Kulturredaktørens «art speak»

Under overskriften «Progressivt bakstreversk» (BT 11/4) tillater Bergens Tidendes kulturredaktør, Frode Bjerkestrand seg å bli forundret over at avisens nyutnevnte kunstanmelder, Silje Sigurdsens debattinnlegg (BT 2/4) har skapt «oppstandelse» i det Bergenske kunstmiljø. Innlegget (eller kanskje bedre oppslaget) tar sitt utgangspunkt i et par utvalgte sitater fra to utstillingstekster på nettet, den ene fra en utstilling på Stiftelsen 3,14 tidligere i år, den andre fra Bergen Assembly 2016, som begge tjener samme formål: å avsløre det som er anmelderens (og avisens) store tese, nemlig at «Kunsten har et kommunikasjonsproblem».

Med denne påstand retter Sigurdsen søkelyset mot det hun registrerer som en generell tendens i dagens kunstverden, tendensen til «art speak», også kalt «International Art English». Med dette siktes til tilbøyeligheten til å operere med et unødvendig komplisert språk (på godt norsk: tåketale), når man uttrykker seg om samtidens kunst. Noe som er med til å skape en unødvendig høy terskel for den kunstinteresserte menigmann og kvinne, og som hermed er med til å forklare den lave interessen for samtidskunsten generelt.

Artikkelen er blitt møtt med til dels svært kritiske motinnlegg fra det bergenske kunstmiljø og det er denne debatten Bjerkestrand kommenterer i den nevnte artikkel. Debatten «avslører», slik han uttrykker det, «et overraskende paradoks: Kunsten er i sin natur progressiv. Men i møte med nye formidlingsmåter og synsvinkler, er kunstfeltet forbausende konservativt, på grensen til det rabiate.»

Det er for undertegnede ikke lett å forstå Bjerkestrands usedvanlig skarpe reaksjon på kunstnernes negative svar på Sigurdsens utspill. Det vil selvsagt ikke si at ikke Sigurdsen (og Bjerkestrand) også i mine øyne har et visst poeng. Det er ikke vanskelig å følge dem, når de efterlyser et enklere språk, et språk som kommer publikum i møte og ikke stenger dem ute. Det er heller ikke vanskelig å være enig i at kunstfeltet selv burde ha vært mer opptatt av problemet og foretatt seg noe for å komme denne situasjonen til livs.

Det er på den annen side viktig å være oppmerksom på at språket, kunsten formidles gjennom, ikke kun har en forpliktelse overfor dem, den henvender seg til, nemlig publikum. Språket har også en forpliktelse overfor det, den er satt til å formidle, nemlig kunsten. Og av disse to oppgaver vil den sistnevnte alltid veie tyngst. Uten en dyp forpliktelse overfor det som skal formidles, vil all formidling være forgjeves. Eller, sagt på annen måte, kravet om tilgjengelighet har en grense som ikke kan overskrides uten at kunsten rammes. Hva hjelper det m.a.o. om kunsten når frem med sitt budskap, dersom den ikke tar vare på sin integritet. Slik jeg ser det, er det dette, dvs. denne manglende forståelsen av kunstens særegenhet – eller, om man vil, dens vesen – som ligger bak og kan forklare kunstnernes påfallende motvilje mot å gi større innrømmelser hva gjelder det påståtte «kommunikasjonsproblem» i kunsten.

Det kunstnerne derimot har ikke har vært uvillig til å diskutere, er spørsmålet om hvem som har skylden for denne situasjonen med den manglende kommunikasjon med publikum – og ikke minst hva som skal til for å bøte på denne. Efter kunstnernes oppfatning består ikke botemidlet i at kunstnerne driver aktiv markedsføring for seg selv liksom i det private næringsliv, således som BTs anmelder faktisk foreslår. Det siste henger sammen med at hovedårsaken til problemet med den lave publikumsoppslutningen i samtidskunstfeltet efter deres mening ikke ligger i kunstbransjen selv, men et helt annet sted, nærmere bestemt i avisenes kulturredaksjoner.

Det siste er et viktig poeng for billedkunstner Øyvind Johnsen. I et innlegg med tittelen «Kunst eller taco» (8/4) hevder han at hovedansvaret for tingenes tilstand ikke ligger i kunstbransjen, eksempelvis i den meget utskjelte «art speak». Den ligger hos mediene selv, i deres manglende vilje til å gi kunstfeltet «drahjelp», ved å tilby dem forhåndsomtale eller kritikk. Eller som han også uttrykker det, problemet er at «journalister med god kompetanse innen kunst nærmest er borte [disse forsvinner som følge av] aviseiernes ustoppelige hunger etter utbytte og dermed tapping av avisens ressurser».

Det som allikevel er mest egnet til å provosere ved Bjerkestrands utspill og som har fått så mange til å reagere, er ikke først og fremst hans tendensiøse beskrivelse av situasjonen som hans forslag til å rette på denne. Eller, sagt på annen måte, det mest provoserende ved kulturredaktørens innlegg er ikke så meget hans redegjørelse for problemet som hans forslag til løsning. Denne tar sitt utgangspunkt i den teknologiske utvikling og resonnementet er som følger: I en verden hvor utviklingen har ført til at der ikke lenger eksisterer en felles arena for kommunikasjon med tilhørende felles norm for hva som skal gjelde for gyldig kunnskap (hvor enhver kan gå ut på nettet og «presentere seg selv og sitt eget uttrykk») er der ikke plass for den tradisjonelle kunstanmeldelsen. Denne må erstattes av noe annet i tråd med avisens (og Schibstedkonsernets) nye strategi for kulturlivet.

Hva denne nye strategi eller linje innebærer i praksis, sier han ikke så meget om, men avisens «kunstomtaler» i den senere tid, gir trolig en pekepinn om hva vi har i vente. Det er en linje hvor den «klassiske» anmeldelsen (for å bruke Bjerkestrands term) med sitt fokus på analyse og kritikk erstattes av lettfattelige, feature-lignende oppslag med løs struktur og med rikelig med innslag av privat synsing og kokett posering fra anmelderens side.

Når Bjerkestrand på denne bakgrunn mot slutten av innlegget henviser til avisens «kritiske og kravstore» lesere for å gi legitimitet til avisens nye mediestrategi, er det derfor vanskelig å ta ham alvorlig. Og når denne strategien noen linjer nedenfor utlegges som en realisering av «journalistikkens fine mantra»: «Show, don’t tell», nærmer det hele seg parodien. Jeg får lyst til å rope «med den siste pust av min stemme»: «Don’t show (vi har nok av show), do tell». Eller, sagt på annen måte:

Kjære Bergens Tidende: Gi oss den «klassiske» – i betydningen: informerte og ikke minst kritiske – kunstkritikken tilbake!