Godt ment

Årets utgave av Momentum har fått navnet Godt for Moss. Spørsmålet er om utstillingen har noe å by på for andre enn mossingene selv.

Under åpningshelgen av fjorårets Momentum ble det arrangert et uformelt møte mellom publikum og kuratorduoen Caroline Corbetta og Per Gunnar Tverbakk. Et av spørsmålene fra salen var hvem denne utstillingen egentlig var ment for. Både kuratorer og direktør forsikret om at Momentum henvendte seg til «absolutely everybody, in Moss and elsewhere», og understreket viktigheten av å lage en utstilling som virket inviterende og inkluderende på alle lag av lokalsamfunnet. Spørsmålsstilleren, den gjestende kunstteoretikeren Alexander Alberro ble visstnok så skuffet over svaret at han forlot seansen umiddelbart.

Episoden belyser et potensielt problem som ser ut til å forfølge samtidskunsten: misforholdet mellom ønsket om grenseoverskridelse og problematiserende diskurs på den ene siden, og kravet om tilgjengelighet, og behovet for finansiering og politisk velvilje på den andre. Årets arrangement er listefyll mellom de «ordentlige» Momentum-utstillingene, og ser ut til å forfølge, og akselerere alle gode hensikter fra i fjor. Utstillingen er for sikkerhets skyld kalt Godt for Moss, slik at ingen skal miste tråden underveis. Utgangspunktet for prosjektet er å inspirere byens innbyggere til å se framover og utover, styrke lokal identitet og bidra til at mossingene blir stolte av byen sin.

Alle gode ting er tre
Det vil si kulturen, næringslivet og lokalpolitikken på samme lag. Og tremassefabrikken like ved selvfølgelig – kanskje det sterkeste og mest umiddelbare bidraget til merkevaren Moss. Duften av hydrogensulfid river ubarmhjertig i nesa, men for lokalmiljøet har den i over hundre år betydd en trygg fremtid, som en bekreftelse på at det fremdeles er liv i hjørnesteinsbedriften. Dessuten vil Peterson & Søn (eller «Cellulosen» som det heter på lokalspråket) representere et ikke så ubetydelig visuelt innslag i enhver Momentum-utstilling i overskuelig framtid, der den ligger nærmest vegg i vegg og byr på et panorama i sagflis, midt imot den generøse vindusrekka i det tidligere Moss Bryggeris hovedsal.

Om ikke annet kan det tungmaskinelle landskapet minne kunstinteresserte i en post-industriell og postmoderne tid om at ikke kulturen kan stå for all verdiskaping i samfunnet, tross alt. Ellers er det vel slik at gamle fabrikker framstår med en ny estetisk glød, ettersom avstanden til arbeiderkulturen øker. Unn Fahlstrøm skildrer i lyd- og videoarbeidet Peterson den monumentale indistriarkitekturen og fabrikkrøyken fra naboen med en fraflytta mossings innlevelse og (i alle fall tilsynelatende) kjærlighet. Fahlstrøm tillegger elementene nostalgiske dimensjoner gjennom konvensjonelle og innbydende grep som langsom panorering, veksling mellom skarpt og uskarpt fokus, slow-motion, og ikke minst et overveldende lydspor.

Kanskje er det det senkapitalistiske subjektet som søker å gripe fast ved det som er i ferd med å forsvinne vi er vitne til gjennom dampen som fosser ut gjennom Petersons fabrikkpiper. Alternativt må vi lete opp dette subjektet innenfor småbyhusenes fire vegger. Der har det forskanset seg bak veltrimmede hageflekker og Drygolin-beis, slik det er framstilt i Jon Hjertings fotoserie av det norske hjem; dunkle, punktbelyste monumenter over en beskyttet privatsfære.

