Utstillingen 19 ½ viser nye verk av Gerd Tinglum fordelt over to rom på Kunstnerforbundet. Fra det figurative plantebroderiet som først møter oss i vindussalen, til de abstrakte maleriene i overlyssalen, er det prosessen som står i fokus. Såpass skjønner vi av utstillingens tittel, 19 ½, som viser til antall soloutstillinger i Tinglums CV. Brøken indikerer at denne utstillingen ikke er fullført ennå.
Tinglum jobber med tradisjonelle medier som maleri, foto, broderi og skulptur, men arbeidene følger som regel en idé eller et sett med forhåndsbestemte retningslinjer. Den idébaserte strategien kombineres med impulser fra modernistisk formalisme og tradisjonelt japansk maleri – en trefoldighet som kan spores tilbake til studier i Hamburg, Oslo og Tokyo på 70- og 80-tallet.
I vindussalen introduseres vi for atten planter i et stort broderi (Broderi I, 2000-2020). De ulike plantesortene er pent brodert, i like størrelser og med harmonisk avstand til hverandre. Innimellom er det sydd inn enkle kryss og linjer som signaliserer et slags system for denne hagen. Broderiet ved siden av (Broderi II, 2020) ser ut som en kopi, bortsett fra at plantene her er redusert til omriss og fargene er fjernet. Kun disse tømte formene og sporene etter «det hemmelige systemet» består. Allerede her starter en asketisk prosess: det gjenkjennelige strippes vekk.
Broderiene fra vindussalen virker som plantegninger eller kart for arrangementet som møter oss i overlyssalen, der atten lerreter ligger side om side på gulvet og danner et landskap av grumsete farger. Hvert maleri er oppkalt etter en av plantene fra plantebroderiene, men det er ingen overensstemmelse mellom malerienes og plantenes farger; en oransje-aktig flate har fått tittel etter tresorten bøk (Bøk (Fagus sylvatica), 2020)mens en jeans-aktig lyseblå er oppkalt etter eik (Eik (Quercus), 2020). Går vi nærmere, ser vi at hvert bilde er bygget opp av tynne lag med rene farger. Her skimtes en ny regelstyrt prosess, der resultatet dikteres av et forhåndsbestemt oppsett for antall lag og fargekombinasjoner. Tinglum har ved flere anledninger benyttet private fargealfabeter som utgangspunkt for oppbygging av bilder, der hver farge gis en spesifikk betydning, men der denne meningsdannelsen kun angår kunstneren og hennes prosess.
Tinglums tidligere malerier kjennetegnes vanligvis av enkle former, som ovaler og striper, i tydelige strøk med sterke, rene farger. Men denne nye serien viser verken spor av penselstrøk eller former. Øyet trekkes automatisk mot fargespillet mellom lagene som kommer til syne i kanten av lerretet. Det er helt klart lettere å se på disse rene fargene enn det mer perseptuelt utfordrende, uklare som skjer i flaten. Forvirringen jeg opplever gjør tydelig hvordan omgangen vår med bildet i gallerirommet er styrt av vaner.
I filosofien er vanen et spørsmål om evolusjon. Ifølge Immanuel Kant (1724 – 1804) er det takket være en helt unik tilpasningsevne at mennesket utviklet fornuft. Han etablerer et hierarki der mennesket, i kraft av å være et fornuftsvesen, triumferer over naturen. Den franske tenkeren Félix Ravaisson-Mollien (1813 – 1900) tar avstand fra dette hierarkiet ved å vise hvordan vanen, fordi den er en iboende egenskap hos all levende materie, knytter mennesket til naturen. Han ser på vanen som et slags organ for videreutvikling: et utvekslingspunkt mellom intuitive, umiddelbare forståelser og refleksive prosesser, mellom kroppen som sanser og hodet som tenker. Inspirert av Ravaisson-Mollien beskriver Gilles Deleuze (1925 – 1995) vanen som en syntese, en sammentrekning som skjer mellom hodet og kroppen i det han kaller «den kontemplative sjelen», hvis funksjon er å danne nye vaner. Paradoksalt innebærer vanen for Ravaisson-Mollien og Deleuze altså en bevegelse mot noe nytt.
En lignende innsikt melder seg i møte med Tinglums kodifiserte plantebilder. Å se på maleriene hennes er en meditativ øvelse; det dukker opp tanker, assosiasjoner og idéer som det straks blir tydelig at ikke egentlig er nødvendig forbundet med bildet. Tinglums insisterende fokus på prosess oppfordrer meg til å stille spørsmål ved hvordan jeg ser, med hvilke redskaper jeg forsøker å gripe bildet. I denne undrende modusen, utløst av nedstrippingen av den bildeskapende prosessen til det helt elementære, splittes den lærte tilnærmingen fra bildet slik det frembyr seg for sansene, og kunsten vristes fri fra vår vanemessige omgang med den.
