Begrepet Queerteori ble skapt på begynnelsen av 90-tallet av den italienskfødte forfatteren Teresa de Lauretis. Enkelt sagt handler det om å utfordre det som er blitt kalt «det binære seksuelle regimet», altså essensialistiske forståelser av seksualitet og legning.
Initiativiet FRANK, med kunstnerne Sille Storihle og Liv Bugge ved roret (tidligere også Synnøve G. Wetten), kan snart feire ettårsdag. I morgen åpner de sin første utstilling – Possessions – på Unge Kunstneres Samfund (UKS). I fjor rakk de, foruten å arrangere seks salonger – den første på et tørkeloft i St. Olavsgate – også å kuratere et screeningprogram på invitasjon fra Kunstnernes Hus i anledning førtiårsjubileet for avkriminaliseringen av homofili i Norge. Programmet bar tittelen Curing Normality.
Ordet «frank» stammer fra germansk og betyr «fri». Selv beskriver de to prosjektet som en visnings- og nettverksplattform inspirert av bl.a. Natalie Barneys litterære salong fra det tidlige 1900-tallets Paris, der hennes eget hjem tjente som ramme for kunst- og litteraturdiskusjoner.
Hensikten med plattformen, forteller Bugge og Storihle til Kunstkritikk, er å supplere den norske kunst- og samfunnsdebatten med et queer-feministisk perspektiv.
Trenger egentlig kjønnsproblematikk og homoseksualitet en egen plattform i kunsten? Er ikke disse tidligere outsider-posisjonene nå innlemmet i mainstreamen? Kan de repolitiseres og med hvilken hensikt?
Kjønn er ikke en subkultur. Miljøer som har utforsket seksualiteter har selvfølgelig til tider fungert som viktige subkulturelle sentre, men man kan vel knapt snakke om outsider vs. mainstream i en sammenheng hvor man diskuterer kjønn. Om man skal snakke om en «repolitisering» må man gå ut ifra at noe ikke lenger er politisk. Det vil jo være å overse den viktigste feministiske læresetningen «The Personal is Political».
Mathias Danbolts ferske doktorgradsavhandling fra UIB: Touching History: Art, Performance, and Politics in Queer Times, diskuterer det norske klimaet for queer-teori, gjennom blant annet Harald Eias tv-program Hjernevask. Han peker på hvordan en rekke journalister har erklært queer-teoriens død i den norske debatten, før den en gang har rukket å bli integrert. Denne analysen av den norske konteksten er et interessant utgangspunkt for diskusjon.
Dere ble ganske raskt plukket opp av institusjoner som UKS og Kunstnernes hus, noe som har flyttet programmet deres ut av den nærmest private salongsfæren og inn i offentlige gallerier. Er de initielle salongmøtene et tilbakelagt stadium for FRANK?
Det intime salongformatet sprang ut av et ønske om å legge personlige møter til grunnen for byggingen av FRANK, men salongen er fortsatt kjernen av det vi gjør. I forbindelse med UKS-utstillingen kommer vi til å holde to salonger. Den første av dem er en artist talk med Roee Rosen, på lørdag i Osterhausgate 12. Den andre vil bli holdt i slutten av mai, i samarbeid med Lars Laumann. Vi har ikke bare blitt plukket opp, men søkte selv om utstillingsplass på UKS. Fra begynnelsen av har vi villet at FRANK skulle være en struktur som ikke er bundet til noen spesifikk arkitektur, og vi ser det som en frihet å kunne bevege oss fra offentlig til privat, fra utstillingsrommet til publikasjonen etc.
Kan dere fortelle litt om utstillingen på UKS som åpner på fredag?
Utstillingen Possessions er vårt første kuratoriske arbeid som forholder seg til et mer tradisjonelt utstillingsrom. Gjennom UKS har vi fått mulighet til å invitere en del kunstnere og vise arbeider som ikke har vært egnet for en salong-setting.
Vi tar utgangspunkt i ordet «possession», som både betyr å ta kontroll, overta noe, men også «å være besatt», altså «possessed», enten av demoner eller følelser. Vi var interessert i forholdet mellom besittelse og besettelse som størrelser både i mennesket og i det offentlige rom.
På hvilken måte knytter dette begrepet an til queer-feminisme?
«Possessions», i betydningen besittelser og besettelser, handler jo om makt. En analyse av ulike maktforhold er essensiell i både feminismen og queer-teorien. Det handler om makten til å besitte, overta de strukturer som man er blitt definert av, og paradoksene som oppstår i forsøket på å frigjøre seg fra disse. I sammenheng med vår utstilling er det spesielt to kunstnere som synliggjør det vi vil med tittelen på utstillingen. Vi viser blant annet videoarbeidet The Myth of Progress – Moonwalk, av Klara Lidén, hvor hun overtar byen gjennom sin moonwalk. Det andre sentrale arbeidet er videoen Out (Tse), av Roee Rosen, der han iscenesetter utdrivelsen av en politisk demon gjennom BDSM. Men det er viktig for oss at det ikke blir et overdrevent fokus på queer-feminisme eller seksualitet. Det er først og fremst kunsten og kompleksiteten i den vi vil ha frem.
Kan dere nevne noen lignende initiativer eller prosjekter dere mener det er relevant å sammenligne dere med? Hvor henter prosjektet næring fra?
Det er mange initiativer og kunstnere i historien og samtiden vi har latt oss inspirere av, men det meste av «næringen» har kommet fra den anerkjennelsen og interessen vi har møtt lokalt. Bekreftelsen på at det vi har satt i gang har vært viktig, og det at vi har fått muligheten til å sette i gang nye prosjekter, er nok den viktigste grunnen til at vi kommer til å fortsette med FRANK.
