Curating and the Educational Turn er ingen akademisk bok, men en kuratert antologi, der de to redaktørene tidstypisk er både kunstnere, kuratorer og skribenter. Boka fremstår som et ærlig, og til tider svært inspirerende forsøk på å problematisere ideer om kunnskap og kunnskapsproduksjon i kunstfeltet.
«The educational turn» er årets snakkis-ord, men det er vanskelig å få et grep om hva det egentlig betyr. På den ene siden anvendes begrepet beskrivende og henviser til at «utdannelse» har blitt et objekt i seg selv innen kunstfeltet. På den andre siden er debatten rundt «the educational turn» en del av en kunstpraksis som spør hva begrepet egentlig burde bestå av. Antologien Curating and the Educational Turn er et eksempel på en såkalt kunnskapsproduserende kunstpraksis – en praksis som forøvrig også er uten en rådende definisjon, men som betyr noe sånn som en kritisk og undersøkende praksis som artikuleres i kunstfeltet. Viktigst i dette tilfellet er avstanden til en tradisjonell akademisk praksis, der man i større grad forsøker å holde en avstand til objektet som analyseres.
Så, for å gjøre det helt klart; Curating and the Educational Turn er ingen akademisk bok, men en kuratert antologi, der redaktørene er kunstnere, kuratorer og skribenter. I forkant av boka har Paul O’Neill og Mick Wilson arrangert ulike debatter og seminarer som danner utgangspunktet for tekstene, og slik er de aktivt delaktige i produksjonen av en «eventuell vending», utover det å velge skribenter og tekster. Boka er utgitt av forlaget Open Editions og kunstsenteret deAppel, og er en del av en serie kalt Occational Table der Paul O’Neills første bok Curating Subject også inngår. Om det ikke fantes en «educational turn» før denne boka ble gitt ut, er det altså større sannsynlighet for at det gjør det nå. Boka eksemplifiserer i seg selv skille mellom i kunstnerisk praksis som «produserer kunnskap» og akademisk praksis når det kommer til tekstproduksjon.
Tekstene i antologien, som blant annet består av e-post korrespondanser, essay, intervjuer og transkripsjoner fra diskusjoner, synes å fylle «the educational turn» med innhold som knytter kunst og samfunn sammen. Mange av skribentene leser begrepet som en respons til Bologna-prosessen fra 1999 – en standardisering av høyere utdannelse som har skapt stor debatt også i kunstakademiene. I følge redaktørene for boka, er en slik videre kontekst artikulert i Curating and the Educational Turn gjennom inkludering av teksten «Education, Information, Entertainment: Current Approaches in Higher Arts Education» av Ute Meta Bauer. Teksten ble skrevet i 2001, og inngikk i en seminarrekke der den høyere kunstutdannelsen i Europa ble diskutert. Bauer etterlyser en kunstutdannelse som muliggjør en ny kunstnerrolle. Studentene må i følge Bauer trenes opp i alternative former for produksjon og distribusjon for å møte et kunstfelt som i større grad er kommersialisert og markedsorientert.
Et annet perspektiv som knytter «the educational turn» til en kunstpolitisk virkelighet, løftes fram i teksten «Letter to Jane (investigation of a function)». Der enkelte bruker «the educational turn» for å benevne kunstprosjekter som intervenerer i utdannelsesinstitusjoner, utstillinger som lages som «skoler», diskusjoner, foredrag, seminarer og symposium arrangert av kunstnere generelt, ønsker Sheikh heller å anvende begrepet til å kritisere formidlingspraksisen til det borgerlige museet. En slik praksis, som skiller kunsten fra dens kontekst, og som gir pedagogikken en sekundær rolle, uttrykker et syn på kunst der produksjon og resepsjon atskilles fra kunstverket selv. Vi trenger ikke enda en utdanningsmessig eller pedagogisk dreining i kunsten, i følge Sheikh, men heller en endring i pedagogikken ved museene.
Et annet tydelig forsøk på å anvende «the educational turn» produktivt, er teksten «Turning» av Irit Rogoff. Teksten er en redigert utgave av en artikkel hun skrev i e-flux journal i 2008 – en tekst som på mange måter markerer utgangspunktet for debatten om dette begrepet. Her forsøker hun å klargjøre hva som konstituerer denne dreiningen med utgangspunkt i prosjektet A.C.A.D.E.M.Y. fra 2006.[1] A.C.A.D.E.M.Y tok utgangspunkt i spørsmålet om hva som kan læres av museet, utover det museet selv ønsker å vise eller lære publikum. Rogoff skriver at selv om debatten hadde et konkret utgangspunkt i Bologna prosessen, rommer «the educational turn» ikke bare er en beskrivelse av en observert dreining. Ved hjelp av dette begrepet ligger det et frigjørende potensial i dagens sosiopolitiske kontekst. A.C.A.D.E.M.Y forsøkte å danne et sted for å utforske kunstens aktualitet og potensialitet i så måte. Et slik forsøk kvalifiserer til å kalles «en vending» i følge Rogoff, og trengs virkelig i dag ettersom hun ser behover for å demokratisere utdanning som sådan, og gjøre den tilgjengelig for folk flest. Rogoffs tekst tydeliggjør det underliggende spørsmålet i denne antologien: hvordan kan «the educational turn» brukes produktivt, til å endre gjeldende kunstpolitiske og samfunnsmessige kontekster?
Denne antologien bidrar i seg selv til å produsere det fenomenet den beskriver. Og ikke nok med det, den innehar parallelt et kritisk blikk på nettopp en slik dobbel praksis. Er det et problem? Både ja og nei. Det er klart at når en tekst omtaler seg selv, og er aktiv i det fenomenet den beskriver vanskeliggjøres et kritisk, utenforstående blikk. Men det jo heller ikke det som er redaktørenes ståsted og intensjon. Leses prosjektet for det det er, et radikalt forsøk på å aktivere kunstens politiske potensial gjennom såkalt «alternativ» kunnskapsproduksjon, fremstår boka som et ærlig, og til tider svært inspirerende forsøk på å problematisere noen av de strukturene som ligger til grunn for hvordan sannheter oppstår kunstfeltet og i undervisning mer generelt. Men virkelig interessant blir et slikt prosjekt først om det også virker tilbake på idéen om hva som konstituerer «sann kunnskap» innen akademia. Les boka, så kan vi sette i gang debatten!
[1] A.C.A.D.E.M.Y var et samarbeidsprosjekt mellom Hamburger Kunstverein, MuKHA Antwerp, Van Abbemuseum Eindhoven, og Department of Visual Cultures, Goldsmiths, London University. Rogoff tok selv del i prosjektet.
