Gender now?! “ forhandlinger av kjønn i kunsten

Gender now?!
Kunstakademiet i Trondheim
6. mars 2010

I dag, på Kvinnedagen 8. mars, kan vi notere oss at det holdes flere konferanser og seminar om samtidskunst og kjønn enn noen sinne. I forrige uke ble konferansen Feminisme i kunsten: aktuelt? arrangert i Oslo, og i går var det duket for seminaret Kjønn og samtidskunst i forbindelse med Ladyfest i Tromsø. Lørdag besøkte Kunstkritikk seminaret Gender now?! på Kunstakademiet i Trondheim (KIT).

Gender now?! er initiert av KIT-studentene Karianne Ommundsen og Katarina Marthinsen og arrangeres i samarbeid med Trøndelag Senter for Samtidskunst. Initiativet har sitt utspring i tidligere års Feminism now?!, en festival iverksatt for første gang i 2007. Navneendringen indikerer et ønske om å gå fra kvinnenes og feminismens stilling i samtidskunsten, til et mer generelt fokus på kjønn og estetikk. Endringen åpner diskusjonen slik at den også inkluderer menn, og mannsrollen i kunsten.

Kunstteoretiker Johanna Rosenqvist, kunstner John Øivind Eggesbø, og forfatter Geir Gulliksen var invitert til seminaret for å presentere sine arbeider. Fellesnevneren var problematisering av hvordan kjønn fremtrer i kunsten gjennom det kroppslige. Seminarets hovedfokus lå dermed på det performative aspektet ved kjønn – på spørsmålet om hvordan man iscenesetter sin egen kvinnelighet eller mannlighet, eller hvordan dette iscenesettes av andre.

Begrensende mannsroller

Geir Gulliksen tok utgangspunkt i artikkelen «Se min kjole» (publisert i Samtiden 1/2010), og tok opp spørsmålet om hvordan kjønn forhandles, og hvordan det «å være mann» setter begrensninger for hvordan han opplever seg selv som individ. Gulliksen uttalte at den kjønnsmessige tvangstrøyen har blitt strammere for menn, det kjønnsmessige apartheid er ikke oppløst, men er heller blitt forsterket de senere år. Forfatteren opplevde mannsrollen som begrensende og negativ, og han ytret et ønske om å gå forbi frykten for å bli karakterisert som «kvinnelig» eller for å ha «kvinnelige egenskaper». Kanskje er det slik at kvinner tjener på å ligne det mannlige, mens menn taper på å ligne det kvinnelige? Gulliksen ønsket å komme sidelengs inn i hvordan man forholder seg til kjønnsidentitet, altså på en måte å skrive fra et ståsted utenfor sitt eget kjønn.

Geir Gulliksen med publikum. Foto: Daniel Slåttnes

Der mannen sees å forhandle sitt kjønn i relasjon til kvinnen i Gulliksens verk, er kvinner fraværende i Eggesbøs univers. For anledningen presenterte han prosjektet Menn & Ål der fotografi, objekter, video og performance kombineres. Serien iscenesetter menn (gjerne Eggesbø selv) sammen med en eller flere åler. Eggesbø fortalte at han gjennom ålen ønsker å vise mannlig fallisk livskraft, samt den mannlige livssyklus. Ålens falliske form assosieres også med slangen. Men der slangen tradisjonelt har vært symbolet på den kvinnelige fordervelse (tenk Eva som listig slange i Paradis, og Medusa med slanger fremfor hår), hevdet Eggesbø at ålen symboliserer det potente og hardføre som knyttes til mannlig identitet. Samtidig har de fotografiske selvportrettene der Eggesbø dykker ned blant hundrevis av ål i et basseng et merkverdig feminint utrykk over seg. Det lurer også en fare (eller ønske) om at ålen skal penetrere den nakne, sårbare mannskroppen. Ligger det maskuline da i det falliske penetrasjonspotensialet? Ålen utfordrer vårt forhold til naturen, og hva som kan være vakkert, for på en og samme tid tiltrekkes vi og frastøtes vi den merkverdige ålen.

