Huitfeldts utfordringer 2 – Kunstnernes levekår

Når Anniken Huitfeldt nå overtar Kultur-departementet etter Trond Giske har hun mer penger å rutte med enn noen kulturminister har hatt før henne. Samtidig står hun overfor noen utfordringer der hun bør markere at hun kan kombinere Giskes pragmatisme med en dypere etisk og estetisk bevissthet. For billedkunstområdet knytter dette seg blant annet til Nasjonalmuseet, kunstnernes levekår og – ikke minst – et ansvar for den «vanskelige kunsten». Disse temaene vil bli belyst i tre separate artikler. I dag handler det om kunstnernes levekår.

Det sosialdemokratiske prosjektet har i 100 år vært knyttet til idéen om å løfte samfunnets svakeste, og på 1970-tallet kom turen til kunstnerne. Økt statlig bruk av kunst og faktisk vederlag for denne bruken skulle i kombinasjon med stipendier og garantiinntekter sikre at kunstnerne ble løftet opp av fattigdommen.

Nå viser levekårsundersøkelsen fra 2008 at kunstnere fortsatt er blant samfunnets fattigste med en gjennomsnittslønn på rundt 210.000 kroner for fotografer og billedkunstnere (dette inkluderer kunstnerisk inntekt, kunstnerisk tilknyttet inntekt (f.eks. undervisning) og annen inntekt). Dette er vel halvparten av gjennomsnittslønnen i Norge (410.000) og åpenbart en lønn som er vanskelig å leve av – i sær om man har forsørgeransvar. Det er kvinnelige kunstnere som får færrest barn av alle yrkesgrupper i Norge.

Oppfølgingen av denne levekårsundersøkelsen kulminerte med Kulturløftet II som ble lansert i august. Her nevnes en styrking av stipendordningene, satsing på kunst i offentlige rom, utvikling av visningsarenaer og – igjen – en generell bedring av levekårene. Dette resulterte i 22 nye arbeidsstipender på statsbudsjettet for 2010, en økning som naturlig nok blir ønsket velkommen av kunstnerne men som betyr lite i det store bildet der vi nå snakker om 19.000 norske kunstnere (da snakker vi om alle kunstartene).

En videre oppfølging er derfor nødvendig. Spørsmålet er hvordan man skal heve kunstnernes levekår generelt samtidig som man satser på kvalitet og bringer kunsten ut til publikum. Økte stipender vil garantert ikke gi denne utviklingen alene. De når ikke mange nok og innebærer ikke noe krav om å vise kunsten for offentligheten. Både kunstnerne og myndighetene bør derfor tenke nytt om dette.

Lederne for organisasjonene for skapende kunstnere og Skuespillerunionen demonstrerer på Løvebakken 9. januar 1975. Anledningen er Stortingets behandling av regjeringen Korvalds Kulturmelding Om organisering og finansiering av kulturarbeid og regjeringen Brattelis tilleggsmelding Ny kulturpolitikk. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Målet må være en mer effektiv og offentlighetsorientert kunst- og kunstnerpolitikk. Dette kan oppnås på følgende måter:

Effektivitet

Hold den gamle idéen om garantert minsteinntekt til alle kunstnere levende, men innse at det ikke finnes argumenter for at en slik garantiinntekt kun skal omfatte kunstnere. Koble i stedet saken med den allmenne diskusjonen om borgerlønn. Det er i dag kun Venstre og De Grønne som har borgerlønn på programmet, men det er gode argumenter – også økonomiske – for en slik garantert inntekt til alle så her kan den politiske vinden snu.

I påvente av borgerlønn må kunstnerne på sosialt grunnlag tilkjennes generelle velferdsgoder. Dette kan blant annet dreie seg om helsetjenester, omsorgstjenester (gratis barnehage!), forsikring, fødselspermisjon, pensjonspoeng oa. Denne linjen har tidligere ført frem den gangen kunstnerne slapp skatt på egen lagerbeholdning og fikk en forenklet selvangivelse. Dette er ordninger som når alle kunstnere og som har en direkte innvirkning på levekårene, i motsetning til stipender som ofte blir brukt på prosjekter.

Offentlighetsorientering

Den støtten som skal øke bildekunstproduksjonen kvantitativt og kvalitativt bør i større grad enn i dag tildeles gjennom kunstinstitusjonene (museer, kunsthaller, ikke-kommersielle gallerier oa.). Dersom kunstinstitusjonene får økte driftsmidler inkludert økte visningsvederlag vil de i langt større grad enn i dag kunne være profesjonelle dialogpartnere for kunstnerne og betale kunstnernes reelle utgifter samtidig som kunstnerne får et honorar for det arbeidet som nedlegges.

