Hordaland Kunstsenter har de siste årene utviklet seg til en institusjon med internasjonale ambisjoner, samtidig som kunstsenteret tar oppgaven som formidler, produsent og premissleverandør i en lokal og regional kontekst på alvor. Utstillingen Back to basics er kuratert av kunstsenterets egen informasjonsmedarbeider, kunsthistoriker Eva Rem Hansen. Dette er Rem Hansens debut som kurator, og kunstnerne i utstillingen er alle nyutdannede fra masterutdannelsene i Bergen, Oslo og Trondheim de siste to årene.
I Back to basics er det første som møter oss en stålgrå himmelhvelving hengende fra taket. Det er Anngjerd Rustands Firmament, som oversatt til moderne norsk presist nok betyr himmelhvelving. Lengst inne i salen står et objekt bestående av jord og betong, og dette er Tore Reischs The Fat of The Land. På langveggen til høyre henger en rekke innrammede bilder med tekst og planter fra et herbarium. Dette er Inger Wold Lunds I wish all stories untold. Til høyre for inngangen til galleriet står to trekasser og en palleramme med jord i. Oppå kassene står det en glassmonter med noen mugne epler. Dette er Frøydis Lindéns installasjon Livsmyldring I-II. Dette er i første omgang det vi trenger, en tittel og et raskt blikk på hva utstillingen består av og hvordan den inntar rommet. Utstillingen Back to basics er en iscenesettelse av utstillingsrommet som et eget mikrokosmos, som laboratorium, gravkammer og drivhus hvor mening dannes, eller oppbevares og lagres. Arbeidene kan på hver sin måte passe inn i en slik forståelse. For det andre handler Back to basics om tid. Verkene kan nemlig også godt leses som individuelle representanter for en påstand om at fremtiden innebærer en tilbakevending til fortiden.
Det dominerende verket i utstillingen er Rustands Firmament. Det er dominerende i størrelse, men også fordi det lukker utstillingen om seg selv, og skaper et hermetisk rom. Verket er en sammenhengende flate av overlappende rombiske metallplater, omtrent som slangeskinn, eller kanskje helst som polygoner slik de blir brukt i dataspillgrafikk for å modellere tredimensjonale former og flater. Den irregulære metallflaten henger fra taket som en frosset datasimulasjon, og erstatter taket i utstillingsrommet med en abstrahert himmelhvelving. Med dette verket på plass er det vanskelig ikke å lese utstillingen som en stilisert modell av verden hvor de andre verkene er eksempler på alt mellom himmel og jord. Dette kuratoriske grepet er effektivt, men også svært overtydelig. Rustands verk får heller ikke helt den installeringen det skulle hatt for å fungere optimalt som materiell manifestasjon av en hard himmel. Den estetiske erfaringen av verket blir redusert fordi det ikke får innta rommet totalt. Slik Anish Kapoors arkitekturbaserte skulpturer er betinget av at ingen detaljer er overlatt til tilfeldighetene, er et verk som Firmament helt avhengig av teknisk perfeksjon for å gi betrakteren emosjonell uttelling. Spesielt er verkets avgrensning mot veggene uavklart, og konstruksjonen blir mer et slags svevende flak enn en reell himmelhvelving. Spørsmålet er om ikke dette verket egentlig hadde vært verdig en egen utstilling hvor det kunne vært bedre tilpasset rommet og dermed utfordret arkitekturen, og ikke latt se begrense av den.
Tore Reischs skulptur The Fat of The Land er som snytt ut av nesa på et av hans tidligere verk. Det permanent installerte verket The Great Forgetting er et laftet betonghus som ser ut til å hå blitt slukt av jorda, eventuelt at det kommer til syne igjen etter lang tid som resultat av en geologisk prosess. Begge verkene plasserer norsk byggeskikk i en annen tidsskala enn den hverdagslige, men på HKS handler det like mye om forskyvning av sted og om gjenbruk av kunstnerisk materiale. The Fat of the Land består av elementer man kan kjenne igjen fra The Great Forgetting; to fragmenter av oktogonale betongstokker er laftet sammen og ligger på et fundament av jord. Fragmentene ser ut til å være identiske med de som er brukt i originalinstallasjonen som befinner seg på Sverresborg Folkemuseum i Trondheim; det er som om de er dratt opp med rot og det har fulgt med et stykke trøndersk jord.
Koblingen mellom botanikk, naturvitenskap og subjektivt erfart liv er noe som går igjen i Inger Wold Lunds arbeider. «We reinvent ourselves as people we can live with», begynner en av tekstene i serien I wish all stories untold. For de fleste ville et slikt utsagn være en grim påstand; at vi i utgangspunktet er så utålelige at vi må gjenoppfinne oss selv for å bli folk. Som i mange av Wold Lunds arbeider er det en underliggende stemning av desperasjon og eksistensiell smerte i disse korte prosatekstene som forteller om kjærlighet, svik og begjær. Serien består av innrammede plansjer med tørkede planter fra herbarier, alle datert mellom 1886 og 2010 og merket med lengde og breddegradskoordinater. De botaniske spesimenene er således plassert i tid og rom, men de korte tekstene som følger hver plante forflytter det nøkterne vitenskapsteknologiske uttrykket til et subjektivt og mer ustabilt sted. Dette er ikke nødvendigvis et godt sted å være, og det er liksom ingen vei ut når minnene er tørket og preservert i stedet for å gå inn i naturens smertefulle kretsløp og deretter gjenoppstå på nytt og på nytt.