Å gjøre kjønn

Johanna Rosenqvist har skrevet doktoravhandlingen Könsskillnadens estetik? Om svensk hemslöjd under 1920- och 1990-talen, og Om at göra kön i konst och handverksnära praktiker, og er tilknyttet Lunds Universitet. Avhandlingene er et forsøk på å bryte ned hierarkiet mellom kunst og håndverk, samt vise hvordan kjønn representeres i kunsten og håndverket.

Å anse kjønn som en gjøren, fremfor en væren har sitt opphav i den amerikanske filosofen Judith Butlers teori om performativitet. Tanken om kjønn som performativt ble utarbeidet i Gender Trouble (1990) der Butler skriver om det sosiale kjønnet, som fremstår for oss gjennom handlinger, praksiser og omtale. I forlengelsen av Jacques Derridas filosofi hevder Butler at utsagn om kjønn er effektive fordi de bygger på en institusjonell praksis som kan siteres. Det sosiale kjønnet kommer først og skaper illusjonen om at det finnes et biologisk kjønn som er mer naturlig og som slik konstituerer en indre essens som de ytre utrykkene for kjønn etterligner. Butlers prosjekt er altså å få oss til å forstå at biologisk kjønn er like kulturelt konstruert som sosialt kjønn. Det handler derfor om hvordan kjønn iscenesettes.

Trøndelag senter for samtidskunst med Monstrous Little Women sett utenfra. Foto: Daniel Slåttnes

Rosenqvist illustrerte hvordan kjønn gestaltes gjennom kunsten og håndverket. I billedkunsten har mannen historisk tydelig gestaltet sitt kjønn gjennom sitt blikk og valg av nakne kvinnekropper som motiv. Mens kvinnen har gestaltet sitt kjønn i håndverket. Dette kommer ofte frem i håndverksmagasiner der arbeidene presenteres for kamera ved å holdes opp nesten som en forlengelse av kvinnens egne hender, eller gjennom bilder fra prosessen der kvinnene er oppslukt med øyne og hender av sitt arbeid. Slik presenteres kjønn, kunst og håndverk for oss ved hjelp av kroppen, og hvordan denne kroppen inntar rommet.

Monsterkvinner

Kunstnerduoen «Undersentralen» bestående av Kjersti Sundland og Anne Bang Steinsvik presenterte for anledningen en live videoperformance kalt Monstrous Little Women. Gjennom improvisert styring av et video- og lydavviklingssystem overført på tre projeksjonsflater ble klipp fra amerikansk skrekkfilm fremvist. Onde, gale og monstrøse kvinnelige stereotyper ble fremstilt ved å repetere sekunders korte klipp i scener fra mer eller mindre kjente filmer innen horrorsjangeren. Selv en liten jente med langt, blondt hår og perlehvite melketenner transformeres her til noe demonisk ved hjelp av redigering av lys og skygge og påtrengende, isende støy fra høytalerne. Den tilsynelatende uskyldige replikken «but I’m just a girl» virker som en forhekset løgn for å lure oss inn i demonkvinnens underverden. Gjennom iscenesettelse av kvinner i en exploitation-aktig form, understreket gjennom sampling av synkroniserte filmklipp og dialog, lykkes det å poengtere den groteske fremstillingen av kvinnelige stereotyper på film.

Hvis sosialt kjønn oppnås gjennom våre handlinger, altså at det kjønnsspesifikke mønster tar form i selve gjøren, står ikke kjønn lengre som noe essensielt ved individet. Ved å si at kjønn er noe som gjøres kan man betrakte det som noe historisk, dynamisk og foranderlig. Det vil dermed være mulig å gjøre kjønn på en annen måte, og det er nettopp her det frigjørende potensial ligger. Det er dette de inviterte gjestene på hver sine måter, mer eller mindre eksplisitt, tok utgangspunkt i på seminaret. Gjennom disse forhandlingene ser vi at det er mulig å bryte ut av fastlagte kjønnsstereotypier, og gå vekk fra forventninger og normer om kategorier tilhørende vårt kjønn.

Ingressbilde: Fra Axis tour, performance av John Øivind Eggesbø. Foto: Daniel Slåttnes.