Some doors have opened, others closed. But I couldn’t see you exposed to the horrors behind some of those. Pet Shop Boys, «You Only Tell Me You Love Me When You’re Drunk»
Det er ikke godt å si om den forsmådde elskeren i Stian Ådlandsviks og Lutz-Rainer Müllers prosjekt You Only Tell Me You Love Me When You’re Drunk er arkitekten eller kunstneren – men tittelen ber om å bli tolket som en kommentar til forholdet mellom de to institusjonene. Gjennom historien har forholdet beveget seg frem og tilbake mellom romantiske gesamtkunstwerk-visjoner og kjølig adskilte, institusjonelle skott.
De siste ukene har en rekke kunstprosjekter i Norge gjort tilnærminger til arkitekturen. Arkitekturen innehar rollen som kulturhistorisk arkiv i OCAs nyeste utstilling Big Sign Little Building. Den siste utstillingen på 1857 har tittelen Architectooralooral og reflekterer rundt det steds- og institusjonsspesifikke. Og arkitekturforskere var hovedtalere under Kunstakademiets seminar Urban Images. Betyr det at forholdet er i ferd med å blusse opp?
Ikke entydig, om vi leser Ådlandsvik og Müllers prosjekt som en kommentar til det kanskje vanligste møtet mellom kunsteren og arkitekten – utsmykningen. Det hersker ofte litt ubehagelig stemning under innvielsen av et nytt arkitekttegnet og kunstnerutsmykket bygg. Arkitekten føler ikke sjelden utsmykningen som en påtvungen forstyrrelse som legger beslag på sårt trengte midler i den pressete situasjonen i et byggeprosjekt. Mens arkitekturen oftest realiseres med billigste løsninger og alle overskuddspregede rom- eller materialkvaliteter skrelles bort, får en ekstern kunstner eller kurator lov til å inkludere relativt eksklusivt kvalitetsarbeid. Fra kunstens side hevdes det at prosessen reduserer kunst til overflatisk pynt eller underdanige interiøreffekter – slik kritikeren Line Ulekleiv hevdet at utsmykningen av Operaen i Oslo ble spist som «operamints» av Snøhetta. Felles for begge er observasjonen av at kunsten uansett er tvunget til å underordnes arkitekturen.
I Ådlandsvik og Müllers You Only Tell Me…, finansiert og profilert av Kunst i offentlige rom (KORO) og med Hordaland kunstsenter som produsent, blir dette maktforholdet hardt snudd på hodet. Kort fortalt har kunstnerne her utført et slags voodoorituale på en 50-talls forstadsvilla på Askøy utenfor Bergen. De hermer arkitekturens prosjekteringsmetoder og har bygget en detaljert modell av huset. Med svært dårlig innpakning er modellen sendt på en «siste reise» som pakkepost mellom fire byer verden over – og resultatet selvfølgelig at den ble knust underveis.
På samme måte som arkitekturmodellen er en projeksjon av fremtiden, er modellens skader overført på huset på Askøy. Der modellen i følge kunstnernes fortelling er blitt utsatt for tilfeldig vold, har en kalkulert og langsom seigpining vært nødvendig for å oversette skadene til det virkelige huset. I en avisartikkel tilgjengelig i husets garasje (som fungerer som varmestue og utstillingsrom for modellen), blir det beskrevet hvordan taket nektet å løsne fra pipa, som kjøttrester som ikke løsner fra beinet, og måtte pirkes, hakkes og sages for til slutt å slippe. En hel etasje ble så slått ut, hull tatt i fasaden og vegger åpnet, planker knukket, sprekker skåret ut, før taket igjen ble tredd ned over den nå uproposjonale, mishandlete bygningskroppen.
Lest som et meta-utsmykningsprosjekt er grepet virkningsfullt. Det er ikke lenger kunsten som har blitt konsumert av arkitekturen, men omvendt. Bygget er fratatt sine arkitektoniske funksjoner, det er ubeboelig og gir ikke engang beskyttelse for vær og vind. Det er ikke lenger konstruktivt stabilt (derfor er det også avsperret), og enhver idé om en formal, arkitektonisk komposisjon er ødelagt. Huset har rett og slett opphørt å være arkitektur og blitt skulptur. Mens det ofte noe misvisende hevdes at et stykke arkitektur er så bra at det blir «kunst», fremstår Ådlandsviks og Müllers kunstliggjøring her heller som en ydmykende, institusjonell frarøvelse. Men de gir seg ikke med det.
Neste ydmykelse for huset har vært å få de knuste kroppsdelene transformert til en form for parodiske kunstverk. I Hordaland Kunstsenters gallerirom har kunstnerne laget en slags tulleretrospektiv med eksempler på verkstyper fra forrige århundre. Veggbiter er utstilt som tidligmodernistisk maleri i ferd med å forlate billedrammen. Forvridde armeringsjern etteraper organisk skulptur, og sammensatte veggstykker blir industrielle etterkrigsskulpturer ala Anthony Caro. Den totale slapstick blir nådd i en Oldenburgsk pop-pastisj av en enorm 50-tallsbrille, bygget av biter av vinduskarmen og det grønne kledningspanelet. Slik står huset nærmest i gapestokk og demonstrerer sin ufrivillige kunststatus.
Der utstillingene på OCA og 1857 kan tolkes som amorøse tilnærminger, og Kunstakademiets seminar som en omfavnelse av arkitekturen, er You Only Tell Me… snarere en aggressiv maktdemonstrasjon. Foreløpig er det bare et enkelt, unnselig forstadshus, helt i periferien av arkitekturfeltet, som er utsatt for Kunsten. Men innpakket i Müller og Ådlandsviks lytehumor, ligger en påminning om utsmykningens relle potensial til å kritisere, dominere eller undergrave arkitekturen. Det fremstod ihvertfall som ganske naturlig at naboene under mitt besøk hadde satt opp et provisorisk avsperringsbånd foran sin gårdsplass, som om de beskyttet seg mot at kunsten skulle mishandle også deres bolig til det ikke lenger var noe arkitektur igjen.
