Med dagens budsjett fra kulturminister Anniken Huitfeldt er tidsskriftet Kunstkritikk tilbake til start, dvs. tilbake i hendene på Norsk Kulturråd. Dermed er stabilitet byttet ut med ny usikkerhet men også nye utviklingsmuligheter for Kunstkritikk, som får følge av blant andre UKS og Fotogalleriet i overføringen av budsjettmidler fra Kulturdepartementet til Norsk kulturråd.
Da Kunstkritikk i 2009 – etter tre år som forsøksprosjekt under Norsk kulturråd og ytterligere tre år med omflakkende tilværelse – endelig ble innlemmet i statsbudsjettet var det en fantastisk nyhet. Kunne det virkelig være sant? At staten skulle ta ansvar for kunstkritikken på denne måten? Det var nesten for godt til å være sant. Det mente også kritikerkolleger over hele verden som opplever reduserte muligheter for kritikerne og null interesse fra bevilgende muligheter.
Men Norge var altså annerledeslandet. Støtten til Kunstkritikk skapte en vinn-vinn situasjon. For det første fikk kunstlivet en kritisk stemme. Dette var et billig og naturlig, for ikke å si selvfølgelig grep for å følge opp de mange hundre millionene som kunstfeltet mottar i offentlig støtte hvert år. For det andre fikk kritikerne arbeidsmuligheter. Det var rett og slett honorarmidler til den aller fattigste gruppen av norske kulturarbeidere.
På statsbudsjettet for 2010 økte bevilgningen til Kunstkritikk fra 600.000 til 700.000 og vi mente vi var på god vei. Med dette som bakgrunn foretok Kunstkritikk en oppgradering av nettstedet og begynte å publisere saker hver dag. Et nordisk utviklingsprosjekt – som fortsatt er i en tidlig fase – ble også påbegynt. Vi håpet dette ville bli positivt oppfattet av Kulturdepartementet og at de ville være med oss på veien mot en sunn drift. Dette skulle innebære en sterkere redaksjon med to stillinger, høyere honorarer til skribentene og bevilgning til å styrke både den norske og den nordiske kunstkritikken.
Særlig dette med høyere honorar til skribentene ble vektlagt i vår budsjettsøknad for 2011. Vi betaler i dag 2000 kroner for en artikkel. Dette innebærer normalt rundt tre arbeidsdager for våre skribenter. Det er lett å regne ut at det ikke blir noen skikkelig lønn av dette. Til sammenligning anbefaler Norsk journalistlag at det betales 7440 kroner for en kritikk. Dette gapet ønsket vi redusere. Vi ba derfor om øket tilskudd for å øke honorarsatsene til 3000 kroner per artikkel.
Med statsbudsjettet som kom i dag er imidlertid situasjonen brått endret for Kunstkritikk og en rekke andre mindre organisasjoner på billedkunstområdet. Vi er ikke lenger inne på statsbudsjettet, med den stabiliteten og langsiktigheten som det innebærer. I stedet er virksomheten flyttet tilbake til Norsk kulturråd, med det kravet til fornyelse og utvikling som ligger der. Situasjonen er lik for viktige kunstfaglige organisasjoner som Norske Grafikere, Unge Kunstneres Samfund (UKS), Tegnerforbundet og Stiftelsen Fotogalleriet, for å nevne noen. Huitfeldt har i budsjettframlegget slått fast at vi alle skal «fredes» i to år, dvs. i 2011 og 2012. Da skal ingen av disse organisasjonene få redusert budsjett. Deretter vil det være opp til Kulturrådets kunstfaglige vurdering hvem som skal få videre støtte.
Det er i skrivende stund ikke mulig å ha for sterke meninger om hvordan dette vil slå ut. Norsk kulturråd har tradisjon for å være fødselshjelper for nye tiltak på kulturområdet – deretter skal tiltakene finne andre finansieringsformer, f.eks. på statsbudsjettet. Noe av denne usikkerheten vil nå smitte over på til nå relativt stabile organisasjoner og fagmiljøer. Fotogalleriet har for eksempel hatt statsstøtte i mer enn tyve år, og dette så inntil i dag også ut til å være fremtiden. Men underlagt Norsk kulturråds kritiske blikk kan Fotogalleriet, UKS og andre nå begynne å bekymre seg for om man når opp til den standarden kulturrådet setter.
