Bergen, onsdag 6. juni 2012
Det er noe jeg lagt merke til i det siste. En slags irritasjon. En følelse av å gå glipp av noe vesentlig, i kombinasjon med en voksende sosial angst og en tendens til å konsekvent ta feil avgjørelser. Det kan noen ganger virke helt lammende, siden det – når det skjer – ofte virker som om det bestandig har vært sånn. Litt sånn, som den gamle hyperventilasjonsfremkallende innsikten at absolutt alt er uutholdelig, og så mye mere, siden absolutt alt er eksakt like uutholdelig. Litt sånn…trapped, liksom. Det har selvfølgelig noe å gjøre med at jeg bærer med meg alle kvitteringer fra 2011 i en plastikkpose, i håp om å få være i fred lenge nok til å telle dem, siden det nå er en uke over fristen for å levere selvangivelsen. Jeg vet også at det er håpløst – det vil ikke bli tid til det, og jeg vil ikke få være i fred med mindre jeg drikker meg så sanseløst dritings at jeg sovner – og det er bare unntaksvis jeg er god til å telle kvitteringer når jeg er dritings og sover samtidig.
Men det er langt fra det eneste som plager meg. Sorry at jeg nevner det her og nå – men jeg har notert et mønster, og jeg liker det ikke. Pussig at det skulle ta så lang tid å oppdage det, egentlig. En elsket kritiker som meg må nødvendigvis være laget av komplisert materie – det sier seg selv, men likevel; jeg skulle oppdaget det lenge før, hadde jeg bare ikke vært så opptatt med å høre på hva femti personer sier, samtidig som jeg prøver å formulere noe lurt om noe de fleste driter fullstendig i. Men, der jeg nå pakker om kofferten to dager etter at jeg dro fra Oslo, der jeg pakket den om på ny to dager etter å ha dratt herfra, etc, etc, hele veien tilbake til 1900-tallet og beyond – og forbereder meg mentalt til å slå pannbenet i min egen refleksjon når jeg etterhvert når frem til Kassel og åpningen av Documenta 13, med en frustrert undertone av å leve i en forbannet loop som aldri tar slutt, er jeg ganske enkelt obs på denne hule ekkoen bak meg. Jeg pleide å gi faen, lese bøker, høre på plater og ta en tur på byen – men det var altså på 1900-tallet. Når det ennå fantes tid til slikt. Hvor gikk det galt? Jeg mener, jeg vil jo ikke til Kassel – jeg vil til Patagonia. Eller muligens Gol. Eller bare bli hjemme.
Hjemme? Merket jeg muligens en aldri så liten guffen pust av klissete sentimentalitet når jeg nettopp satte spørsmålstegnet bak ordet «hjemme»? Nei. Men jeg noterte at den kunne vært der hvis jeg hadde hatt nok overskudd.
Melsungen, torsdag 7. juni, 2012
På den andre siden; ikke at det stopper meg fra å tenke over muligheten å droppe ut av denne gjerningen – der er jo en god del folk som ville likt det veldig godt hvis jeg nå endelig klappet igjen og stengte butikken – men likevel blir det umulig ikke å reflektere over hvor mange usannsynlige scenarier jeg har vært nødt til å gjenomleve som en direkte effekt av det å skrive kunstkritikk. Som dette; selve sluttmålet i en lang dag med fly, tog og taxi; Knüll, i utkanten av Melsungen, mellom et madrasseutsalg og en enorm møbelbutikk («Möbel-Giganten», no less). Fordi skal du ha hotell i Kassel under åpningshelgen til Documenta 13 skal du helst ha bestilt rom allerede under Documenta 12, som var i 2007. Det er slike omstendigheter som stadig plasserer meg morsomme steder på kartet. Men hva tenkte jeg på, egentlig? Det er fortsatt to dager til åpningen – og pressevisningen…vel, skal jeg på den må jeg tilbake nesten like langt med taxi og tog, eventuellt promenere en time gjenom landskapet, og jeg er en sint gammel krok som bare vil være i fred, ligge i senga og drikke tax-free whisky mens de tjue forskjellige tyskdubbede tv-kanalene maler i bakgrunnen. Dere har skjønt det nå, sant? Dette er ikke så mye en tekst om samtidskunsten, som en registrering av de forskjellige symptomer man utvikler over tid hvis man befinner seg i stadig nærkontakt med den. Gå ned på kne og sug min kuk!
