Å gå rundt på Kunstnernes Hus med en gjeng bakfulle folk og høre på en helt vanlig mann skryte av tingene han har tenkt og laget, for så å bli behandlet som et forstyrrende element eller en sau i saueflokken av museumsarbeiderne – det er et stykke fra både guddommen og skjønnheten, ihvertfall slik jeg har forestilt meg den.
Når alt bare flommer over av intelligens, finurlighet, av flashy farger og teknologi, når alt bare blir for mye, da er det godt å krype hjem, inn i et stille rom, der alt man kjenner er eksistensen og alt man hører er lyden av stillhet. Eller man løper ut av byen til dit lyden av frosker er like omkapslende og legende som stillheten er det i din egen lille hule. Noen ganger får man et veldig behov for de enkle, små, stille tingene og ordene, de delene av livet som på mange måter er de mest tydelige, selvfølgelige, men som så altfor ofte blir borte i mylderet og maset. Et menneske, en tråd, et lys, en respektfull tone, en higen etter Buddhistisk verdenslov, en balansert skjønnhet – ro i den gyldne middelvei. Pust dypt, hør godt etter – det kunne vært Kurt Johannessen som forsøkte å fortelle deg noe.
Men i stedet: nei, nå gidder jeg ikke mer, nå stikker jeg til byen og skater i stedet… Det var ungdomsskolefrasen når ting tufsa seg eller noen krevde litt for mye – og det var litt den følelsen jeg fikk etter ha vært på utstilling, performance og omvisning med Kurt Johannessen på søndag. Jeg stilte nyvasket og småstressa søndag kl. 12, og fant en ganske lang kø innenfor døra. Etter køen for å komme inn i museet var det en ny kø for å overvære performancen – én og én gruppe ble tatt inn av gangen for en opptreden som varte 9 minutter. Opptredenen bestod i å beglo Kurt, barbent og i sort dress, ligge på gulvet under 46 (så vidt jeg klarte å telle) lyspærer. Lyspærene hang ca. 10cm over ham og rommet han lå i, og som vi ble presset inn i, var ca. 10m2. Først var jeg altså litt stressa, men etter hvert fant vi roen, og så plutselig var det hele over. Ikke før hadde jeg innfunnet meg med å se på ham og lyspærene, og selvfølgelig lure på om det var jævlig varmt under der, før jeg ble jaget ut. På veien ut kjente jeg på en av lyspærene, og konstaterte at nei, de var ikke spesielt varme… Men, det var jo et visuelt tiltalende skue, selv om Kurt ikke akkurat bedrev hardcore kroppskunst.
Kurt Johannesens performancer er ofte enkle, sortkledde, kontemplative ritualer eller «utholdenhetsprøver» – det er litt som å overvære Kurt meditere. Det var vakkert, men kjedelig, og jeg er litt usikker på om det hadde noe for seg å beglo Kurt under kalde lyspærer så tidlig en søndag, når den legende sjelefreden uteble fordi jeg ble kastet ut av en sortkledd museumsvakt litt for tidlig.
Jeg har alltid likt Kurt Johannessens gullkorn, jeg synes de er vittige, enkle, sannferdige. Det er en slags herlig, forklarende enkelhet ved dem, som gjør godt i disse hyperaktive tider. Men nå ble jeg egentlig bare irritert, jeg fant ikke roen, og jeg synes vel egentlig ikke salene på Kunstnernes Hus er egnet for å finne den heller. Selv om det virker som om Kunstnernes Hus ellers har funnet formen med sitt nye utstillingsprogram; anerkjente og etablerte kunstnere trekker godt med publikum, og kulturhuset Kunstnernes Hus synes å være tilbake.
