Hubbing Berlin

<a href=»http://kunstkritikk.no/wp-contentwp-content/uploads/old_content/bb3.jpg’,’’,0,0)”>Den tredje Berlinbiennalen oppleves som en videreføring av kurator Ute Meta Bauers ideer om utstillinger og kunstnerisk produksjon som diskursive felt, og beriker i beste fall hvert enkelt verk med innholds messig og kontekstuell tyngde.

Flash Art-redaktøren Giancarlo Politi var ikke nådig i sin kommentar til at åpningsdatoen for den tredje Berlinbiennalen sammenfalt med gallerimessen ARCO i Madrid. ”Dilettantisk og kynisk” raste den snakkesalige og kontroversielle redaktøren i et nyhetsbrev tidligere denne måneden, og kalte avgjørelsen typisk for offentlig betalte kuratorer og kritikere med nedvurderende holdninger til andres arbeid (sic.). Resultatet blir at man tvinges til å velge mellom de store bransjetreffene i kunstverdenen – viktige sosiale og faglige møtepunkter for alle parter påpekte Politi, som allerede for et år siden hadde bestilt sin reise til Madrid. Han benyttet anledningen til å hovere over Berlinbiennalen, som han hevder er like døende som Art Forum Berlin, byens egen kunstmesse som sliter i økonomisk og prestisjemessig motgang.

Utsagnet får stå for Politis egen regning. Berlinerne selv viser i alle fall en høyst levende tilstedeværelse og interesse for kulturelle tilstelninger. ARCO eller ei; i løpet av et par hektiske uker var Berlin det kulturelle midtpunktet i Europa, med filmfestival, biennaleåpning, nordisk utstilling på Hamburger Bahnhof, og storbesøk av selveste MoMA New York på Neue Nationalgallerie, med påfølgende kødannelse overalt. Under den offisielle åpningen av biennalen på Martin-Gropius-Bau sto køen urørlig til langt ut på gata i timevis, og restaurantene i området ble etterhvert fylt opp med skuffede publikummere som resignert veivet rundt med sine ubrukte, rødrosa invitasjoner. Det var heller ingenting som tydet på magert besøk utenfra. Allerede dagen etter åpningen var pressekontoret tømt for engelskspråklig materiale, til arrangørens store overraskelse. At man på en internasjonal utstilling av Berlinbiennalens kaliber går tomme for det mest essensielle informasjonsmaterialet etter en dag er ironisk, spesielt med tanke på at nettopp informasjonsstrøm og -behandling er et av utstillingens ledemotiver, uttalt som, og organisert gjennom såkalte ”hubs”.

Nettverk
Valget av ”hub”-betegnelsen som utgangspunkt for struktureringen av utstillingen er trolig inspirert av ideer om interdisiplinaritet, nettverksbygging og kunnskapsutveksling i kunstfeltet. Altså at kunst produseres og forstås i forhold til andre felt for forskningsbasert og estetisk virksomhet, som teknologi, samfunnsvitenskap, mote og arkitektur. I teknisk språk er en hub en liten boks som knytter sammen flere datamaskiner i et nettverk. I luftfartsterminologi betegner begrepet en sentral flyplass som fungerer som trafikk-knutepunkt. På biennalen tar hub’ene form av fem rom, med informasjonsmateriale, plansjer, tidsskrifter, tekst på vegg, sporadiske diskusjonsfora osv. Fire av disse er fordelt mellom utstillingens to hovedlokaler: det eksperimentelle KW Institute for Contemporary Art i Mitte, og det mer musealt høytidelige Martin-Gropius-Bau på grensen mellom Kreuzberg og Potsdamer Platz. Hub’ene skal fungere som ”tematiske ankere”, og er i tur titulert Migration, Urban Conditions, Sonic Scapes og Fashions and Scenes. Den femte og siste hub’en finnes på Kino Arsenal under tittelen Other Cinemas, og inneholder et filmprogram, hovedsaklig med fokus på undergrunns film- og kunstproduksjon i det tidligere DDR, som vil gå kontinuerlig under hele utstillingsperioden.

Temakartet angir et velkjent terreng for enhver betrakter som har bevandret sentrale kunstinstitusjoner de senere årene, eller lest seg tilstrekkelig opp på diskursen. Hver enkelt hub blir et orienteringspunkt i utstillingen, og knytter de ulike verkene mer eller mindre direkte til styrende diskusjoner i kunstfeltet, så som urbanitet og byproblematikk, feminisme og homsekultur, og politisk aktivisme. Utstillingskonseptet oppleves naturlig nok som en videreføring av kurator Ute Meta Bauers ideer om utstillinger og kunstnerisk produksjon som diskursive felt, og beriker i beste fall hvert enkelt verk med innholdsmessig og kontekstuell tyngde, både i forhold til de over nevnte temaene, og i forhold til Berlin som by.

