Intervju med Eivind Slettemeås, ny styreleder på UKS
Kuratorenes plass i Unge Kunstneres Samfund (UKS) var et hett tema for det forrige styret i UKS. Debatten vil sannsynligvis også prege UKS i tiden framover. Eivind Slettemeås vil åpne for kritikere og kuratorer som medlemmer.
Eivind Slettemeås er nyvalgt leder for Unge Kunstneres Samfund (UKS). Han tar frontrollen i en organisasjon som har gjennomgått store endringer de siste årene. Foreningen har profesjonalisert virksomheten gjennom kuraterte utstillinger og et ambisiøst teoretisk program. Etter flyttingen til nye lokaler for snart to år siden har galleriet etablert seg som en viktig scene for ny og eksperimenterende kunst i Norge. Kuratorenes plass i foreningen var et hett tema for det forrige styret, og vil sannsynligvis også prege debatten rundt UKS i tiden framover. Eivind Slettemeås vil åpne for kritikere og kuratorer som medlemmer.
– Jeg tenkte vi kunne begynne med å snakke litt om den nåværende utstillingen på UKS, Opacity. Den ser ut til å følge opp aktiviteten på UKS over det siste året, hvor utstillingene har vært nært knyttet til aktuelle diskusjoner i kunstfeltet, og blitt fulgt opp med seminarer og annen diskursiv virksomhet. Ifølge presseteksten tar Opacity utgangspunkt i problemstillinger rundt endringer i kunstinstitusjonene, og hvordan disse endringene kan resultere i nye former for samarbeid mellom aktørene i kunstfeltet. Kan utstillingen ses som det «nye UKS» i fortettet form?
– Opacity er et enkeltstående samarbeid mellom UKS og Nifca. Jeg har ikke vært med i arbeidet med denne utstillingen, så jeg må svare på et generelt grunnlag. Når det er sagt, så er det spesielt bra for en liten, men viktig organisasjon som UKS å knytte til seg solid, faglig kompetanse utenifra. Denne type samarbeid krever imidlertid at man står for noe eget. Det kan UKS vise enten gjennom å være en bra politisk organisasjon, eller gjennom å bidra til gode diskusjoner omkring samtidskunst. Jeg vil at UKS skal klare begge deler, men i det siste har det du kaller diskursiv virksomhet vært framtredende.
– Hva betyr profesjonalisering i denne sammenhengen?
<a href=»http://kunstkritikk.no/wp-contentwp-content/uploads/old_content/gardardillem.jpg’,’’,0,0)”> Vi arbeider med å forbedre de ulike leddene i produksjonsprosessen fram mot utstillingene, noe som betyr mer planlegging og formidling. Det er gode rutiner for innsøkning av eksterne midler til prosjektene, og både støtteapparatet for kunstnerne og fokuset på utstillingene har blitt bedre. Samarbeidet med kuratorer på enkeltutstillinger er motivert ut fra ønsket om å vise nyskapende prosjekter, og dette har gitt galleriet et internasjonalt renomme. Profesjonalisering har likevel en problematisk side. Man risikerer at aktører og institusjoner i kunstmiljøet dekker seg bak slike begreper, for å forsvare en defensiv og proteksjonistisk linje. Det som gjerne starter som nytt og søkende, blir baktungt og selvbekreftende. Men at UKS har blitt mer ambisiøst, har først og fremst årsak i at man har tatt kuratorrollen på alvor.
– Det er en del konflikter som ligger og gjærer under det du sier. For eksempel fra forrige årsmøte og uenigheten mellom daværende leder og nestleder angående profileringen av UKS, både i forhold til hvem som kan være medlemmer i organisasjonen, og i forhold til utstillingsarbeid. Skal kuratorer kunne bli medlemmer i UKS?
