På vei hjem fra hetebølgeferien stopper vi innom kulturmiddelklassens Legoland, Louisianas sommerutstilling. Der vises Ragnar Kjartansson-retrospektiven Epic Waste of Love and Understanding, omtrent tyve verk fra de siste tyve årene. En slik midt i livet-retrospektiv (Kjartansson er 47 år gammel) gir også publikum mulighet til å kjenne på hvordan livets potensialitet spiller seg ut: Forrige gang jeg opplevde den geniforklarte og mytologiserte filminstallasjonen The Visitors, eller De besøgende (2012), sto jeg på Manhattan – ikke som turist med utålmodige småbarn hengende i armen – men som noenlunde uforpliktet gjesteforsker på langtidsopphold i New York. Det er selvfølgelig bare min private assosiasjon, men før vi ankommer utstillingen tar jeg meg i å undre over hvorvidt dette verkets romantiske hipsteruttrykk – den forfalne upstate New York-herregården, musikkens og musikernes indiefolkestetikk, den maskuline melankolien – so 2010s! – kan ha overlevd tiåret som har gått. Vil det ikke bare føles som å skru på P13, hvor de spiller musikk for oss som var unge en gang og fortsatt tror vi er relevante?
Og Kjartanssons kunst står ofte svært tett på samfunnstendensen. Slik blir han, alt etter øyet som ser, en surfer på tidsåndens bølger, eller et barometer som avleser trykket i den kulturelle atmosfæren. Selv heller jeg vel mest mot det siste perspektivet. I videoverket Udflugt med skyld (2007) meldte han sågar fra om den islandske økonomiens skakkjørte stilling ett år før finanskrisen var et faktum, samtidig som han fanget opp sentrale estetiske trekk ved nordic noir-bølgen som også var under oppseiling. Samtidig er helheten i Kjartanssons produksjon så tiltalende og riktig, at mistanker melder seg.
Om vi tar utgangspunkt i Stian Grøgaards essay «Om kvalitet under reformbyråkratiet» (nylig reaktualisert av debatten om manglende fagkunnskap blant ledere ved norske kunstmuseer), og tanken om at relevans er situasjonsbetinget mens kvalitet er ubetinget og absolutt, går det an å tenke at dette er kunsten som belønnes i vår tid: Passe kritisk (javisst, men det er uklart hvor kritikken rettes), passe overskridende (ikke veldig), passe selvbevisst (svært), passe opptatt av kunstens makt og avmektighet. Like opptatt av opera som av indierock. Så där lagom. Men likevel, selv om dette kunstnerskapet ennå ikke ligger bak oss: Det finnes ekte kvalitet her, det kan ikke betviles. Hva denne kvaliteten egentlig består i, vet vi selvfølgelig ennå ikke, men det som oppleves som de beste verkene kan gi noen antydninger.
Et fenomen Kjartansson er særlig opptatt av, er hvordan kvantitative fenomener som tidsutstrekning, mengde og gjentakelse endrer en handlings eller et utsagns betydning. Denne interessen har han med seg fra performance-tradisjonen – utstillingens publikasjon inneholder blant annet en fin liten samtale mellom Kjartansson og Marina Abramovic – men selv om grepet gjentas på en eller annen måte i nesten hvert eneste verk, får jeg sjelden opplevelsen av formmessig manierisme. Unntaket er inngangspartiets store ansamling av keramiske salt- og pepperbøsser med påskriftene «Guilt» og «Fear», den hadde fungert minst like godt om nevrosekrydderne ble servert som ett par.
Men ellers er altså gjentakelsene, uthalingene og opphopningene svært virkningsfulle, men på ulikt vis. I Barmhjertighed (2004) står han utkledd som countrycrooner og synger Oh, why do I keep on hurting you, i en time. I serien Mig og min mor (2000-2020) får vi se Kjartansson og hans mor, skuespilleren Guðrún Ásmundsdóttir, stilt opp ved siden av hverandre og filmet på nært hold, i fem filmer filmet med fem års mellomrom. I hver av dem spytter moren sønnen i ansiktet så spruten står og spyttklysene renner. I begge tilfeller skaper gjentakelsen en følelse av absurditet og dyp mening, noe som slekter på meditasjon. Men tidsforskyvningen i Mig og min mor inviterer også til en mer sentimental tilnærming til mor-sønn-relasjonens vanskeligheter. Modning og aldring – og dermed også sorg og omsorg – blir en del av verkets klangbunn.
Samtidig kan det synes som om jakten på la longue durée bare tiltar i styrke ettersom Kjartanssons posisjon i kunstfeltet har styrket seg: En masse sorg (2013/2014) viser bandet The National spille låten Sorrow om og om igjen, i en konsert som varer i over seks timer. Og i utstillingens avslutningsnummer Lykksalighed (2020) synger en full operatrupp (inkludert kunstneren) et utdrag fra Figaros bryllup hvor kvinnen tilgir mannen, uten stans i tolv timer. Utenfor denne visningssalen står det stedsspesifikke Hvad har vi dog gjort for at ha’ det så godt (2023), filmet på Louisiana, hvor Kjartansson og en kvinne spiller ut en deilig ettermiddag i den skandinaviske øvre middelklasse mens de gjentar tittelens spørsmål i elleve timer.
I alle disse eksemplene og flere til, får hver gjentakelse en litt annen funksjon enn den forrige, og i hvert verk blir grepet et litt annet. Den åpenbart satiriserende tendensen avløses av en inderlighet som sakte etablerer seg, før den igjen forsvinner til fordel for noe annet, mer ubestemmelig. Ifølge lingvistene er all ironi et spørsmål om ekko, en gjentakelse av tidligere utsagn som en på en eller annen måte distanserer seg fra. Kjartanssons enormt langvarige verk skaper forutsetningene for en så å si endeløs og ukontrollerbar ironi, som likevel er forankret i en eller annen slags humanisme som de fleste av oss ikke blir altfor irritert av, tror jeg.
Gitt Kjartanssons tidsriktige produksjon er det en rekke navn en kunne trukket inn som referanser og paralleller. Selv får jeg mest lyst til å sammenligne ham med forfatteren Karl Ove Knausgård og hans seksbinds roman Min kamp. De har begge et selvutleverende, selvbevisst og selvmedlidende prosjekt som får monumentale proporsjoner. I motsetning til Knausgård har imidlertid Kjartansson alltid humor. Jeg vet ikke om det er der kvaliteten ligger. Men det er mulig.