Melsungen, fredag 8. juni 2012
Så, der gir jeg virkelig faen til slutt. Fuck pressevisningen liksom, la meg heller stable rundt i denne tunge eimen av kumøkk og tidlig sommer på den tyske bygda i timesvis for å få kjøpt noen flasker vann på Lidl. (Hva skjedde egentlig med Lidl i Norge? Åh, ja, det stemmer – det som skjer alt og alle som prøver seg i Norge, eller hvor som helst) Fordi det startet jo ikke her – der er jo en grunn til denne slitasjen og min voksende ulyst. Det har vært mye i det siste, og denne interne grublingen over hvorvidt det egentlig er noe poeng i å fortsette med denne praksisen har virkelig ballet på seg i det siste. Selvfølgelig, alle skribenter med noe å fare med er jo en gjeng kokainsnortende drama queens som truer med å legge ned hver eneste morgen, opp til ti ganger før frokost, men jeg må med skam melde at jeg kanskje ikke har noe særlig mere å komme med enn å resirkulere de samme spydighetene enda en runde. De siste årene har jeg ikke en gang giddet å true med å slutte, liksom. Følelsesmessige utbrudd hører til en annen tid. Og kokainforbruket skal vi ikke nevne, siden oppriktighet ødelegger for enten myten eller mannen, og det er i min interesse å holde begge ved like lenge nok til at jeg rekker å pakke sammen tingene mine. Slikt er uansett farlig – en morgen står det en bunnløst sort skygge ved maskinen som ikke ser ut til å komme noen steds fra, og tanken på å gi dette opp har fått feste for alvor. Samtidlig kommer enda en intervall med syting fra den der kollegaen som føler seg hengt ut etter at hun fortalte hele facebook at det var henne jeg mente med den der teksten den der gangen. «Dont feed the troll» tenker jeg, og svarer ikke. Glem at jeg skrev det her og nå også – la alle eventuelle sår gro. Jeg har allerede begynt å gi meg av. Det siste en skribent trenger er andre skribenter, med mindre de skriver bedre og ellers er ok.
Kassel, lørdag 9. juni 2012
Marit Paasche, f.eks, som jeg vet er her et sted, blant telt og kataloger som veier 20 kg, men som jeg vel ikke direkte ser etter, siden det å være en kunstkritiker på åpningen av Documenta innebærer nok visuell input om man ikke skal begynne å se etter andre kritikere også. Der er også de dypere traumene – jeg var jo her i 2007, må vite, bare for å gi faen i å se utstillingen, ta et lokaltog langt ut i bushen – omtrent som nå, bare i en annen retning – for å bygge opp under min egen myte, og etablere det som ser ut til å være det mest uhåndterlige jeg kan formidle under forelesningene mine; at jeg via intens meditasjon har knekket kraniet og fysisk fremkalt et hull i hodet. Folk flest tror ikke på slikt. Antagonister kaster seg over det for å trekke ganske billige vittige poenger ut av det. Det kommer de at gjøre nå og – men det går ett hånflir på tusen tvilende blikk, så det er ikke så farlig. Det er verre at en av titusen tror på historien. Alt det jeg faktisk lyver om blir jo derimot konsekvent tatt for god fisk. Ikke sånn at det er der mine traumer ligger – men mellom det første hullet og det andre (jeg gjentok det i Hong Kong i 2011) kan jeg ikke helt se at jeg gjorde så veldig mye riktig. Hvilket leder meg tilbake til den inledende konstateringen at det er et mønster i dette med å foreta feil valg. Jeg valgte ikke å bli kunstkritiker, men en gang i tenårene valgte jeg meg et kaotisk og uforutsigbart liv på kanten til katastrofe, siden det virket mer interessant enn fast jobb, kone og barn. Og, for all del, det er mer interessant – jeg skal ikke klage altså, men jeg er tross alt snart 50 og det er ikke grenser for hvor mye skade noen du har barn med kan klare å påføre deg. Eller, ærlig talt, hvor ille jeg selv klarer å behandle denne etterhvert alarmerende utslitte og plagede kroppen. Men…burde jeg ikke – når jeg er klar med disse notatene – love meg selv å aldri, aldri noensinne si noe mere i offentligheten om verken mine rusvaner eller mitt kjærlighetsliv, for ikke å snakke om familemedlemmer og eventuelle kollegiale konflikter? Jo, jeg burde, og jeg skal ta meg faen prøve – for på den måten mer helhjertet kunne egne meg til disse tingene uten noen baktanke om å publisere sammendrag av det. Der er jo noen som rett og slett ikke tør bli med meg på puben lenger, i paralyse over tanken at noe som ikke skal leses vil bli lest. På den andre siden har det jo fungert andre veien og – det er ikke måte på hvor mye fitte man kan få bare gjenom å være c-kjendis uten noen som helst hemmeligheter. På den tredje siden noterte jeg allerede for noen år tilbake at min fan-base strengt tatt består av menn rundt 20 og kvinner over 60 – man kunne kanskje ønsket at det var omvendt, men sånn går det; og man skal uansett være snill med dem som liker en, selv om det er av alle mulige feilaktige grunner.