– Vi må se på grunnlaget for UKS som medlemsorganisasjon, og finne et organisatorisk tyngdepunkt. I forhold til kurator- og kunstnerrollen mener jeg at man kan tenke annerledes omkring det politiske arbeidet. Det er viktig at man får med kuratorer og kritikere i å stille seg bak viktige kunstpolitiske saker. Jeg tror UKS over tid må endre på praksisen i forhold til hvem som kan være medlemmer. Alle som driver med kunst og kunstformidling vil kunne ha en viktig rolle i en organisasjon som UKS. Men det er åpent hvordan dette vil bli. Jeg tror for eksempel ikke det vil være ideelt med bare gjennomkuraterte utstillinger. Det kan like gjerne gå andre veien – mot et flerbruk, hvor UKS også tydeliggjør sine politiske og organisatoriske funksjoner. Endringene som har skjedd betyr ikke at dette er en sluttført prosess.
– Men det som ligger under her er vel først og fremst en uenighet om hva man ønsker at UKS skal være som galleri. Noe av innholdet i denne konflikten ser vi igjen nå, i en pågående debatt i Morgenbladet mellom kunstneren Vilde von Krogh og OCA, hvor von Krogh frykter en ensretting av kunstlivet gjennom at kuratoren får definisjonsmakten i diskusjonene om kunst. Dette er vel en problemstilling som UKS burde mene noe om.
– UKS som et lite galleri med begrensede ressurser kan uansett ikke sette dagsorden for profesjonalisering av kuratorrollen. Man stikker seg likevel fram gjennom å lage ambisiøse utstillinger og jobbe aktivt i forhold til internasjonale prosjekter og slike ting. Tidligere har sekteriske tendenser og mangel på kontinuitet vært et problem, og kanskje har den kunstnerstyrte definisjonsmakten vært litt for enerådende. En tydeligere organisering av formidlingssledd, som f.eks gjennom OCA, har vært helt nødvendig. Det utelukker likevel ikke at det fra tid til annen vil være nødvendig for kunstnere å organisere seg gjennom alternative interessefellesskap. Den pågående Forfatteraksjonen kan være et eksempel på dette.
– Skepsisen mot et profesjonalisert system bunner i en forestilling om at ytterligere definisjonsmakt tillegges en kuratorstand som opererer ut fra et snevert sett interesser. Et resultat kan bli at én kunstnertype blir dominerende: den akademisk velartikulerte administratoren, en byråkrat som er mer beskjeftiget med å administrere enn å produsere, og hvor en tilsynelatende likelydende diskurs ligger i bånn av alt som blir vist.
– Og som da UKS kan gjøre seg til en representant for… Det er vanskelig å belegge en slik påstand. Det har imidlertid en analogi innen næringslivet, med kulturentreprenørskap og omsetning av kulturell verdiskapning i kapital. Motsvaret til slike kunstfaglige fallitterklæringer har fra institusjonens side vært å garantere for en diskursiv kompetanse. Jeg deler ikke oppfatningen at kunst må ha en diskurs for å kunne bli aktuell. Kuratorsystemet er langt på vei en videreføring av kunstnersystemet, hvor man anbefaler hverandre og samles rundt enkelte typer praksis for å definere hva som er bra. I UKS vil vi heller ha fokus på produksjonsfasen, og utviklingen fram til den ferdige utstillingen. Det ligger til grunn for Opacity, og også for flere andre prosjekter som er gjort her. Dette er en oppvurdering av kunstnerens rolle fram til den ferdige utstillingen.
<a href=»http://kunstkritikk.no/wp-contentwp-content/uploads/old_content/danger.jpg’,’’,0,0)”> Men ser du at Opacity og en del andre prosjekter på UKS kan oppleves som navlebeskuende for utenforstående?
– Det er forsåvidt interessant at et av de mest kollektivistisk orienterte prosjektene som er gjennomført her blir sett på som navlebeskuende. UKS legger opp til en motsetningsfull, men interessant kombinasjon av prosjekter med stor grad av handlefrihet, og ønsket om å være et markant visningssted. Når disse aspektene møtes kan det både framstå som internt og oppfattes som åpnende i en ikke altfor stor lokal kontekst. Personlig synes jeg balansegangen har vært vellykket. Men med et galleri som har blitt så profilert, står vi også lagelig til hogg.
– Du viste bekymring for kunstutdanningen i din begrunnelse for å stille til valg. Et konkret forslag var opprettelsen av noe som tilsvarer Critical Studies på kunstakademiene.
