Fortidens arkitektur er fremtidens ruiner

På Entrée i Bergen tillater Stian Ådlandsviks særegne form for humor høyst subjektive assosiasjoner.

Stian Ådlandsvik, Abstract simplicity of need, 2012. Installasjonsfoto: Entrée.

Stian Ådlandsvik er av den typen som liker å skru ting fra hverandre og sette dem sammen igjen på nye måter. Hovedinstallasjonen i utstillingen Abstract simplicity of need befinner seg et sted mellom arkitektur og skulptur, en nesten ferdig eller nesten ødelagt struktur av gips og lekteverk; de samme materialene man kan anta at galleriet er bygd av. På ett vis er dette et ekko av en velkjent strategi fra nyere kunsthistorie hvor avsløring av kunstens institusjonelle rammeverk har vært kunstens viktigste selvpålagte oppgave. Ådlandsvik er likevel langt fra å bedrive ordinær institusjonskritikk. Han synes i stedet å ta utgangspunkt i institusjonskritikkens integrerte rolle og avstemmer den mot en modernistisk formalisme.

Stian Ådlandsvik, fra utstillingen Abstract simplicity of need. Foto: Entrée.

Den nevnte installasjonen har en uavklart status i utstillingen. Den er det eneste objektet i utstillingen som ikke har tittel, den er ordløs, fillete og mishandlet. Den er også veggflate for innrammede fotografier. Den befinner seg med andre ord et sted mellom skittenmodernistisk skulptur og  utstillingsarkitektur, mellom brukskunst og kunst for kunstens skyld.

Ådlandsviks kunst er ofte et forsøk på å avkle teknologien, arkitekturen og til syvende og sist det moderne livet slik det antar materiell form i våre omgivelser. Fotoserien The room was long with windows er en serie nærbilder av hull og lesjoner i gipsplater. Når installasjonen ikke lenger har spor av disse sårene, er det sannsynlig at fotografiene stammer fra et annet sted, og peker på en annen historie enn denne konkrete utstillingen. Fotografiet er alltid låst i fortiden, men det bærer med seg en fortelling om en mulig fortsettelse: fortidens arkitektur er fremtidens ruiner. I The room was long with windows avløser fotografiet seg selv som trompe l’oeil, det verken avslører eller skjuler noe som helst.  

Stian Ådlandsvik, Outdone. Foto: Entrée.

Verket Outdone følger opp Ådlandsviks dialog med institusjonskritikken. Verket, en slegge hvis skaft er skjært i deler og satt sammen igjen med hengsler, står slapt lent mot veggen som en kastrert versjon av seg selv. Dette er et eksempel på Stian Ådlandsviks særegne form for humor som tillater høyst subjektive assosiasjoner. En slik mulig assosiasjon er å koble begrepene (og handlingene) abstraksjon og kastrasjon. Når historiske tenkemåter og praksiser mister sin opprinnelige funksjon, så får vi finne nye modeller som gir mening idag. Dette synes å være utstillingens hovedanliggende. Ådlandsvik plukker fra hverandre (kunst)historien og forestillingene om våre materielle omgivelser og gjør disse fortellingene ubrukelige. Men, det er nettopp da, når tingene ikke lenger kan skjule seg bak sin funksjon, at Ådlandsvik henter ut et kritisk potensial i det fysisk skapte.En slapp slegge egner seg bare til å slå inn åpne dører, men kastrasjon er kanskje et mer effektivt strakstiltak mot vanetenkning enn abstraksjon.

Leserinnlegg