Ok, Documenta 13, altså. Den er, vil jeg si, veldig god. Faktisk. Sjokkerende god, hvis man ser til hele evenementet. Mulig de har et party senere på kvelden, men jeg er blitt sær og vrang i fullt alvor i det siste – jeg skal ta toget tilbake til Melsungen, taxi videre til Knüll, skrive kritikk for Morgenbladet og forberede en tidlig avferd ut av dette grønne, klamme tyske landskapet. Det er for sent å spekulere over hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg er uansett stor nok; jeg gikk ta meg faen opp hundre kg da jeg sluttet å røyke i 2006, og hvor mye jeg enn røyker går jeg ikke ned igjen.
Berlin, søndag 10. juni 2012
Og der slår det meg enda en gang – etter den innledende flasken i en bøtte med is og det forhåndsbestilte fruktfatet – at forandringene i kartet korresponderer med forandringene i mitt ansikt siden jeg først satte ned føttene i det som den gang het Vest-Berlin for mer enn et halvt liv siden. Det, og det faktum at det muligens er det eneste stedet i nærheten der det finnes folk på min alder som ser ut som meg. Det er et stort vindu mellom sengen og badet, slik at man kan se sin kjæreste dusje, hvis man ikke dusjer med henne.
Berlin, mandag 11. juni 2012
Det er også dette; muligheten for å overleve (ikke bare som vegetarianer, men også som veganer) uten å gi opp fast food. Umulig allerede i Oslo, men Stavanger har en utmerket vegan-restaurant. Men du kan ikke dra til Stavanger bare for å spise, like lite som du gidder dra til Berlin for det. Ærlig talt, jeg drar overhodet ikke noe sted med det å spise som primært mål. Jeg drar ikke en gang med utstillingen jeg skriver om som primært mål. Eller, som nå, der det finnes grunn til å spørre «Hvilken utstilling?»- i det jeg har gitt Documenta 13 tre-fire ord så langt. Jeg har allerede trukket mine konklusjoner i Morgenbladet – hva skulle jeg kunne tilføre her? The in-depth-version? Glem det – la meg heller fortelle om hun jeg hadde sex med første gang jeg var her i 1986, eller hun jeg har sex med nå. Nei, foresten, la meg slippe. La meg beholde noe selv. (Jeg snakker med meg selv nå, altså, bare så det er klart – jeg er fullstendig klar over at ingen har bedt meg si noe om noe som helst og forholder meg utelukkende til noe som pleide være en kompulsiv trang til å uoppfordret gi fra seg upassende informasjon. Noe som sikkert kan ha sett ut som et kalkulert strategiskt karrieretrekk, men som i selve verket er en mild form for tourettes jeg sliter med – eller, slet med).