På den annen side kan det se ut som en nødvendighet at denne overføringen av ansvar fra Kulturdepartementet til Norsk kulturråd også vil endre Kulturrådet. Det er jo ikke slik at Kulturrådet uten videre og etter kun en overflatisk faglig vurdering av en organisasjon med flere ansatte kan foreta drastiske kutt. Det vil skape uutholdelige arbeidsforhold i en del av kulturlivet som hittil var preget av stor stabilitet.
Uansett er dette en betydelig kulturpolitisk endring. Den politiske og prinsippielle støtten som Kunstkritikk og en rekke andre organisasjoner tidligere mottok fra Kulturdepartementet er byttet ut med en løpende kunstfaglig evaluering i Norsk kulturråd. Det kan selvfølgelig innebære et positivt element av fornyelse. Men det er også en viss sjanse for at vi vil se at virksomheter som er bygget opp over flere år vil slite for å oppnå fornyet tillit.
dette er en veldig vending av regjeringen. JEg skjønner at vi har en ny kulturminister som kan se ut til å være litt mindre opptatt av samtidskunstens diskurs enn den forrige, men likevel er det litt merkelig at institusjoner som FG og UKS etc. ikke lengre søker om driftstøtte fra kulturdepartementet men (går jeg utifra) projektstøtte fra Kulturrådet.
Det er like merkelig, som Ekeberg her påpeker, at man begynner å bygge opp kunstkritikk.no for så å stryke hele støtten (har jeg forstått det riktig?)
Nå er det slik at selv om man er et punkt på statsbudsjettet ingen garanti for langsiktighet da det må søkes (og godkjennes) hvert år. Slik jeg har forstått det er det ingen garanti for godkjennelse av søknaden fordi man var med på statsbudsjettet sist år (men selv omd et er en viss automatikk i dette).
samtidig er drifts-situasjonen for steder som UKS og fotogalleriet slik at det er litt som en fotlenke. Løpende utgifter er dekket, men penger til prosjekter er ikke nødvendigvis tilstede. Man kan bare søke kulturrådet om støtte for prosjekter, men bare om disse er ekstraordinære, dvs. går utenpå det normale programmet og retningen til utstillingstedet.
På samme måte som Ekeberg påpeker at skribenter og kritikere i billedkunstfeltet er underbetalt er kunstnere underbetalt. Meg bekjent kan ingen av disse stedene honorere (vederlag) kunstnerne tilstrekelig. Ei heller produksjonsmidler (med støtte fra det offentlige og div. stiftelser) er tilstrekelig til stede. Hver utstilling som skjer i norge er en maktdemonstrasjon; en maximal utnyttelse av midlene, ofte invisterer kunstnerne betydelige private midler i utstillingen. Dette er gjennomgående fra grasrot til museum. Ofte gjør kunstnerne dette med stor økonomisk risiko. Tanken er ofte at en utstilling hist eller pist skal (potensielt) generere andre prosjekter (som igjen skal kanskje generere lønn etc?)
JEg har ikke lest statsbudsjettet eller skrivet som kom med det. Men det er interessant om Kunsthaller får økt støtte (fra statsbudsjettet) – kan det forstås dithen at større utstillingssteder skal få større handlekraft?
Samtditig kan dette tolkes som et signal, ministeriet taler med dobbel tunge. På den ene siden er det et klart signal om at uavhengige stiftelser og initativer, egal hvor lang fartstid de har (og noen vil kanskje si at løpetiden deres er i noen tilfeller forbi), må utvikle en sterkere økonomi – ikke basert på støtten fra staten.
På den andre siden høres det ut som at NK får større handlingsrom, om det er slik at midlene som de har tilgjengelig blir frigjort når UKS, FG, NG, kk etc. ikke lengre er fredet fom 2013, altså at de har frigjort noen millioner mer for prosjektstøtte etc.
Så nå er spørsmålet alle stiller seg, vil jeg tro, hvordan utvikler disse initativene en sterkere økonomi uavhengig av statsbudsjettet?
– sterkere lobby mot NK?
– privat givervilje?
– salg av kunst (eller reklame)?
– økt lobby mot kulturministeriet og kommiteer?
Alt i alt må jeg si at dette er en noe uventet og ikke minst noe brå vending av kulturministeriet som klart bryter med retningen som ble utmeislet under foregående kulturministerium. På mange måter er det synd, fordi det er ingen garanti for de institusjonene som er truffet for kuttene. For det er kutt.