Inderlighetens garde

Håvard Vikhagens ekspressive bilder er preget av gjentagelse og manglende problematisering av maleriets posisjon i dag. Men det inderlige og patosfylte er samtidig også bevegende og nesten radikalt.

Det er ingen tvil om at kunstkritikken er like befengt med repetisjon som kunsten selv. Særlig er diskusjonen om maleriets «død» gjentatt til det kjedsommelige. Åsmund Torkildsen kom imidlertid med noen interessante synspunkter på temaet i Morgenbladet, som i de foregående ukene har vært forum for en debatt om maleriets legitimitet. Han hevdet at det ikke er maleriet selv som er kommet til en slutt – det lever i følge han i beste velgående, men da som et repeterende kunstuttrykk. Det er historien om maleriet som en arena for radikal forandring, som er over. I følge Thorkildsen er det først nå, på sporet av de små overraskelsene som maleriet tross alt fremdeles kan bringe, at vi virkelig kan begynne å glede oss over det som medium. Han lanserer begrepet visuell jazz, som et bilde på hvordan han ønsker å forstå maleriet, som en eksperimentell form som kretser rundt visse kjente tematikker. (Morgenbladet 16/4)

Pastose gjentakelser
Håvard Vikhagen, som er aktuell med utstilling både på Høvikodden og i Kunstnerforbundet, forsvarer sin vedvarende befatning med maleriet på en liknende måte. Han hevder at siden livet selv er fullt av gjentakelse, så har vel gjentakelsen også sin plass i kunsten. Og gjentakelse er definitivt et ord som rinner en i hu i møte med Vikhagens bilder.

Håvard Vikhagen begynte for alvor sin kunstneriske praksis på midten av 80-tallet, som en del av den såkalte ny-ekspresjonismen. Bildene som er utstilt skiller seg i liten grad fra hans tidligere arbeider. De er visjonære, ekstatiske og sterkt ekspressive. Malingen er påført med fart og kraft i et rikt koloristisk spekter. Pastose og oljerike malingsstrøk er satt opp mot tørre felter der mye terpentin gjør lerretstrukturen synlig gjennom malingen. I flere av bildene har han arbeidet sand og støv inn i malingen for å understreke overflatens materialitet. De fleste av bildene er landskaper, der han tidvis også har involvert menneskeliknende skikkelser. Bildene dveler i grenseland mellom abstraksjon og figurasjon. Scenene er ofte gitt et uvirkelig, drømmeaktig preg. Det finnes en spenning i bildene mellom det vektløse, sfæriske ved landskapene slik de ser ut på avstand, og den pastose, grove materialiteten i overflaten, som kommer fram når man studerer dem på nært hold.

Det er lite nytt å spore i Vikhagens bilder. Av den grunn synes jeg det er fruktbart å betrakte dem på bakgrunn av Thorkildsens velvillige perspektiv på maleriet, som variasjoner over noen faste tematikker. Bildene henter tydelig inspirasjon fra en bred landskapstradisjon, der både Sohlberg og Hertervig ser ut til å ha spilt en viktig rolle, men de står også åpenbart i gjeld til flere store ekspresjonistiske malere i et spenn fra Nolde, Munch og Wideberg til Pollock og De Kooning.

Skuffelser og positive overraskelser
Selv om det samme ekspressive formspråket går igjen i alle bildene, oppleves utstillingen på Høvikodden som ganske annerledes enn den i Kunstnerforbundet. Dette beror dels på at de mindre bildene er plassert i Kunstnerforbundet, mens de monumentale lerretene er utstilt på Høvikodden. Dette gir blant annet Kunstnerforbundets utstilling et mer intimt preg. Kunstnerforbundets utstilling bærer dessuten preg av å være basert på en mer gjennomtenkt utvelgelse. På Henie Onstad Kunstsenter virker de utvalgte arbeidene nærmest vilkårlig sammensatt. I den største salen er blant annet Vikhagens nyere silkearbeider vist. Kurator Selene Wendt beskriver silkearbeidene som preget av sterke motsetninger. Hun poengterer blant annet kombinasjonen av det hun beskriver som «den maskuline uttrykksformen» og silkesatengen, som jeg antar hun tillegger feminine kvaliteter. Selv opplevde jeg disse arbeidene som lite overbevisende for å si det mildt. Silkesatengen er skjødesløst stiftet til rammen og tilsynelatende bemalt på måfå. For meg hjelper det ikke at Wendt beskriver blindrammene som «skjøre skjeletter», der de uryddige sømmene og den lasete silken bidrar til å skape en «utfordrende overflate.» Bildene fremsto for meg mer som et hastverkspreget forsøk på å fylle en tom vegg.