Jeg mener, hvor mange er det som får det på seg at deres side på facebook er en «performativ iscenesettelse» som er «utrolig interessant»? Man blir etterhvert nummen av å eksistere i et slikt halvt om halvt fiktivt vakum. Enhver ønsker jo bare å bli elsket for den man er, ikke sant? Og i denne den tyske våren, snublende rundt på kanten til hva som pleide å være Øst-Berlin, men fortsatt er Kreuzberg – enn så lenge – med munnen full av tofu og utmattelsen hengende i luften, vet jeg jo at jeg bare har meg selv å takke for at jeg ikke finnes på ordentlig. Og at hvordan jeg enn snur meg eller prøver å lure meg unna, så ender enhver handling opp som et litterært grep, som fører handlingen fremover. Og sånn vil det være så lenge jeg legger ned min tid foran denne skjermen med mine flittige fingrer løpende over tastaturet. Dette er forbannelsen i praksis. Og dette er forbannelsens eneste overordnede mål. Jeg var da for helvete aldri interessert i å si noe om kunst – bare unntaksvis har det vært nødvendig å videreformidle hva den har sagt meg. Og min egen tilstedeværelse i dette litterære rommet – og jeg er plagsomt klar over at den begynner å bli ganske masete her og nå – er, vel, redusert til noen spesialeffekter hvis jeg skal være dønn ærlig. Og alle vet jo hvordan spesialeffekter ser ut etter noen år. Blikket som møter meg i speilet er rasende på kanten til tvangsinnleggelse.
Berlin, tirsdag 12. juni 2012
Det er jo ellers et perfekt sted å gruble over disse tingene. For selv om det kan gå noen år mellom hver gang er Berlin etterhvert blitt et sånt der gitt punkt på kartet, omtrent som Stockholm. Og som vanlig vurderer jeg muligheten for å flytte. Slutte skrive, og flytte. Det kommer ikke til å skje denne gangen heller, og det ligger en dyp blekksvart ironi i grunnene til hvorfor – hvis jeg ser etter litt ekstra i bakspeilet. Kanskje det egentlig er det alt leder frem til; minne. Hukommelsens elasticitet, gjenfortellinger og videreformidling av øyeblikk som ligger eksakt like langt utenfor rekkevidde siden de alle uansett er tapt. Mekanismer som øyeblikkelig setter organsimen i revers, hvis de blir trigget av omstendigheter som er kjente uten å være hverdagslige. Eller – jeg skal la muligheten stå åpen – kanskje jeg faktisk virkelig begynner å bli gammel? Men det faller på et fravær av en type intens sentimentalitet som for ikke så alt for lenge siden kunne få meg til å agere nokså brutalt, og skrive ting som strengt tatt ikke skulle leses av noen. Og det er vel omtrent det jeg gjør nå og, men nå mener jeg faktisk alvor. Samtidlig kommer det folk inn i denne situasjonen fra alle kanter; jeg skal ikke namedroppe, men det begynner bli en del folk rundt her nå, altså – både tilfeldig og ikke, både tilreiste og fastboende. Og vi har begynt å drikke seriøst også – aldri et godt tegn, siden min opparbeidede alko-autopilot fortsatt, etter alle disse år, er fullstendig innstilt på høyromantisk selvdestruksjon og aldri takker nei til de desidert sterkeste giftene som finnes å få kjøpt. Og vi er i Berlin – hallo? Selv om øyeblikket mellom dekonstruksjonen og rekonstruksjonen av personen som er meg er ganske behagelig, tar det dessuten for lang tid med rekonstruksjonen i det siste; jeg blir ute av drift i ukesvis, og det har jeg ikke tid til – jeg har fortsatt en jobb å gjøre.
Berlin, onsdag 13. juni 2012
En jobb. Det er en halvliters understatement – jeg har en verden full av jobber. En skokartong full med kvitteringer fra 2011 sammen med en ufullstendig selvangivelse, og en nomadisk tilværelse uten slutt, der alle forsøk på organisering ble helt gitt opp allerede på 1980-tallet. I tillegg er den som skriver disse linjer en feig, konfliktsky liten rotte med så mange skjeletter i skapet at vi snakker om en privat intern kirkegård på størrelse med Alabama. Og det er saktens noe ynkelig over en voksen mann som sitter og knattrer ned redegjørelser for sadomasochistisk praksis og første gangen han tok heroin, er det ikke? Verre, det er jo bare unntaksvis så interessant – det handler jo oftere om dyr øl på flyplasser og forfengelige forsøk til å slutte å røyke. Hvor kult er det? Og hvor lenge, o Gud? Der jeg