Skulpturene og veggarbeidene oser av humor og energi, men tematiseringen av kunstnerstudioet overbeviser ikke.
Johan Urban Bergquist har lenge eksperimentert med ulike former for distribusjon og presentasjon av kunst. Han har laget en rekke publikasjoner og jobbet med nettbaserte utstillinger, samtidig som han viser mer tradisjonelle arbeider som tegninger og skulpturer, ofte i forbindelse med et fiktivt atelier eller et forlag. Tematikken kretser gjerne rundt hemmelige samfunn, ikonografi, motorsykler og øl. «Hverken Eller» er intet unntak og inneholder autonome kunstverk i det kunstneren kaller «galleridelen», sammen med en installasjon som etterligner studioet til en kunstner. Her står kunstverk pakket inn i bobleplast på gulvet, mens et par arbeider fra tidligere utstillinger henger på veggen. Et utvalg av bøker vises frem i to hyller og på en arbeidspult ligger ulike ting spredt utover arbeidsflaten. Det fingerte atelieret skal i følge pressemeldingen fungere som et arkiv over kunstnerens interesser og anstrenger seg heller ikke for å overbevise oss om at dette faktisk er kunstnerens arbeidssted. Her finnes ingen datamaskin, printer, kjøleskap, huskelapper eller rot.
På en dør i installasjonen står et skilt merket Versaltrykkeriet. Bak skyvedøren finnes kun et tomt rom, men trykkeriet dukker opp i ulike sammenhenger i studioet. En liten innsamlingsbøsse på veggen samler inn penger til trykkeriet, mens modeller av tidligere trykkerier finnes rundt omkring i galleriet. Ulike diplomer henger på veggen, for eksempel et vitnemål fra et oppdiktet universitet i Miskatonic, Massachusetts, og et sertifikat som forteller hvilke sinnslidelser kunstneren lider av. Kunstnerens studio og hans sinnshelse er kjente størrelser innenfor kunsthistorien og i kunstnerbiografier, og figurerer som tematikk for mange kunstnere. Men Bergquist utdyper ikke dette. Han ser først og fremst ut til å interessere seg for mer ekstreme grupper som Hell’s Angels, men også sedat populærkultur. Tin Tin figurerer både på pulten og i bokhylla, side om side med krigsfortellinger, bikerkultur og science fiction.
Flere av arbeidene i «galleridelen» involverer menneskeskjeletter med klovnenese. Et av disse henger fra kontorene i andre etasje og ser utover utstillingen. På en vegg bak i lokalet står en tegning av en helgen som deler ut kopier av Bergquists bok Mikä Helvetti Toion Saatana?. Boka handler om Hell’s Angels, bikers, H.P. Lovecraft og Finland, og blir en mer fokusert manifestasjon av innholdet i atelieret. Den lille boka inneholder fotografier fra en messe i Finland hvor folk presenterer spesialtilpassede motorsykler, sammen med sitater fra H.P. Lovecraft og tegninger av ulike blekkspruter.
Det transgressive idealet som kunstneren gjerne skal oppfylle blir i arkivet erstattet av et forskningsprosjekt som består av å dokumentere og samle transgressive aktiviteter og objekter. Kunstneren, profesjonalisert gjennom skolegang og arbeidsforhold, står igjen som en betrakter som sitter på kontoret eller studioet sitt og ser en verden kledd i lær og uniformer kjøre forbi på motorsykler. Johan Urban Bergquist er ikke alene om å interessere seg for subversive strategier, men arkivet, som her blir presentert i form av et stilisert studio, gir et ganske trist bilde av kunstneren. Kanskje det speiler noe som Bergquist nevner i pressemeldingen: «Jag är på väg att bli (..?) medelålders (blev 43 år för en månad sedan) och funderar en del på vad som är viktigt, och vad som skall till för att jag skal fortsätta med det jag håller på med; enten det ena eller det andra…» Det går jo an å kjede seg og gjespe høyt over både bikers og nazister, slik de for tiden figurer innenfor kunst og kultur, men mister kunstneren innsatsviljen faller korthuset hans kjapt sammen.
Arkivet og det arkivariske har fungert som en egen modell for produksjon og visning av samtidskunst, hvor det museale, arkivet og biblioteksfunksjoner har vært en gyldig strategi for både kunstneren og kuratoren. Marcel Broodthaers’ Musée d’Art Moderne, Département des Aigles, Section Financière eller Kabakovs søppelmann tar arkivet på kornet. Også studioet har blitt utforsket i forskjellige former for kunst, fra Courbets L’Atelier du peintre til Alexandra Mirs Newsroom 1986-2000. I dag har man ingen klar idé av hva et kunstnerstudio er eller hvordan det ser ut. I «Hverken Eller» kombinerer Bergquist arkivet med kunstnerstudioet, men ingen av dem overbeviser.
Det er fint at Bergquist vil dele interessene sine med oss, men de får vi et bedre innblikk i gjennom bøkene hans og de andre arbeidene rundt omkring i galleriet. Det å flytte studioet inn i institusjonen gir store muligheter når det gjelder å skape en fiksjon eller en bygge opp en illusjon av autentisitet, men Bergquist tar ikke i bruk disse mulighetene. Det livløse studioet blir ikke formidlet som arkiv eller museum, ei heller animert for å utforske det fingerte og falske som en slik situasjon representerer. Skulpturene og veggarbeidene framstår som mer direkte og oser av humor og energi. Hvorfor ikke behandle kunstnerens studio med samme uvørenhet?
