Få overgår Matias Faldbakken når det kommer til titler. Med Europe Is Balding, på Paula Cooper Gallery i New York, plasserer han seg helt i toppsjiktet, også i sin egen oeuvre. Materialtilfanget i utstillingen virker umiddelbart mindre inspirert. Sedvanen tro møter vi gjenstander som peker til oppbevaring og transport: To dashbord fra biler, en lyddemper fra et eksosanlegg, en europall, lasteplanet fra en trillebår, og en mediehylle. Alle er delvis dekket med glaserte baderomsfliser i ulike farger. Flisleggingsarbeidet møter knapt noen våtromsnorm. Flere steder har fugemassen tytt ut mellom de uvørent pålimte flisene og stivnet i pølsete skorper.
Tross det håndverksmessige slurvet, er objektene nesten vakre der de ligger på gulvet og lener seg mot veggen i et elegant og luftig arrangement. Faldbakkens senere utstillinger har vært preget av en slik formal estetisme. Oppstillingene av fargede gasskolber i hans siste utstilling på Standard (Oslo) var så pittoreske at de kunne egnet seg som motiv for et Giorgio Morandi-maleri. Men gjenstandene Faldbakken velger er altfor konnotasjonsrike til å avfinne seg med denne dekorative oppgaven. Samtidig har de en så generisk karakter at tilløpene til meningsdannelse gjerne ebber ut på halvveien.
Flisleggingen av den flere meter lange mediehyllen er noe kyndigere utført enn den på de øvrige objektene. Midt på møbelet er det montert en flatskjerm som viser forskjellige bilder og videosnutter hentet fra nettet. Strømmen av bilder forankres tilsynelatende hos videoens forteller, en mann som har fått ansiktet mørklagt og stemmen forvrengt. Teknikken ligner den som benyttes for å anonymisere vitner i nyhetsreportasjer, men tatt så langt at man i tillegg til å kamuflere personens identitet her også har redusert berettelsen hans til en serie uartikulerte grynt. Det er ikke engang mulig å identifisere hvilket språk han snakker. «This is significance gone bald», som det het i en av Faldbakkens tidligere utstillinger.
Som illustrasjoner til et uforståelig vitnesbyrd blir bildesekvensene i Europe Is Balding løst fra narrativ syntaks. Samtidig er de ikke fullt så meningsløse – «a bewildering non sequiteur of incongrous imagery» – som galleriet skal ha det til. Mange av klippene viser skiferbrudd, veggmosaikker, skulptører som meisler ut statuer, arbeidere som legger teglstein, og andre aktiviteter som åpenbart kan knyttes til utstillingens flislagte objekter. Andre bilder peker i helt andre retninger: slaveribekjemperen Frederick Douglass, hester, tidlige animasjonsfilmer, dataspill, grupper av hooligans og menn som har sovnet på fest og blitt tusjet i ansiktet.
Det forløsende elementet er et klipp fra en filmavis datert «London, 1913», som viser en kvinnesaksforkjemper bli ledet bort av politiet. Det stiller opp en kontrast som gjør det tydelig at nesten alt av bildematerialet springer assosiativt fra den ene maskuline sfæren til den neste, enten det dreier seg om håndverk og industriarbeid, skinheads på vei til slåsskamp, eller fraternity pranks. Det gjelder også de flislagte objektene, med deres tilknytning til biler og manuelt arbeid.
En slik lesning gir resonans til metaforvalget i tittelen. Om skallethet brukes som en aftenland-metafor, et kontinentalt alderdomssymptom, er det et forfall i hankjønnsform. Europa står midt i en langvarig økonomisk krise, og selv om den knapt kan jevnføres med den personlige krisen som hårtap innebærer, er reaksjonene likevel sammenlignbare: enten må man behandle med kostbare inngrep og kurer eller la forfallet stå til.
Europe Is Balding har en pendant i den provisoriske publikasjonen Øyde til Øyde som Faldbakken utga i noen titalls eksemplarer sammen med Leander Djønne i forbindelse med fjorårets Skulpturbiennale i Oslo. Her fungerte et utvalg forskjelligartede bilder lastet ned fra nettet som akkompagnement til et assosiasjonsmettet essay som minnet om de sjangerforvirrede leilighetstekstene som Faldbakken skrev på begynnelsen av 2000-tallet, og som ble samlet i Snort Stories i 2005.
Øyde til Øyde presenterte en krysning av det tidlige forfatterskapets narrative eksess og det senere kunstnerskapets prosessering av mediebilder. Europe Is Balding følger noe mer forsiktig opp ved å invertere forholdet mellom tekst og bilde: mens videoens anonymiseringsfiltre annullerer den muntlige beretningen, er bildestrømmen desto mer meddelsom og digrederende. Det er bare å håpe at dette bærer bud om gjenintroduksjonen av en mer taletrengt Faldbakken – han har vært savnet.
