Galleri Brandstrup som allegori

Kommentar Galleri Brandstrup åpnet i går i nye lokaler på Tjuvholmen, utenfor Aker Brygge. Åpningsutstillingen viser verk av Per Kleiva, Eivind Blaker, Bjørn Båsen, Øystein Dahlstrøm, Anna Gudmundsdottir, Trine Lise Nedreaas, Fredrik Raddum og Ane Djuvan Winnje og bærer den tilsynelatende uoppfinnsomme og hierarkiske tittelen «1+7». Per Kleiva er denne ene etablerte kunstneren som på synergisk vis drar med seg de yngre kunstnerne som har et «voksende marked i Skandinavia», som det heter i pressemeldingen.

Eivind Blaker, relieff. Fra åpningsutstillingen.

På den annen side fungerer tittelen som en temmelig presis allegori for den tenkte bydelsutviklingen på Tjuvholmen. Her satses det tungt på kunst og kultur og det er Astrup Fearnley Museet som skal lede an når institusjonen flytter inn i 2012. Utviklingsselskapet Tjuvholmen KF ønsker tydeligvis at museet skal omkranses av kulturell aktivitet og dermed tilføre symbolsk kapital og gjøre området attraktivt.

De siste månedene har lokalene over gaten for nye Galleri Brandstrup, Tjuvholmen Allé 10, vært leid ut rimelig til blant andre Pop Up Gallery og Magnus Vatvedt og hans Sungam N. Oty prosjektrom. I april inntar Pushwagner de samme lokalene og kommer antageligvis til å være der i uoverskuelig fremtid. Parallelt med Brandstrup-åpningen torsdag pågikk det en annen, og ikke fullt så godt besøkt, vernissage i et annet butikklokale i Tjuvholmen Allé. Fredag 5. mars åpner også Galleri Godteri, GAGO, en utstilling i et lokale i et råbygg bak Brandstup, Bryggegangen 4.

Aftenpostens Lotte Sandberg (Aftenposten 5. Mars 2010) er svært velvillig innstilt til Brandstrups nye lokaler på Tjuvholmen, men det kan være grunn til å besinne seg litt. Det er godt mulig det føltes mer «besteborgerlig» å se på kunst i det tidligere lokalet i Madserud Allé. Men de nye lokalene, som ved første øyesyn fremstår som halvindustrielle og tidsriktige, er ikke helt fritatt for sosial identitet. Det dreier seg om en noe kronglete white cube med masser av veggplass, ikke ulikt tilsvarende gallerier man kan besøke i London, bare 90% mindre. Hvis man tillater seg å forfølge tanken om etableringen av Brandstrup og annen gallerivirksomhet som et strategisk planlagt ledd i utviklingen av området kan det være fruktbart å ta en ekstra titt på lokalene som Sandberg uten videre hyller som et «effektivt kunstrom». Dette er butikklokaler omgjort til gallerirom med et påtatt industrielt preg. Man har for eksempel valgt en åpen takløsning der industrilignende rør og ledninger er synlige i det lavtliggende taket. Grepet mimer den eksponeringen av bygningsstrukturer man kjenner fra omdanningen av ulike industrilokaler til kulturvirksomhet. Men det virker altså litt påtatt i et nytt norsk forretningslokale.

På samme måte som tittelen «1+7» kan stå som et bilde på relasjonen mellom Astrup Fearley Museet og de mindre kulturaktørene på Tjuvholmene kan transformasjonen av det nye gallerirommet til Brandstrup også leses som en allegori over utviklingen i bydelen. Her er det kunstneriske, røffe og industrielle mer eller mindre manierte markører som estetisk skal tilføre «liv» til området. Sånn sett kan det være en tanke å se utviklingen av Tjuvholmen i et større estetisk-politisk perspektiv. Distribusjonen av det sanselige er alltid også politisk.