Kreftene bak det tverrfaglige kulturhuset Tou Scene har laget en plan der det skal være både kunsthall, atelierfellesskap, ulike verksteder og øvingslokaler for musikere, i tillegg til dagens allerede etablerte konsertscene, café og visningsrom i de gamle øl-hallene. De lokale kulturpolitikerne har samlet seg om prosjektet, med unntak av Fremskrittspartiet, men alle involverte, også Tou selv, er bekymret over den antatte prislappen på 300 millioner.
I går arrangerte i Stavanger et seminar om hva som må til for at en mulig kunsthall på området blir et reelt bidrag til det lokale kunstmiljøet. Arrangementet var en del av programmet Tou Camp, en festival hvor det sentrale bidraget fra billedkunstfeltet har vært Base Camp en utstilling som er blitt til ved at 48 kunstnere har jobbet i det som en gang var Statoils hovedkontorer. Utstillingen har vært åpen for publikum under hele monteringsprosessen, og i går kveld åpnet det ferdige resultatet. Kunstnerne som deltar er en blanding av lokalbaserte, som håper at presentasjonen av lokale krefter skal bidra til en sterkere kulturpolitisk gjennomføringsevne , og utflyttere fra regionen som har vendt tilbake for å delta på dette prosjektet. Slikt kan selvfølgelig forstås både som engasjement og opportunisme.
Stavanger fremstår som et typisk norsk paradoks; byen har masse penger og mange kunstnere som ønsker å jobbe og stille ut, men det mangler visningssteder. I Stavanger fremstår imidlertid dette problemet som mer prekært enn for eksempel Oslo og Bergen, der kunsthøgskolenes studenter bidrar med en skiftende, men konstant, underskog av aktivitet. I Stavanger finnes ikke slike midlertidige visningssteder, og det er klart at mangel på høyere kunstutdannelse bidrar sterkt til dette. Man skal imidlertid selvfølgelig ikke begynne å utrede mulighetene for Stavanger Kunsthøgskole av den grunn; det siste vi trenger her i landet er vel enda en institusjon for å utdanne flere kunstnere.
Utstillingen Base Camp ligner imidlertid både i form, omfang og tidvis i kvalitet, på en avgangsutstilling. Det er på mange måter noe befriende over å se en utstilling der man ikke aner om arbeidene er laget av en helt fersk kunstner eller, men det er selvfølgelig også noe bekymringsverdig fra et rent kvalitetsperspektiv. Først og fremst bidrar dette til å styrke inntrykket av at det Stavanger virkelig trenger er en profesjonalisering av feltet. Stavanger kunstforening blir beskrevet som å ligge mer eller mindre brakk, og de mest synlige aktøren på billedkunstfeltet er privatgalleriet Opdahl og musikkfestivalen Numusics kunstprogram Nuart, som imidlertid nesten utelukkende fokuserer på såkalt «street art.» Da trengs mer enn en kunsthall, som uansett aldri bør skulle brukes til først og fremst å presentere lokale krefter. En kunsthall skal presentere internasjonale utstillinger, og før dette er mulig, må den lokale scene opp på et høyere nivå. Et bedre visningsrom på Tou kan være et viktig skritt i den retning, men må suppleres av flere og mer diversifiserte visningsrom rundt i byen. Her er det viktig å være klar over at slike kunstnerdrevne initiativer ikke er ment å vare for alltid og at et par år med eksplosiv utstillingsvirksomhet kan være vel så viktig som å etablere en varig institusjon. I tillegg må man jobbe hardere for å engasjere det som burde kunne være et svært kjøpesterkt lokalpatriotisk publikum. Et gjennomgående tema i samtalene i Stavanger var hvordan forholdene der er annerledes fra Oslo og Bergen, fordi byen er mindre og «folk ikke er interessert i kunst». At byen er mindre er selvfølgelig riktig, men det Stavanger kanskje nettopp derfor har muligheten til er å utvikle en samlet, genuint regional, kunstscene på høyt nivå før man begynner å se utover.