Etter performancen spurte jeg Kurt Johannessen om han så noen motsetning mellom den institusjonelle rammen, billettkjøpingen, køståingen og flokkorganiseringen, og hans meditative og kontemplative prosjekter – han svarte «Øøhh…jeg synes det fungerer bra jeg…». Ikke at billedkunstnere er kjent for å ha ordet i sin makt, men Kurt Johannessen har jo skrevet flere bøker og ordleker enn de fleste (kan kjøpes på www.zeth.no). Det pussige er at så få kunstnere i dag synes å utfordre den snevre rammen museumssalen egentlig er. En performance er en tilstedeværelse, det er et konsept som arbeider aktivt med en energi eller mellommenneskelighet – ofte sameksistens av publikum og kunstner i et rom der det utøves en eller annen form for kontakt, og den kroppslige tilstedeværelsen er definitivt viktig! Derfor er det så rart at såkalt radikale performancekunstnere i så liten grad jobber med den institusjonelle rammen annet på et intellektuelt nivå – hva med det fysiske? Hva med det at man nesten alltid må stå i kø, svette, stresse, bli irritert, betale i dyre dommer, se på stygge hvite institusjonsvegger, holde kjeft, kjede seg, bli sulten, måtte på do – og kanskje i tillegg bli plaget av sadistiske kunstnere som mener vi ser for mye Disney på TV, og nå må vekkes ut av vår lune, behagelige, alt-tolererende døs?!
Etter Kurts illusjonistiske performance hadde han en omvisning i egen utstilling, som bortsett fra enkelte nye verker nettopp er kommet fra Bergen Kunstmuseum. Kurt viste frem ting han syntes var vakre og dype – utstillingen består av installasjoner som mer eller mindre bruker hele salen med lys, lyd eller videoprojeksjoner, samt fotografier, dokumentasjon av performancer og bøker/DVD’er. Det var mye som handlet om gud og eksistens, og i «bønnesalen» sitter videoprojiserte mennesker fra fem forskjellige religioner og ber sammen, filmet med varmesøkende kamera, men projisert i svart-hvitt, for han likte ikke «alt stæsjet» som hører de fleste religioner til.
Jeg kom med de beste intensjoner og hadde tenkt å skrive en kritikk om meditasjon og verdensaltet, om stillhet og en fornyet betydning av skjønnhet – men å gå rundt på Kunstnernes Hus med en gjeng bakfulle folk og høre på en helt vanlig mann skryte av tingene han har tenkt og laget, for så å bli behandlet som et forstyrrende element eller en sau i saueflokken av museumsarbeiderne – det er et stykke fra både guddommen og skjønnheten, ihvertfall slik jeg har forestilt meg den.
Etter opptrinnet satte jeg meg i caféen og så på høstløvet i Slottsparken; fargene minnet om det Kurt kaller «sneglenes dans» og «elvenes hukommelse» i sin kunstbok 23 farger – ved nærmere ettertanke kan jeg finne både «slangenes takknemlighet» og «sandens død» også. Jeg liker fremdeles Kurt Johannesen, fordi han, når jeg ikke er sammen med ham i et trangt rom sammen med 30 andre, klarer å åpne porten til de vidunderlige fenomenenes verden, både de virkelige og tenkelige, og de utenkelige og uvirkelige. Men det er først nå jeg hører stillheten, etter at utstillingen har stilnet.
(For øvrig anbefales det å ta trappen opp til Verdensteaterets installasjon i annen etasje – jeg er vanligvis ikke noen fan av deres dystre og bråkete forestillinger, men i de nå tildekkede overlyssalene har de skapt to herlige, vakre, kjølige, gysende raritetskabinetter – installasjonene deres egner seg som slike mørke, omsluttende skoger man kan bevege seg rundt i.)
Slik jeg ser det er den dårlige dagen også en del av kunstopplevelsen; akkurat som køene, vaktene, lokalet, holdningene, stemningene…og spesielt når det dreier seg om performance eller “ambient” kunst, dvs. kunst som bruker hele rommet og som henvender seg til flere sanser enn den visuelle. Performance er også kunst som mer aktivt arbeider med forholdet til betraktere/deltakere, og det forventes da at disse strategiene eller forholdene er noe mer gjennomtenkt enn de virket her.
Derfor er dette også en høyst faglig innvending og en appell til institusjoner og kunstnere om å ta enda større hensyn til sansehelheten, og ha større respekt (eller eksplisitt disrespekt) for de menneskene som kommer for å oppleve dem. Kunstrom fremstiller ulike dynamikker, i dette tilfellet opplevde jeg uferdige og selvfornøyde rom, som på ingen måte lyktes med de strategiene de antydet.