Ikke desto mindre var den andre prisma-salen en positiv overraskelse. Vikhagens mye omtalte vestlandslandskap er utvilsomt interessante. Mektige nattlige scener stiger frem fra de abstrakte strukturene når bildene betraktes på en gitt avstand. Noen av bildene antar en nesten fotografisk illusjonisme gjennom speilings- og utviskningsteknikker. Særlig synes jeg det første av bildene i serien Og bølgene slår sitt noko kan stå som eksempel på dette. Slik jeg ser det åpner denne involveringen i noe fotografisk en ambivalens i bildene som gjør dem mer interessante. Dette er imidlertid langt fra noe innovativt, snarere tvert imot, det må heller betraktes som variasjoner over temaer vi kjenner godt fra malere som Sigmar Polke og Gerhard Richter. Måten Vikhagen låner formal-estetiske elementer fra andre kunstnere er imidlertid ikke diskursivt orientert. Mer enn å virke som en arkeolog, eller kommentator som undersøker maleriet og dets historie, fremstår han som en dikter som anvender ulike deler av maleritradisjonen uten å posisjonere seg i forhold til den. Bildene er gitt poetiske titler som Flukt, Formørkning og Gammel Sol. Dette, og det totale fravær av ironi, gjør at man får en følelse av at det foreligger en nesten lyrisk sammensmeltning mellom maler og maleri.

Den problematiske mangelen på problematisering
Men hva er det egentlig som står på spill i et prosjekt som Vikhagens? Slik jeg ser det, er det ikke det tradisjonelle formspråket, eller det romantiske tilsnittet ved Vikhagens prosjekt som gjør det problematisk. I mange tilfeller ville nettopp det gammelmodige kunne virke som en kritisk og bevissthetsgjørende faktor i forhold til nettopp maleriets utdaterthet. Det å presentere maleriet som auratisk kunstobjekt, mot et bakteppe av performance, konseptkunst, fotografi og video, setter mediets historiske situasjon i relieff. Det er bare det at en slik lesning av Vikhagens bilder fremstår som nokså søkt når man tar i betraktning at han har opprettholdt det samme ekspressive formspråket i snart tjue år. Han setter dermed åpenbart ikke maleriet inn som en type forgangen annethet. Det utgjør tvert i mot hele hans kunstneriske univers. Kanskje med unntak av vestlandslandskapene, som i det minste ser ut til å involvere en viss mediebevissthet, innebærer bildene ingen problematisering av det maleriske mediet, men må snarere betraktes som en insistering på dets vedvarende legitimitet, uten at han ser ut til i noen særlig grad å ta innover seg maleriets historiske situasjon. Bildene ser ut til å henge igjen i troen på at maleriet fungerer som en autonom arena der følelser og drømmer investeres i uttrykket og konstituerer bildets egen estetiske virkelighet.

Tiltalende ekspressivitet
Det akterutseilte ved Vikhagens bilder gjør dem både håpløse og interessante på samme tid. Håpløse fordi man i utgangspunktet må forvente at en kunstner har mer å by på en noen stemningsfylte lyriske erindringer fra barndomstrakten, hvis ikke prosjektet kun skal gå inn og styrke maleriets allerede befengte status som salgbar dekorasjon. Og interessant som fenomen, fordi det er en gåte hvordan noen kunstnere, uanfektet av det som måtte skje på den internasjonale og nasjonale kunstscenen, maler sine mer eller mindre tradisjonelle oljemalerier år etter år. Allikvel, hvor akterutseilt dette prosjektet enn er, og hvor vanskelig det måtte være å forsvare teoretisk, så er det noe ved visse av disse bildene som tiltaler meg, noe inderlig og patosfylt. Jeg foretrekker utvilsomt gjentakelsene hos den inderlige ekspressive kunstneren som tviholder på oljemaleriet, fremfor visse trendy og nitriste installasjonsprosjekter som finnes i samtidskunstmuseer verden over, og som heller ikke bringer særlig mye nytt til torgs.

Så kan man selvfølgelig spørre seg hvorfor gjentakelse skulle være mer gangbart i et maleri enn i en installasjon. Er det slik at vi tross alt har lettere for å tilgi maleren hans plattheter fordi vi har en gammel forkjærlighet for maleriet som medium? Det kan godt hende det er slik. Jeg har i hvert fall alltid latt meg fascinere av gruppen av standhaftige maleriske stayere. De behøver jo ikke ta det like langt som nerdrum-elevene som ikledd kjortel eller skinnfeller forsøker å male som Rembrandt og Caravaggio. Det er oppsiktsvekkende nok, etter tiår med appropriasjonskunst og «postmoderne» ironi ellers i kunstverden, å opprettholde en ekspressiv retorikk, slik Vikhagen gjør. Det er muligens å ta det litt langt, men jeg liker å tenke på de tradisjonelle malerne som kunstens nye subkultur. En inderlighetens garde som vipper mellom det håpløst tradisjonelle og noe nesten radikalt.