Frontal Frieze

Kunstmesser er i sin sjel bare avanserte handelstelt. Hva er egentlig forskjellen på det å kjøpe en Jeff Koons i glassbur eller en superduper støvsuger med poser, ekstra koster og hundehårsfjerner, når situasjonen i begge tilfeller er at “hvis du handler i løpet av de neste 10 minuttene….” Du blir muligens skrudd uansett, men det føles mye bedre på champagnerus. Kunstkritikk.no har sendt samler Petter Snare på shopping i London.

Frieze er en av de fire store; Art Basel, Art Basel Miami, Armory og Frieze og er den messen som sparker i gang høstsesongen for den internasjonale kunstspurten. Messens betydning blir bekreftet av at alle de store auksjonshusene legger høstens første runde med kveldsauksjoner for samtidskunst til messedagene. Men hvis resultatene på auksjonene er en målestokk, skal nok messene få slite litt i årene som kommer.

For meg handler Kunstmesser mest om å orientere seg om hva som er bra nå, om å se hvorvidt nye arbeider av kunstnere jeg følger er tilgjengelig, og om å møte kunstnere, og ikke minst gallerister, for å komme i en kjøpsposisjon. Det er jo ikke, eller var i alle fall ikke, nødvendigvis slik at bare du har sjekkhefte så får du kjøpt. Så man skal ikke undervurdere å pleie kontaktnettet på messer.

Årets Frieze utgjorde sånn sett ingen forskjell, selv om man denne gangen kunne vandre relativt uforstyrret gjennom gangene uten å måtte passe seg for ikke å bli løpt overende av amerikanere på 70 i nykjøpte sneakers og t-skjorter trygt stappet ned i jeans med høyt liv. Gallerister som de siste sju åra knapt nok har brydd seg med å se opp fra mac’en når du kommer inn, spretter nå opp og sender sms’er for å forsikre seg om at din interesse holdes opp og klargjøre at ved en rask avgjørelse er det mulig å gjøre en god handel.

Weegee

Hvordan man angriper en messe er veldig individuelt fra samler til samler. Personlig liker jeg å suge fast i et messekart og jobbe meg mer eller mindre systematisk gjennom gangene og merke galleriene etter hvor interessant jeg synes det de viser er. Jeg bruker sjelden mye tid på hver bod. Etter å ha samlet noen år har du jo fått tid til å kjenne en del på egne følelser om hva du liker og ikke liker. Stash fra søpla loddet sammen med glass, limt med superglue på lerret og malt i gøye farger er sjelden interessant. Fotografier av studiointeriører har også mistet mye av sin alminnelige appell. Det er også en sannhet skrevet i permafrost at hodeskaller i enhver form: strikket, malt, sveiset, satt sammen av gammal drit eller diamanter, er ut, tømt for ethvert innhold, men også det at det er tømt for et hvert innhold er tømt for et hvert innhold. Dette er en regel som har hatt gyldighet i minst to år. Etter årets messe gjelder den samme regelen for hull i lerret. Sirkler, nesten sirkler eller bare simpelthen revet opp. Det er ikke gøy, interessant eller morsomt.

På tross av stive fjes og alt er som før holdningen, kunne årets messe likevel ikke fri seg fra inntrykk av at galleriene driver med en smule markedstilpassning. Mye går i handy over sofaen kunst, eller i alle fall ikke større format enn at kunsten passer i de fleste hjem. 4040 til 180120 i lett likbare primærfarger på lerret så ut til å vinne vareopptellingen. Ikke helt min greie, men det er noen virkelig fine ting der ute, og fordelen med usikre tider er jo at mange gallerister drar frem noen sikre kort.

Matthew Marks viste et sett med sjeldent fine Peter Hujar fotografier fra 1960 tallet. De er fine bilder i grenselandet mellom dokumentar og kunst og ikke hysterisk dyre. Å handle kunst for å samle er en blanding av å ville finne nytt, bekrefte dine tidligere funn og å bygge ut samlingen med arbeid som utvider ditt eget resonnement rundt det du har kjøpt før. Å se sammenhenger som ikke nødvendigvis er gitt og selvfølgelig å ha i bakhodet at du ikke vil kaste penger ut av vinduet til et regnfylt og vondt sted. Peter Hujars portretter og landskaper kan passe fint inn med arbeidene jeg har av Weegee og Renger-Patsch. Vanskelig å konkludere med et kjøp, men de representerer et startsted for noe som kan være interessant å forfølge. I mitt skjønn et av de beste galleriene, både på messen og ellers, er Galerie Buchholz. De representerer kunstnere som Iza Genzken, David Lieske, Cerith Wyn Evans og Jeroen de Rijke / Willem de Rooij. På Frieze viser de et stort svarthvitt foto av Wolfgang Tillmans. Det ser nesten ut som en fotokopi av en ung fyr som ligger på siden, portretter er i 3/4 dels størrelse og er orientert litt uryddig i billedflaten og blåst opp til 200150 eller deromkring. Det ser utrolig bra ut og siden det i tillegg er i svarthvitt er det vanskelig å ikke like det.

