Sten Are Sandbeck inviterer oss inn i Galleri Gad under et skilt hvor det står malt «Concept Store». Kunst og luksusvarer deler mye av det samme økonomiske språket når det gjelder eksklusivitet, begrensede opplag og distribusjon. Mange varemerker som ikke direkte assosieres med luksusvarer, som for eksempel Levis, Nike, Adidas og Borders, bruker betegnelsen «concept store» på butikker hvor kundene nettopp får oppleve litt luksus og et mindre og mer eksklusivt vareutvalg. Butikk som galleri. Galleri som butikk.
 |
| Sten Are Sandbeck, Salon des Refusés (2007- 8). Foto: Øystein Thorvaldsen/GAD |
De fleste av arbeidene i utstillingen følger denne problemstillingen og fremstiller karikerte versjoner av kunstneren, enten som et monster eller en grotesk versjon av Jesus. Kritikeren har på seg store briller for å kompensere for sitt dårlige syn i Critic, mens galleristen er avbildet til sengs med kunstneren i How I Got the Show. Arbeidene i utstillingen blir også karikaturer på hva kunst skal være. Fra små spøkefulle malerier påmalt installasjonsinstruksjoner og salgskurver, til større arbeider som tar for seg liv og død. Til og med inndelingen av arbeidene i undergrupper brukes som en karikatur av kunsthistoriske kategorier, som «Tableaux Mortes», «Comments?» og «Salon des Refusés». Alt gjort i Sandbecks naive og fargerike stil. Noen av maleriene heller i retning av Bjarne Melgaard, men konseptuelt kjører Sandbeck et mye mer direkte løp, uten Melgaards fabuleringer.
 |
| Sten Are Sandbeck, Weapon of Resistance/Target of Interest (2007- 8). Foto: Øystein Thorvaldsen/GAD |
Skulpturene til Sandbeck er ikke like direkte som maleriene. De har mer å spille på og fungerer utrolig bra i utstillingsrommet. I tredje etasje står de to skulpturene Weapon of Resistance og Target of Interest låst i kamp. Målet er kunstneren, med tomt malingsspann i sekken, og våpenet er et mobilt arsenal spikret sammen av paller. Slagmarken mellom de to er fylt av bomber og en portofolio, som avslører en gusjete vagina. Noen av skulpturene minner formelt sett om arbeider av Isa Genzken, men mens Genzken blander materialer fra høyt og lavt, bruker Sandbeck kun materialer tilgjengelige i malerens studio. Malingsspann, lerret, tau, garn, håndklær, skjorter, bagger, skjerf, isopor, jakke og teip. Mer direkte sammenligninger med andre kunstnere finner man i maleriet Say Hello to Mr. Painting hvor en hånd henger og slenger ved siden av maleriet. Det minner om de mange sensasjonslystne arbeidene hvor Morten Viskum bruker hånden til en død mann til å male med. Igjen en gjennomgang av ulike tilnærminger og roller som skal oppfylles av kunstneren, som for eksempel geniet som kommer til uttrykk gjennom kunstnerens hånd og kunstneren som bryter tabuer og sprenger grenser og rammer. Holy Crap (Cut It Out) deler tittel med Lina Viste Grønlis Cut it out på UKS i 2005. Mens Grønli kutter veggene i galleriet, kutter Sandbeck ut mesteparten av lerretet. Disse dykkene inn i vår nære kunsthistorie blir ikke noe mer enn henvisninger.
Serien «Salon des Refusés» består av 22 mindre arbeider som er morsomme, men som kun er utstyrt med én streng hver til å spille på. De fem større lerretene i serien «Tableaux Mortes» gir litt mer rom for betrakteren. The Emancipation of the Self er mettet med symbolikk og har det erkenorske trollet med nesa i trestubben i hovedrollen. Tittelen på maleriet er malt over teksten «THE TROLL THAT STUCK HIS NOSE INTO SOMETHING HE SHOULDN’T AND GOT STUCK». Fra en håpløs situasjon til frigjørelse, fra det håndfaste til det symbolske. Dette spiller, som andre arbeider i utstillingen, på maleriets stilling, men gir oss rikere referanser og en mer sofistikert humor enn i andre malerier i utstillingen.
 |
| Sten Are Sandbeck, The Emancipation of the Self, 2007, fra serien Tableaux Mortes. Foto: Øystein Thorvaldsen/GAD |
Sandbecks utgangspunkt for arbeidene er vel beskrevet i akkompagnerende tekster og peker ut mange av de store spørsmålene som omgir maleriet i dag. Han skriver: «At maleriet er det mediet som oftest konfronteres med ryktet om sin egen forgangenhet og død, gjør det nærliggende å benytte det til å behandle tilgrensende temaer av fordervelse.» Selv om det er en fargerik og morsom utstilling som dekker et stort terreng, blir noen av arbeidene litt for overbærende og platte. Det håper jeg også var meningen, når man forholder seg til maleriet på denne måten.
Å være kunstner er en jobb. Man skal livnære seg ved å selge arbeider, få kommisjoner og utsmykninger, undervise og skrive stipendsøknader. En kritikk av markedet i Norge er sikkert nødvendig, men om det bare er spill for galleriet i et forsøk på å oppfylle den transgressive delen av kunstnerrollen, holder det ikke. Mange av problemstillingene som Sandbeck presenterer i «Teppefall» blir for generelle. Å knulle en gallerist i Norge betyr noe annet enn å knulle en gallerist i New York.
Ingressbilde: Sten Are Sandbeck, Monster Artist Devours Man, fra serien Excerpts from the Suicide Painter Series. Foto: SAS