Når det er sagt hadde jeg faktisk slettes ikke noen dårlig dag (det var riktig hyggelig både i caféen og i annen etasje), men som jeg forsøker å formidle i teksten opplevde jeg motsetninger mellom staffasjen, det mulige og det ønskede i denne utstillingen, noe jeg synes Kurt J. forholdt seg litt for avslappet og non-chalant(?) til.
Jeg hadde en fin opplevelse på Kurt sin utstilling. Å komme inn i det “grønne rommet” og se 4-5 mennesker ligge stille på gulvet mens de tydelig lyttet etter noe ga meg et bilde på denne stillheten som diskuteres. Jeg mener at stillhet er nærvær og våkenhet, det trenger ikke være stille for at vi skal sense stillheten, men det er lettere da. Men det kreves oppmerksomhet eller våkenhet og vilje til tilstedeværelse, da kommer også tidsperspektivet inn – vi må bruke litt tid. Når jeg leser kritikken til
Boel Christensen-Scheel virker det som han forventer at han bare skal gå inn og få en nærværs opplevelse, det er det Kurt skal levere. Kritikken bærer sterkt preg av at han ble irritert av mye annet enn kunsten. Denne utstillingen hadde fortjent at kritikeren satte av tid til å besøke den en vanlig dag og med viten om at han ikke gikk inn i en kirke, men i et utstillingsrom med mulige forstyrrende elementer. En kritikk bør være faglig begrunnet og ikke bære preg av en dårlig dag.
Janine Magelssen.
Rettelse til Boel Christensen-Scheel som skriver “jeg ble kastet ut av en sortkledd museumsvakt litt for tidlig”
Kunstnernes Hus er nok ikke et museum og har ikke resusser til innkjøp eller forvaltning av kunst, som kan kjennetegne et museum.
Følgende tekst er fra Kunstnerneshus.no:
Kunstnernes Hus er en kunstnerstyrt institusjon for visning av norsk og internasjonal samtidskunst. Institusjonen er organisert som en stiftelse eid av norske billedkunstnere. Stiftelsen ble opprettet i 1930 og har som sin hovedoppgave å forvalte eiendommen Wergelandsveien 17 i Oslo og drive utstillingsvirksomhet.
Kunstnernes Hus ledes av et styre bestående av fem medlemmer.
Fire medlemmer er billedkunstnere og det femte oppnevnes av Kultur og Kirkedepartementet.
Kunstnermedlemmene velges av Tilsynsrådet for fire år av gangen, slik at vekselvis to medlemmer og vararepresentanter står på valg annet hvert år.
Styret forvalter bygningen og står for kunstnerisk profil. Styret møter minst ti ganger årlig og konstituerer seg selv med en leder valgt for en periode på to år av gangen.
Tilsynsrådet består av 16 medlemmer valgt for tre år av gangen.
13 medlemmer er valgt ved uravstemning blant medlemmene i Norske billedkunstnere. (NBK)
2 medlemmer utpekes av styret i NBK og 1 medlem utpekes av styret i UKS.
Tilsynsrådets fremste oppgave i tillegg til å velge styrets medlemmer er å overvåke at driften av institusjonen skjer i overensstemmelse med gjeldende statutter og reglement.
Tilsynsrådet møter minst en gang årlig og velger selv sin leder.
Kunstnernes Hus har to faste årlige utstillinger, den ene er Høstutstillingen som produseres av NBK og har en egen administrasjon. Den andre er Stipendsøkernes utstilling.
Ble skuffet selv. Selvom jeg hverken var bakfull eller overvar performance.
Synes de “meditiative” rommene virket mer irriterende i sin tomhet enn tankevekkende. Det virket litt hastverksaktig gjort det hele. Latexmalte vegger og en dings midt i rommet så blir det mystisk liksom…Ting blir desverre ikke bedre av det blåses opp i stort format. Sånn sett forsterkes følelsen av at kunstneren ikke behersker rommet, eller at verkene ikke er gjennomarbeidete nok til å fylle formatet. Speil eller ikke speil. Mysteriene hos Kurt J ligger i det lille formatet – mellom mikro og makro . Og i handlingen. Sånn sett fungerte dokumentasjonsdelen best.