Tom Burr

En annen kunstner som viser halvnakne unge menn er Cerith Wyn Evans på Neu. I en serie på tre arbeider på plate har han gjenbrukt det som ser ut som gamle beefcake-bilder i et slags monokrom sølvtrykk. Bildene er relativt små, rundt 5030 og koster småpene 7500 GBP. Bildene er unike, men inngår i en serie på omlag 30 bilder. Bildene er fine, kunstneren liker jeg veldig godt, men jeg synes likevel rundt 100 000 kroner er for mye for et lite arbeid i en stor serie i et uttrykk som er relativt off-piste i forhold til det han vanligvis gjør.

Tom Burr er en annen kunstner som jeg synes har levert noen fine arbeider til messen, både til Neu og til Franco Noero, også et galleri som jeg stadig finner tilbake til. Burr viser et todelt neonarbeid som er monter på hver sin del av en skrådelt treboks, som kan minne om en crate. Det er et stort arbeid ca 200200×40. Jeg har noen Burr arbeider fra før, og dette kunne være et fint tillegg. Jeg skal følge opp dette med Franco, men arbeidet inngår i en serie som også vises i galleriets fantastiske nye lokaler i Torino, så jeg vil se dette først. Arbeidet er jo stort, slik at det representerer både et frakt og et lagringsproblem – men det løser seg nok. Uansett hvor VIP publikum er og uansett hvor mange milliarder de representerer selv etter finanskrisen, så har det som er gratis (les søppel) en helt ubendig appell. Gratis plakater av en så langt ukjent kunstner (ingen Gonzales-Torres) blir revet bort og folk står i kø. Gud vet hva de skal med dem, de kommer jo ikke akkurat til å ta ned Damien Hirst-trykket fra doveggen for å henge opp forsøplinga med gøye, fargede tegnestifter.

Andrea Büttner viser et stedsspesifikt arbeid på the Fair Gallery, som er en sammenslåing av gallerier for å lage en messebod, blant annet Mott og Hollybush Gardens er med. Büttner har laget en forvokst gulvlist av leire, med veldig klare spor av hender som har arbeidet med materialet. Vann fra leira har trukket opp i veggen og mot gulvet og gjør et forstyrrende inntrykk på den glattpolerte messefasaden. Jeg er forsåvidt ikke fremmed for å kjøpe et slikt arbeid, men tenker at det ikke er noe særlig hastverk. Slike arbeider løper sjelden av messeveggen.

Renger-Patsch

Standard (Oslo) har, som alltid, en fin bod. Som tidligere partner i galleriet er det mulig å hevde at jeg er partisk, men galleriet representerer en estetikk og en holdning til kunst som jeg setter pris på og som er viktig for meg. Marius Engh viser en fin fotoserie og et installasjonsarbeid som er en dyne som ligger opp mot veggen. Marius sin lune humor gjør at arbeidene hans har en apell og en orginalitet som jeg liker. Han har også en evne til å fornye seg. Det er gjenkjennlig Marius, men arbeidet er likevel et sted man ikke kunne forutse. Ane Graff viser, som alltid, gjennomarbeidede tegninger, og hennes tålmodighet når det gjelder å utforske og dokumentere er fascinerende. Jeg kjøper en liten tegning av en møll eller noe liknende innsekt. Team Gallery fra New York viser utelukkende arbeider av Jacob Kolding. Som vanlig viser han collager i ymse formater, samt en del foto. Jeg kjøper en collage for å skjøte på de arbeidene jeg allerede har av Kolding. Frieze har nok ikke helt levd opp til forventingene, hverken for meg eller galleriene vil jeg tro. Men det er uansett bra å se at Matias Faldbakken er på tre viktige gallerier på messen og at Gardar Eide Einarsson har fått med et arbeid i den utendørs skulpturparken. Viktige referanser i de presumptivt noe tyngre tider som kommer.

[Ingressbilde: Ane Graff]