Kurt og egnetheten av å tilbringe søndager på museum

Å gå rundt på Kunstnernes Hus med en gjeng bakfulle folk og høre på en helt vanlig mann skryte av tingene han har tenkt og laget, for så å bli behandlet som et forstyrrende element eller en sau i saueflokken av museumsarbeiderne -– det er et stykke fra både guddommen og skjønnheten, ihvertfall slik jeg har forestilt meg den.

 

Å gå rundt på Kunstnernes Hus med en gjeng bakfulle folk og høre på en helt vanlig mann skryte av tingene han har tenkt og laget, for så å bli behandlet som et forstyrrende element eller en sau i saueflokken av museumsarbeiderne – det er et stykke fra både guddommen og skjønnheten, ihvertfall slik jeg har forestilt meg den.


Når alt bare flommer over av intelligens, finurlighet, av flashy farger og teknologi, når alt bare blir for mye, da er det godt å krype hjem, inn i et stille rom, der alt man kjenner er eksistensen og alt man hører er lyden av stillhet. Eller man løper ut av byen til dit lyden av frosker er like omkapslende og legende som stillheten er det i din egen lille hule. Noen ganger får man et veldig behov for de enkle, små, stille tingene og ordene, de delene av livet som på mange måter er de mest tydelige, selvfølgelige, men som så altfor ofte blir borte i mylderet og maset. Et menneske, en tråd, et lys, en respektfull tone, en higen etter Buddhistisk verdenslov, en balansert skjønnhet – ro i den gyldne middelvei. Pust dypt, hør godt etter – det kunne vært Kurt Johannessen som forsøkte å fortelle deg noe.

Men i stedet: nei, nå gidder jeg ikke mer, nå stikker jeg til byen og skater i stedet… Det var ungdomsskolefrasen når ting tufsa seg eller noen krevde litt for mye – og det var litt den følelsen jeg fikk etter ha vært på utstilling, performance og omvisning med Kurt Johannessen på søndag. Jeg stilte nyvasket og småstressa søndag kl. 12, og fant en ganske lang kø innenfor døra. Etter køen for å komme inn i museet var det en ny kø for å overvære performancen – én og én gruppe ble tatt inn av gangen for en opptreden som varte 9 minutter. Opptredenen bestod i å beglo Kurt, barbent og i sort dress, ligge på gulvet under 46 (så vidt jeg klarte å telle) lyspærer. Lyspærene hang ca. 10cm over ham og rommet han lå i, og som vi ble presset inn i, var ca. 10m2. Først var jeg altså litt stressa, men etter hvert fant vi roen, og så plutselig var det hele over. Ikke før hadde jeg innfunnet meg med å se på ham og lyspærene, og selvfølgelig lure på om det var jævlig varmt under der, før jeg ble jaget ut. På veien ut kjente jeg på en av lyspærene, og konstaterte at nei, de var ikke spesielt varme… Men, det var jo et visuelt tiltalende skue, selv om Kurt ikke akkurat bedrev hardcore kroppskunst.

Kurt Johannesens performancer er ofte enkle, sortkledde, kontemplative ritualer eller «utholdenhetsprøver» – det er litt som å overvære Kurt meditere. Det var vakkert, men kjedelig, og jeg er litt usikker på om det hadde noe for seg å beglo Kurt under kalde lyspærer så tidlig en søndag, når den legende sjelefreden uteble fordi jeg ble kastet ut av en sortkledd museumsvakt litt for tidlig.

Jeg har alltid likt Kurt Johannessens gullkorn, jeg synes de er vittige, enkle, sannferdige. Det er en slags herlig, forklarende enkelhet ved dem, som gjør godt i disse hyperaktive tider. Men nå ble jeg egentlig bare irritert, jeg fant ikke roen, og jeg synes vel egentlig ikke salene på Kunstnernes Hus er egnet for å finne den heller. Selv om det virker som om Kunstnernes Hus ellers har funnet formen med sitt nye utstillingsprogram; anerkjente og etablerte kunstnere trekker godt med publikum, og kulturhuset Kunstnernes Hus synes å være tilbake.