sitter nå, vet dere, er det så motbydelig å tenke på at jeg faktisk seriøst vurderer muligheten for å heller si noe om kunst. Så, la meg si noe om kunst. I dag dro vi til Hamburger Bahnhof for å se arbeider av en amerikansk lyskunstner, men siden jeg er en pervertert skrue med sære interesser la vi ned en time på det der lille medisinske museét som ligger rett ved siden av først, for å se litt på indre organer og vanskapte fostre på formalin. Bare det å skulle være menneske er en vanvittig hard jobb. Det har tatt meg så her lang tid til nesten å klare det. Og jeg er forholdsvis normalt utviklet, i hvertfall fysisk, hvis man ser bort fra min abnormt store penis. Hamburger Bahnhof skal gi meg enda flere flashbacks jeg ikke hadde regnet med, og det ender opp med at jeg kjøper katalogen til en utstilling jeg så i 2007; «There is Never a Stop and Never a Finish» – In Memoriam Jason Rhoades. Den står lengst ned i nederste hyllen lengst til venstre i den til galskap fulle bokhandelen. Nevnte jeg den i 2007? Det der øyeblikket rett før jeg fant åpningen i skallen fra innsiden, de tingene jeg egentlig driver med her, og den merkelige resonansen i dette øyeblikket – de mørke rommene til Anthony McCall, der lysskulpturene beveger seg så sakte at du må bli veldig lenge for å få det med deg – like lang tid som det tar å helt skjønne det signifikative i selve det å eksistere mellom disse to tidløse tunnelene av hukommelsestap. Og for virkelig å gni det inn; utstillingen en trapp opp, med dukkene til Morton Bartlett – aldri ment til å stilles ut, og oppdaget først etter Mortons exit fra denne forunderlige tilstanden. En veldig ensom manns konstruerte minner, laget av påtrengende nødvendighet. Vitner forteller om en hyggelig fyr som holdt seg veldig for seg selv. Og her går jeg rundt en god stund og tenker mitt, nesten helt følelsesløs – hva faen er det som feiler meg? Jeg hører jo brølet fra dødsriket, føler de fremmede hendene på kroppen min, hvordan jeg finjusteres, plukkes ned til mine bestandsdeler og blir skrudd sammen på ny, litt annerledes enn før – jeg burde da føle noe? Sant, det bygger seg opp en frustrasjon – men den blir først formulert flere timer etterpå i seksuellt raseri – og det er nå såpass mye kjentfolk i Berlin samtidig at det ligger fem SMS og to missede samtaler på mobilen etterpå.
Berlin, torsdag 14. juni 2012
Kjøper en lue med logoen til Cock Sparrer på – genuint lykkelig over at slikt finnes å kjøpe. Går på Ramones-museet. Gjenkjenner håndskriften til medlemmene i Motorpsycho på veggen. Drikker øl. Ser Larry Clark på c/o og bestemmer meg for å anmelde det for Morgenbladet. Begynner å merke hvor mye disse aktivitetene suger ut av meg. Burde se en allergilege når jeg kommer hjem, men hallo? Burde jeg ikke heller gjort det før jeg ble 20? Hva er vitsen med det nå, liksom? Jeg skal jo snart dø?
Oslo, fredag 15. juni 2012
Jeg rekker aldri å pakke om kofferten, så jeg har begynt å operere med to fordi jeg trodde det ville gjøre det enklere, men nå har jeg to kofferter jeg aldri pakker om fullstendig. Skal til Bergen om to dager. Hvorfor gjør jeg disse tingene? Vil jeg ikke ha et liv? Og hvorfor – indeed, hvorfor – kommer denne enorme tvilen over meg nå? Fordi Ingeborg Stana twitrer om meg og blir så fornøyd over at jeg blir såret av det? Fordi hun lurer seg ut av det med å si noe tøv om å «si noe om kritikerrollen»? Ville hun vært likgyldig hvis jeg sa hun hadde stygge barn? Ville jeg med et slikt utsagn ha «truffet et sårt punkt»? Eller den der andre bloggkjerringa som gjentatte ganger sier at jeg «kommer billig unna»? Kommer unna fra hva? Virker det som om jeg virkelig kommer unna noe som helst her? Jesus, hvordan havnet jeg i dette? Lett. Fordi den posisjonen jeg har fantes ikke før meg. Ikke at det har all verden å si, men sånn er det. Og jeg utfordrer hvem som helst til å ta min plass, altså – dere vil grine som dødsdømte kattunger i en postsekk på havets bunn i løpet av en halv time, hver eneste en av dere! «Kommer billig unna»!!! Som om jeg hadde alle disse årene til gode og bare kan kvittere dem ut etterpå for å leve dem. Listen up everybody; Ingen her kommer unna. Ikke du heller.