– Det er overraskende å se hvordan kunstakademiene og Departementet vil bygge opp et masterstudie som vektlegger og inkorporerer kulturentrepenørskap. Hvordan kunstnere gjennom utdanning skal nyttiggjøre seg av spekulasjon og distribuering av kulturelle tjenester og kunnskap, er det derimot ingen som har spurt seg. Det burde heller vekke bekymring at det ikke eksisterer et studie som tar sikte på å styrke det kritiske blikket på sin egen samtid og på kunst som kritisk praksis.
– Hva mener du med kritisk praksis?
– Det kan være å orientere seg innenfor en kritisk offentlighet, men vel så mye at man definerer egne offentligheter. Å styrke dialogen rundt enkelte undervurderte praksiser i kunstverden, er et slik prosjekt. Et annet moment ved kritisk praksis er organisering av egne interesser, i å kunne samarbeide omkring og i opposisjon til forhold som oppleves som maktbevarende.
– Akademiet tenker kanskje på hvordan de kan gi studentene en bedre mulighet til å manøvrere gjennom en ny type samfunnstruktur. Du mener at dette går på bekostning av det kunstfaglige?
<a href=»http://kunstkritikk.no/wp-contentwp-content/uploads/old_content/transaction.jpg’,’’,0,0)”> Den økonomiske virkeligheten er noe man uansett bør ta innover seg, også på Akademiet, men kanskje særlig etter endt utdanning. Det er ikke gjort nok for å styrke grunnlaget for å drive kunstnerisk virksomhet gjennom privat sektor. Her kunne man heller formidle etableringskurs i kommunene eller nettverkproduksjon. Organisasjoner som UKS har en mye nærmere kontakt til kunstens produksjonsgrunnlag, og bør også jobbe med løsninger som tar utgangspunkt i blandingsøkonomien av private og offentlige midler. I den nye Stortingsmeldingen i_ er kunstnerne redusert til medgjørlige medspillere i merkevarebygging av byer, regioner, bedrifter etc.
– Hvilke konsekvenser vil meldingen få for kunstnere?
– Kulturmeldingen har mange nedslagsfelt, og det er for tidlig å si hva resultatene vil bli. Men et problem med meldingen er at nyskaping i kunstfeltet blir oversatt med «innovasjon» på bedriftsmodellens vegne. Så enkelt tror jeg ikke at det kan være. Mye tyder på at i kunstutdanningen velger man å gå for et næringslivsperspektiv – en litt oppstyltet og påtatt markedsføringsstrategi. Man vil at kunstnerne skal slutte å definere seg utenfor markedet. De skal kunne definere seg selv gjennom merkevarebygging.
– Men en aktiv utveksling mellom kunst og næringsliv har vel vært en ønsket situasjon for mange, for eksempel en del institusjoner som sliter med å få tilstrekkelig offentlig støtte.
– Om vi skal tro kulturmeldingen ligger hovedgrunnlaget for utvikling av kulturbasert næring i kommuner og fylkesregioner. Minimale kulturbudsjetter skal avhjelpes gjennom samarbeid mellom kulturinstitusjoner og bedrifter. Jeg tror at dette er en byråkratisk luftspeiling. Overlevelsesevnen for mange institusjoner er basert på personene og ikke tjenesteytingen.
– Vil du arbeide for å involvere næringslivet i virksomheten i UKS, for å få inn friske midler?
– Det er selvsagt mulig. Forutsatt at det er idealistisk motivert, og at det ikke legger premisser for hvordan UKS driver sin virksomhet, er det ikke noe i veien for det. Men det er ikke den trenden man ser innenfor annengenerasjons kultursponsing. Det er mer snakk om å sy sammen pakker som også påvirker kunstneriske prioriteringer i institusjonene. Kunstnere blir en omsettelig kapital, og det er problematisk.
Eivind Slettemeås er også intervjuet om den nye kulturmeldingen i dagens Morgenbladet
.
utrolig hvor dårlig den nåværende utstillingen på UKS er da.
“Viktig scene for ny og eksperimenterende kunst i Norge” du lissom… pfff.