Etter performancen spurte jeg Kurt Johannessen om han så noen motsetning mellom den institusjonelle rammen, billettkjøpingen, køståingen og flokkorganiseringen, og hans meditative og kontemplative prosjekter – han svarte «Øøhh…jeg synes det fungerer bra jeg…». Ikke at billedkunstnere er kjent for å ha ordet i sin makt, men Kurt Johannessen har jo skrevet flere bøker og ordleker enn de fleste (kan kjøpes på www.zeth.no). Det pussige er at så få kunstnere i dag synes å utfordre den snevre rammen museumssalen egentlig er. En performance er en tilstedeværelse, det er et konsept som arbeider aktivt med en energi eller mellommenneskelighet – ofte sameksistens av publikum og kunstner i et rom der det utøves en eller annen form for kontakt, og den kroppslige tilstedeværelsen er definitivt viktig! Derfor er det så rart at såkalt radikale performancekunstnere i så liten grad jobber med den institusjonelle rammen annet på et intellektuelt nivå – hva med det fysiske? Hva med det at man nesten alltid må stå i kø, svette, stresse, bli irritert, betale i dyre dommer, se på stygge hvite institusjonsvegger, holde kjeft, kjede seg, bli sulten, måtte på do – og kanskje i tillegg bli plaget av sadistiske kunstnere som mener vi ser for mye Disney på TV, og nå må vekkes ut av vår lune, behagelige, alt-tolererende døs?!

Etter Kurts illusjonistiske performance hadde han en omvisning i egen utstilling, som bortsett fra enkelte nye verker nettopp er kommet fra Bergen Kunstmuseum. Kurt viste frem ting han syntes var vakre og dype – utstillingen består av installasjoner som mer eller mindre bruker hele salen med lys, lyd eller videoprojeksjoner, samt fotografier, dokumentasjon av performancer og bøker/DVD’er. Det var mye som handlet om gud og eksistens, og i «bønnesalen» sitter videoprojiserte mennesker fra fem forskjellige religioner og ber sammen, filmet med varmesøkende kamera, men projisert i svart-hvitt, for han likte ikke «alt stæsjet» som hører de fleste religioner til.

Jeg kom med de beste intensjoner og hadde tenkt å skrive en kritikk om meditasjon og verdensaltet, om stillhet og en fornyet betydning av skjønnhet – men å gå rundt på Kunstnernes Hus med en gjeng bakfulle folk og høre på en helt vanlig mann skryte av tingene han har tenkt og laget, for så å bli behandlet som et forstyrrende element eller en sau i saueflokken av museumsarbeiderne – det er et stykke fra både guddommen og skjønnheten, ihvertfall slik jeg har forestilt meg den.

Etter opptrinnet satte jeg meg i caféen og så på høstløvet i Slottsparken; fargene minnet om det Kurt kaller «sneglenes dans» og «elvenes hukommelse» i sin kunstbok 23 farger – ved nærmere ettertanke kan jeg finne både «slangenes takknemlighet» og «sandens død» også. Jeg liker fremdeles Kurt Johannesen, fordi han, når jeg ikke er sammen med ham i et trangt rom sammen med 30 andre, klarer å åpne porten til de vidunderlige fenomenenes verden, både de virkelige og tenkelige, og de utenkelige og uvirkelige. Men det er først nå jeg hører stillheten, etter at utstillingen har stilnet.

(For øvrig anbefales det å ta trappen opp til Verdensteaterets installasjon i annen etasje – jeg er vanligvis ikke noen fan av deres dystre og bråkete forestillinger, men i de nå tildekkede overlyssalene har de skapt to herlige, vakre, kjølige, gysende raritetskabinetter – installasjonene deres egner seg som slike mørke, omsluttende skoger man kan bevege seg rundt i.)

Comments (4)