Heterogenitet
Av de femti kunstnerne valgt ut til biennalen, bor og arbeider omtrent halvparten i Berlin. Flere av prosjektene tar utgangspunkt i konkrete historiske, sosiale eller personlige aspekter ved byen. For eksempel Sissel Tolaas’ NOSOEAWE – et forsøk på å rekonstruere sosiale forhold i fire ulike Berlinbydeler i form av parfymer – eller Aurora Rosenbergs fotoserie Berliner Kindheit, som, med utgangspunkt i Walter Benjamins barndomserindringer fra Berlin, forsøker å finne byen hennes jødiske foreldre måtte flykte fra før hun ble født. Slike arbeider nærmest illustrerer de uttalte intensjonene om å bruke Berlins heterogenitet som utstillingens referanseramme – en heterogenitet som er et resultat av en miks bestående av byens ”mytiske fortid, åttitallets subkulturelle aktiviteter, og nittitallets politisk-økonomiske endringer som følge av [Berlins] status som æny” hovedstad”, som det heter i kurators statement.

Det er vanlig å anta at Berlin har mer å fortelle enn de fleste andre byer på kloden. Den gamle preusserkongens residenssete har på godt og vondt befunnet seg i begivenhetenes sentrum gjennom mesteparten av et århundre, slik den er plassert mellom øst og vest, sør og nord i Europa, og ikke minst som scene for ekstreme forvandlingsprosesser de siste femten årene, etter murens fall. Tilreisende kunstnere fra hele verden gjør også sitt til at det er legitimt å snakke om en egen æBerlin-diskurs”. I utstillingskatalogen hevdes det endog at æer du interessert i samtidskunst, er du også interessert i Berlin”. På europaprogrammets nettside understrekes Berlins karakter av æevig foranderlighet”, og at begivenheter med utspring i Berlin sjelden forblir lokale. Slik blir selve byen Berlin en hub i en større sammenheng, et dynamisk treffpunkt hvor informasjonsstrømmen er intens og mulighetene mange, tross sosiale og økonomiske vansker. Finn et tomt lokale og sett i gang. Improviser ditt eget nye Berlin slik Klaus Biesenbach, biennalens grunnlegger uttrykker det. Giancarlos frustrasjon over ikke å få være med er jo absolutt forståelig.
Utenfor Berlin
Likevel er det flere av arbeidene uten direkte tematisk eller geografisk tilknytning til Berlin som utmerker seg sterkest. Vangelis Vlahos pappmodell av den amerikanske ambassaden i Athen (et modernistisk mesterverk tegnet av Walter Gropius), med tilhørende massive informasjonsmateriale om tvetydighetene ved arkitektonisk og politisk representasjon, er en umiddelbar fulltreffer. Likeså chilenske Fernando Bryces superdetaljerte tusjtegninger av avissider som framstiller den spanske revolusjonen. Hans æmimetiske analyser” blir en besnærende måte å utvide fortolkningen av et gitt materiale på. Polske Piotr Nathan framstiller homoerotiske scener som svære veggfriser med et voldsomt overskudd. Store plater med lag på lag med tegninger former intrikate mønstere av strek, og er ikke umiddelbart lette å fortolke. Nathan bidrar med en visualitet som går utenpå all den tette veven av diskurs mange av de øvrige arbeidene sliter med å komme gjennom. Det er mulig jeg går litt i nasjonsfella, men for meg ser det også ut som om Ingrid Book og Carina Hedéns store rom på Gropius-Bau klarer seg utmerket i sammenhengen. Parets langvarige hageprosjekter, og refleksjonene rundt landskapsarkitekten Liberecht Migges teorier i prosjektet Midlertidige Utopier tør være kjent for de fleste norskinger etter den store presentasjonen på Museet for Samtidskunst for en tid tilbake. Det er interessant å konstatere at grøntflekkene i Oslo takler overgangen til Berlins totale urbanitet med overbevisning.

Forøvrig oppleves det som mindre viktig å diskutere enkeltverk, i og med at kuratorgrepet er tydeligere her enn hva i alle fall jeg er vant til å se. Visst finnes det en mengde arbeider som alene er verdt inngangspengene. Men det er nærliggende å tenke at utstillingen egentlig finnes et annet sted – i diskursene, eller i følelsen av flyt og historisk tyngde som er en del av totalopplevelsen i en by som Berlin. Om det var 50 gode enkeltverk man ønsket å se, kunne man like godt tatt følge med Giancarlo til Madrid. Men ARCO, eller en hvilken som helst annen gallerimesse, er like stedløs som vip-loungen på en flyplass. Bauers fortjeneste er at hun setter utstillingen i sammenheng med stedets dynamikk, og understreker kunstens karakter av informasjonsbehandling. Etter ærhizome”, æcluster” og ædekonstruksjon”, er det vel ventelig at æhub” nå etableres som kunstverdenens nye snakkis.