Sist lørdag arrangerte Fotogalleriet i samarbeid med Forbundet Frie Fotografer og Preus Museum seminaret On Time…
Sist lørdag arrangerte Fotogalleriet i samarbeid med Forbundet Frie Fotografer og Preus Museum seminaret On Time. Tema var forholdet mellom stillbilder og levende bilder. Den kjente kunstneren og skribenten Victor Burgin var hovedtrekkplasteret i det britiskdominerte seminaret som trakk oppimot 200 mennesker.
Jeg fikk dessverre ikke med meg Sophie Howarths historiske innledning der Andy Warhols filmer Empire og Sleep var hovedeksempler på film som tenderer mot fotografi, og kom først til samtalen mellom Burgin og Jonas Ekeberg. Her fortalte Burgin om 60-tallets oppgjør med piktorialismen og impresjonismen i den klassiske fotokunsten, om overgangen mellom et strukturalistisk og poststrukturalistisk billedsyn, og om sin gjenvunne interesse for fenomenologi. Burgin mente binarismen mellom foto og film har utspilt sin rolle, i og med at de digitale mediene som brukes av både filmere og fotografer ikke lenger skiller mellom det ene eller det andre.
Burgin forklarte også begrepet «The Apparatus», som på 60- og 70-tallet uttrykte interessen for visningsstituasjonen som en grunnleggende faktor for oppfattelsen av et verk. En innfallsvinkel Burgin fremdeles synes å forfølge i sin nitide opptatthet av hvordan verkene hans presenteres. Her var han uenig med den andre av seminarets kunstnere som presenterte sine arbeider, Amer Kanwar, som mente at ens arbeider burde kunne vises i hvilken som helst sammenheng. Det var også mellom de kunstnerne at seminarets hoveddebatt utspilte seg. Burgins mediespesifikke og, i følge litteraturviter Eivind Røssak, kjølige kunstsyn, møtte Kanwars romantiske jakt på å forstå tiden gjennom poesi og hans ideer om at det bør være minst mulig konstruksjon involvert når man skaper et verk.
Uriel Orlow hevdet i sin teoretiske presentasjon at filmens forskjell fra fotografiet ikke handler om bevegelse eller ei, men om størrelse. I følge Orlow er det i det oppblåste close-up-bildet av et ansikt at vi finner filmens viktigste virkemiddel. Den franske filmkunstneren Chris Markers beskrivelse av sitt møte som 8-åring med det projiserte kjempeansiktet av Jeanne D’Arc i kinomørket dannet utgangspunktet for resonnementet. Orlow mente at close-up-bildets sentrale rolle handler om dets evne til å skape beundring og begjær.
Ansiktet spilte også hovedrollen i Susan Brights oppsummering av dagen, der hun avsluttet med følgende punchline: «The face is the new body!». Hun mente å ane konturene av en dreining fra 90-tallets interesse for kroppen mot en fornyet interesse for ansiktet.
