Om døden og kunstkritikk og sånn..
De siste ukene har det vært mye debatt om kunstkritikk, både i og rundt herværende nettsted. Det har vært feiret femårsjubileum, og dermed også blitt stilt spørsmål omkring hva som egentlig er en god kritikk, hvem som skriver den, og på hvilke premisser. For oss i Kunstkritikk-redaksjonen er det interessant (og av og til veldig merkelig) å lese forskningsrapporter og evalueringer av virksomheten. Akademisk forskning har gjennom århundrelange tradisjoner utviklet etterprøvbare metoder som kunstnen aldri kan (eller bør) tilegne seg; og vitenskapelig har kunsten svært lite å melde. Ofte er det interessant når forskjellige verdisett (i dette tilfellet kunsten og forskningen) bryter mot hverandre, for eksempel i møtet med en utstilling.
Norsk Kritikerlag, og herværende redaksjon, venter i disse dager spent på statsbudsjettet for 2009. Da vil vi få enn pekepinn på hvorvidt dette nettstedet vil kunne fortsette i sitt nåværende format, eller evt. kun drives på ren idealisme (som vår svenske kollega i konsten.net, jfr. Ketil Nergaards rapport fra alt-cph under her).
Døden
Jeg skal ikke kaste meg ut i diskusjonen om hva kunstkritikkens funksjon skal eller kan være. At vi her på kunstkritikk har bidratt ganske vesentlig til den diskusjonen gjennom hva vi har publisert, og hvordan, tar jeg for gitt. Denne uka har vi to artikler som begge kanskje er nærmere essayformatet enn den tradisjonelle kunstkritikken. Begge skribenter har på svært forskjellig vis behandlet et så alvorlig og altovergripende tema som døden, selv om det er med svært forskjellig utgangspunkt. Kristian Skylstad har overgitt seg til Kjersti Andvig og hennes allerede mye omtalte kunstprosjekt No One Here Is Innocent, mens Chris Erichsen ser døden i en mer sosiopolitisk sammenheng i lesningen av utstillingen Optimism i Rakkestad Kunstforening.
Kunstkritikk handler bare rent unntaksvis om døden, selv om kunsten ganske ofte gjør det i våre dager. Når engasjement og følelser skal settes inn i akademiske formater (les; den “riktige” kunstkritikken) blir resultatet ofte, ja.. beklager, dødsens trist. Kunsten handler selvsagt om mer enn å settes inn i et system for fremtidens kunsthistorikere. Kunsten, og livet, og døden, er her og nå. Om det som formidles og det som skapes klarer å tilføre hverandre en dæsj blod, smerte, snørr og tårer (og kanskje en liten ny tanke) er det slett ikke så galt fatt.
Shitty bands sells the most tickets EVERYWHERE.But it’s not that bad to have to make an eforft to see the bands you like in a world where you can get everything from a simple click :-)
Ja Boel, det siste der er kanskje akkurat det jeg forsøkte å si. For min del var denne minilederen bare et lite retorisk hjertesukk etter ukevis med noen veldig tørre forskningsrapporter og offentlige analyser om det som bedrives her på Kunstkritikk. Vi i redaksjonen venter altså på departementets (budsjett-) dom som vil avgjøre hvorvidt vi skal overleve i tiden som kommer.
Og oppi alt dette kom det to drivende essays, om døden, rett fra hjertet fra to av skribentene våre. Metode eller ei: For meg er det ikke tvil om hvilke av disse skriveriene som ligger nærmest kunstens vesen, og hva som i det store og hele føles mest viktig og riktig akkurat nå.
Reagerer litt på at du setter opp et så klart skille mellom kunst og vitenskap, følelser og akademiske formater. I mine øyne smelter kunst og vitenskap ofte sammen, kunst kan egentlig sees på som en grenseløs vitenskap, og man finner mye blod, snørr og tårer hos de store filosofene og skribentene…