Smakelig
Utfordringen for prosjekter av Momentum-biennalens støpning blir hvordan man kan trenge inn til disse private virkelighetene, og motivere en bred offentlighet til deltakelse og diskusjon – fortrinnsvis med den faglige integriteten i behold. Den mer elitistiske delen av kunstfeltet har forlengst gitt opp en slik ambisjon (om den noen gang har eksistert), og henvender seg i hovedsak til et allerede inneforstått og interessert publikum. Institusjonen Momentum ser nå ut til å ha innsett behovet for et større nedslagsfelt, og løser problemet gjennom å lage en såkalt hybridutstilling. I dette tilfellet betyr det en blanding av kunst, design, arkitekturprosjekter, og folkelige aktiviteter i form av vietnamesisk matkurs, amatørteater og skateboardpark.

Dette høres da ikke ut til å være så ulikt et hvilket som helst relasjonsestetisk kunstprosjekt fra det sene nittitallet, vil kanskje noen innvende. Det er godt mulig, men motivet her er å gjøre Momentum-pakka mer smakelig for et lokalt publikum. Et publikum som har fått den nordiske avantgarden litt for nær dørstokken ved flere anledninger de siste sju åra.

Den progressive kunsten synes å trives best med å pirke i våre glansbilder av oss selv. Dette er et dårlig salgsargument når man skal kjøpslå med de som skal betale for moroa, enten det gjelder kommunen eller det lokale næringslivet. Nå har det vel ikke akkurat vært noe folkeopprør mot Momentum, og fjorårets utgave var da veloppdragen nok. Men det har vært tilstrekkelig diskusjon og lokal uro til at biennalen har vært truet med nedleggelse ved flere anledninger. Godt for Moss skal vise hvordan Momentum kan legitimeres av egen kraft, gjennom å bli «et regionsutviklende instrument i seg selv» som direktør, og i dette tilfellet også kurator Jørn Mortensen sier i sin tekst til katalogen. Slik skal man vise for Moss hvordan kulturelle initiativer kan ha en reell og direkte nytteverdi, som en motkraft til økonomisk pessimisme, fraflytting og generell apati. «Godt for Moss» som både utstillingstittel og slagord skal tas bokstavelig på alle nivåer, og ser heller ikke ut til å kunne gjentas for ofte i tekstutlegningen av utstillingen.

Amatørenes bord
Så hva har Moss, egentlig? Er det verre der enn i andre norske små og mellomstore byer? Arendal har skjærgård. Ålesund har jugendarkitektur. I nord har de midnattsol. Moss har lukta og kort vei til Sverige. Og Momentum, selvsagt – en internasjonal merkevare i støpeskjeen. I år er den overlatt til lokale entusiaster og prosjekter uten opplagte kritisk-diskursive ambisjoner. Vårruller, gjøglere og tegnekonkurranse for barn skal bidra til folkefesten. Byplanleggere og designbyråer presenterer visjoner for en by i endring og vekst, som nye løsninger for kollektivtrafikken (Tempo Design) og fasadepynt på Mosseporten (Hareide Designmill). Mølla Kunstskole viser frihet på kunstskolevis, og stiller med det morsomste bidraget i form av en innholdsrik «utstilling i utstillingen». Under veiledning av kunstneren Beathe Rønning har de fått boltre seg over nærmere halve utstillingshallen, og tar sikte på å fortelle den ufortalte historien om Moss. ..du skulle vært her i går, da var det skikkelig fart her.. står det under en serie nesten like bilder av et øde gatekjøkken. Ironien er treffende på flere plan, all den tid det ikke er en levende sjel på utstillingen en tirsdags ettermiddag.

Godt for Moss er enten bra eller dårlig. Det kommer an på. Den er jo ikke ment for meg. Om det blir festfaktor og regionalt oppsving som en følge av Momentums tilstedeværelse, er det godt nok. Som utstilling betraktet, blir Godt for Moss derimot for tynn i smaken. Med så få prosjekter spredt utover så mange gode, lokale hensikter, blir det for lite å tygge på for en utenforstående til at det skulle være noen vits å ta veien til Moss. Et mulig tilleggsproblem er om selve begrepet og merkevaren Momentum blir vannet ut underveis, gjennom å diske opp med en såpass lett sommermiks uten klarere oppskrift.