Calle Segelbergs utitulerte utstilling med nye malerier befinner seg i en stor, lys og vidåpen sal i andre etasje av det forslitte næringslokalet i Brugata i Oslo som utgjør det kunstnerdrevne visningsstedet Centralbanken. For en mannsalder siden var det visstnok en pantelåner her, og mer nylig huset stedet en skjønnhetsskole. Slike tomrom som kan fylles med samtidskunst blir stadige færre i sentrumsnære strøk, for i dag er Centralbanken, sammen med ikke-kommersielle Van Etten om lag ti minutter lengre øst, de eneste visningsstedene i Grønlandsområdet. I begynnelsen av forrige tiår var det mulig å dra innom 3-5 åpninger i kort gangavstand fra Grønland t-banestasjon på en fredag kveld. Den tiden er forbi. Gentrifiseringen av sentrumstrøkene og eventkulturen som har vokst frem ved de store institusjonene har sørget for en mer fragmentert kunstscene.
De fem maleriene til Segelberg er portretter i store formater, utført i tempera og tørrpastell på rispapir klistret til lerret. Papiret gjør at overflaten blir bølgende og teksturert. De portretterte er samtlige avbildet i halvfigur og har europeisk utseende og uformell, enkel bekledning. Selve utførelsen er skisseaktig og figurene har en form som er klumpete, nesten deigete og i andre tilfeller flate og sjablongaktige. I flere tilfeller er jeg usikker på om øynene er overdimensjonerte, eller om det er bruken av pastell for å fargesette irisen som skaper inntrykk av at de sultent sonderer det massive rommet.
Bildet nærmest inngangen avbilder en ung, androgyn person kledd i syrlig grønn trøye mot skittenoransje bakgrunn (alle verk er uten tittel og datert 2022). Vedkommende har hendende bak ryggen med blikket festet blygt i bakken. Leppene er sjokkrøde, som om de er kledd med leppestift, mot gråhvit hud. Fargevalgene virker å være peilet inn på den emosjonelle tilstanden til figuren, som for meg fremstår noe nedstemt. Kjærlighetssorg? En dårlig dag?
Tre av de øvrige bildene har varmere farger, bakgrunner dominert av en dyp rød som er hvitflekkete. Kanskje kommer hvitskjæret delvis av at limet som er brukt til å klistre rispapiret til lerretet skinner gjennom. Bakgrunnen gir en intim aura, en følelse av varme eller nære relasjoner mellom maler og de portretterte. Et av bildene med rødskjær forestiller to personer, begge androgyne. De ser i hver sin retning, som om de begge tenker på noe som nettopp er sagt, eller at det nettopp er sagt noe som burde ha forblitt usagt. Ansiktene er flekkete hvite og detaljerte, mens kroppene kun er skisset med omrisslinjer. Å variere avstanden til bildet i det massive rommet kjennes som å gå inn og ut av dette parets intime sfære.
Fargevalgene til Segelberg oppleves som knyttet til sinnstilstanden til figurene. De slår en vanskelig balanse mellom det heslige og det vakre og fremstår for meg direkte inspirert av Neue Sachlichkeit-maleren Otto Dix. Flere av Dix mest kjente portretter har tilsvarende klumpete figurer mot intenst røde eller oransje bakgrunner med porselenshvite hudtoner og kan oppleves intense å se på, nesten slitsomme. En vesentlig forskjell er likevel at menneskene Dix portretterer er gjort langt mer typete: positurer og bekledning er ofte eksentrisk og oppstyltet og viser til egenskaper som klassetilhørighet og livstil. Segelbergs portretter er imidlertid blottet for slike markører.
I europeisk kunst har portrettsjangeren vektet individets posisjon i samfunnet, smak og skjønnhet siden renessansen. Slik er det ofte fortsatt. Tankene går for eksempel til Constance Tenviks portretter av stilsikre, pene og kulturelt betydningsfulle venner, dobbeltportrettet hennes av motefotografen Jacqueline Landvik og modellen Ceval (The Sisters (Jacqueline Landvik & Ceval), 2021). Eller Charlie Roberts tablåer med millennials som bekymringsfritt nyter fritid ikledd blant annet Gucci-monogram fra topp til tå og tidsriktige, blikkfangende joggesko i utstillingen Cosmic Hedge på Galleri Golsa i 2019. Å skrelle vekk statusmarkører kan tilsi et ønske om å vekte det affektive, de grunnleggende byggesteinene i relasjonene våre. Å skape slike virkninger er også en av maleriets fremste evner. Anretning av form og farge påkaller stemninger og følelser i betrakteren. Det trenger ikke handle om de store tingene, men like gjerne en intim samtale, en nedstemt venn, kanskje et blikk fra en forbipasserende på gata.