Det er en offentlig kjent hemmelighet at kunstnere som stiller ut ved en offentlig støttet norsk institusjon i dag mottar honorar/visningsvederlag som knapt dekker materialutgiftene. Samtidig oppnås det som regel svært lave salgstall. Da har kunstneren ofte jobbet 6 til 24 måneder. I dagene før åpningen av enhver slik kunstutstilling ligger følgende uuttalte pinlige faktum i luften: Her får kuratoren, snekkeren, gallerivakten, transportøren, vaskehjelpen, formidlingspersonalet, direktøren – kort sagt alle får betalt – bortsett fra kunstneren!

Dersom honoraret/visningsvederlaget ble doblet og økningen utbetalt som lønn ville det i hvert fall være en begynnelse på å rette opp denne skjevheten.

Plakat. Fra www.kunstneraksjonen.no

Årsaken til at kunstneren ikke får lønn er selvfølgelig at kunstneren er selvstendig næringsdrivende og at han eller hun derfor er forventet å tjene penger på salg av verk. Men, stopp en halv! Hva med kunstnere som ikke lager verk, eller ikke får solgt sine verk? De har selvfølgelig anledning til å ta seg betalt for sine tjenester – som alle andre næringsdrivende. Altså: Kunstnerne må begynne å ta seg betalt og institusjonene må hjelpe kunstnerne til å ta seg betalt. Og Staten må understøtte dette.

Det første stedet som bør støtte et slikt krav fra kunstnerne, ja kreve at kunstnerne begynner å ta seg betalt er Norsk kulturråd. Innse det, direktør Ole Jacob Bull: Det kan ikke fortsette som i dag! Og bildekunstnere: Sett opp personlig honorar hver gang dere søker Norsk kulturråd om støtte. Når Kulturrådet begynner å imøtekomme kravene ville dette i første omgang naturligvis medføre færre støttetildelinger. Dette ville imidlertid i neste omgang medføre et press på regjeringen for å øke støtten.

For noen år siden ble innkjøpsordningen for billedkunst overført fra Norsk kulturråd til museene. Dette var et riktig trekk. Men summen, to hundre tusen per institusjon, er altfor lav til å gi museale, enn si kulturpolitiske konsekvenser. Dersom de små og mellomstore kunstmuseene hadde hatt reelle innkjøpsmidler som sto i forhold til markedet ville dette derimot hatt omfattende, positive ringvirkninger. Museene ville med kraftige innkjøpsbudsjetter – i millionklassen – kunne understøtte egen utstillingsvirksomhet, de ville opprettholdt et bredere utbud av private gallerier (sett krav om kjøp gjennom gallerier!), det ville komme kunstnerne til gode (de får som regel 50-70% av salgssummen) og den varige verdien for publikum ville være sikret gjennom museenes samlinger. Dermed får man – kulturpolitisk sett – fire ganger betalt for hver støttekrone. Det kaller jeg et kulturpolitisk Columbi egg.

Kritikerne

Et annet men beslektet kulturpolitisk område vedrører kritikernes situasjon. Norsk kritikerlag har i årevis arbeidet for arbeidsstipend til kritikerne, ut i fra den holdningen at deres situasjon kan lignes med kunstnernes. I 2007 lyktes endelig dette og det finnes nå 1 – ett – arbeidsstipend for kritikere. Dette bør suppleres med ytterligere en håndfull arbeidsstipend for å styrke denne viktige delen av kulturlivet. Men også på dette området bør argumentasjonen i større grad legge opp til en offentlighetsorientering av støtten.

For kritikernes del handler dette først og fremst om en kraftig oppjustering av tidsskriftstøtten/mediestøtten slik det i fremtiden kan utbetales skikkelig honorar til skribentene – ala kunstnernes vederlagsordning. Dette bør gjelde både tradisjonelle aviser, nettpublikasjoner og tidsskrifter.

Dagens tidsskriftstøtte på maks 200.000 kroner (innkjøpsstøtte) er ikke mer enn til et minimum av administrative og tekniske kostnader for et gjennomsnittlig tidsskrift. Dersom denne typen støtte også skal ha en innvirkning på levekårene – og jeg mener dette er den beste måten å støtte kritikerne på – burde den øvre grensen for tidsskriftstøtte tidobles slik at honorarene kunne være reelle både til redaksjonen og til skribentene. Dermed ville vi få langt bedre kvalitet på tidsskriftene samtidig som det ble mulig å leve som skribent/kritiker.

Ingressbilde: Fra markeringen av Kunstneraksjonen 2008 på Torgalmenningen i Bergen. Fra www.kunstneraksjonen.no

---

Annonse: