nasjon som i følge FN bryter folkeretten, som hun gjorde i forkant av dette prosjektet, kan vanskelig ses som en upolitisk handling. Spesielt ettersom det er grunn til å anta at israelsk kultursponsing er en del av landets omdømmepolitikk (se f.eks. artikkel i New York Times her). Det er derfor svært synd at denne konteksten nærmest gjør det umulig å fokusere prosjektets innhold, snarere enn støttespillerne bak. Spesielt synd er det ettersom prosjektet løfter frem stemmer som kan fungere subversivt både fra innsiden av det israelske samfunnet og gjennom utstillinger i utlandet.
1 «Kritiseres for reise til Israel» av Sandra Lillebø, Klassekampen, 29.10.2009: Marianne Hultman: «Jeg er kurator, ikke politiker. Det er samtidskunst jeg jobber med, om jeg skal vurdere alt politisk, blir det ikke mange steder å reise til.»
Ingressbilde: Oversiktsbilde fra Stop Making Sense, Oslo Kunstforening.
Oppdatering 29.03.2010: Denne artikkelen er rettet for å presisere at Marianne Hultmans reise til Israel i 2009 ikke var støttet av det israelske utenriksdepartementet – denne reisen ble derimot støttet av Norsk kulturråd. Dette i følge opplysninger fra Marianne Hultman.