Frøydis Lindén er kunstner og agroøkolog (så fantastisk det hadde vært å legge til en «g» i den tittelen), noe som preger hennes kunstneriske virke. Lindéns arbeider har vekslet mellom å introdusere organiske elementer som vekstsykluser og resirkulering av organisk avfall i gallerirommet, og det motsatte, som å presentere kollektiv «open source» grønnsaksdyrking som relasjonell kunst utenfor kunstverden, der hvor folk bor. Installasjonen Livsmyldring I-II er definitivt i den første kategorien. Lindén bruker rekvisitter fra landbruket for at vi skal se at dette handler om forholdet mellom natur og kultur. Sammen med disse rekvisittene, noen trekasser og et drivhus i miniatyr, befinner hovedpersonene seg; et knippe mugne epler. Dette er ikke vanlige epler, men keramiske avstøpninger av noe som kan se ut som Åkerøepler. Disse er dyppet i agar, et algebasert gelatin, og sprøytet med muggsopp. Muggingen er altså ikke resultat av en ordinær biologisk prosess, men en illustrativ simulering av et naturlig forløp; at det naturlige ser mest naturlig ut når det er kunstig reprodusert er noe vi allerede har glemt at vi måtte lære.
Det er noe nådeløst over denne utstillingen. Misforstå ikke, akkurat dét er ment som et kompliment. Det nedstrippede preget på verkene og den nøkterne installeringen kler hverandre. Anngjerd Rustands verk gjør det vanskelig ikke å tenke på utstillingen som en verden i miniatyr, og det er en ganske så hard verden når himmelen er et stålpanser. Hvis de andre verkene i antyder forskjellige tidsskalaer, fra organiske prosesser, varigheten av et minne til geologiske prosesser, så representerer himmelen ganske sikkert evigheten. Inger Wold Lunds poetiske korttekster, Frøydis Lindéns kontrollerte simulering av organiske prosesser og Tore Reicsch’ forsteinede husrester forteller alle om en tid hvor menneskelig bevissthet er fraværende. Utstillingens tittel peker kanskje på at det tidsrommet i historien der menneskelig bevissthet var ukjent, det tidsrommet har allerede vært her, og det er mye som tyder på at vi skal dit igjen. Alt er geologi.
Ja det er et grensetilfelle.
Takk for kommentaren, Rikke.
Det er alltid interessant og viktig å diskutere habilitet. I dette konkrete tilfellet stemmer det at Arne Skaug Olsen har anmeldt en utstilling på Hordaland kunstsenter. Han har i 2011 mottatt et honorar for å lage mat til årsmøtet for Kunstsentrene, som HKS var vertskap for. I praksis var altså dette en jobb for landsforeningen Kunstsentrene i Norge, selv om honoraret ble utbetalt av HKS.
I tillegg har han skrevet en evaluering av residencyordningen Collaborative Research Residency, et samarbeid mellom HKS, Baltic Art Centre og The Factory of Art and Design. Dette honoraret ble utbetalt av Baltic Art Centre.
Det er imidlertid en relevant problemstilling hvorvidt Arne Skaug Olsen skal kunne skrive om utstillinger på HKS. Først og fremst dreier dette seg dog om at han er personlig venn med leder Anne Szefer Karlsen, og at de to driver forlaget Ctrl-Z sammen (som for øvrig min Samlede Kunstkritikker 2005-2008 er utgitt på).
I dette konkrete tilfellet ble Arne Skaug Olsen vurdert som habil ettersom utstillingen ikke var kuratert av Anne Szefer Karlsen selv, men det kan selvsagt fremdeles sies å være et grensetilfelle. Når du skriver at «Det er nok av gode kritikere som kunne skrevet denne kritikken», så er det dessverre ikke riktig. Arne er faktisk vår eneste fastboende kritiker i Bergen, og vi har ikke økonomi til å fly kritikere over fjellet spesielt ofte.
På et mer generelt grunnlag vil jeg og si at det å ha mottatt penger fra en institusjon ikke nødvendigvis gjør en kritiker inhabil i forhold til å skrive om denne institusjonen. Det er for det første svært vanskelig å overleve som kritiker alene i Norge. Derfor er også en stor andel av Kunstkritkks kritikere aktive som frie kuratorer, de skriver katalogtekster, og så videre. Norge er ikke stort nok til at det med en slik praksis i feltet ikke av og til oppstår forbindelser som fra et tradisjonelt perspektiv på habilitet kan sies å være problematiske. Der det er snakk om ansettelsesforhold, eller lengre engasjementer er det selvsagt mer problematisk, og slike forbindelser unngår vi konsekvent. Men jeg er for eksempel ikke enig i at det å skrive en bestillingstekst for en kunstner eller institusjon automatisk skulle gi for eksempel seks måneders karantene hva angår å skrive om denne institusjonen.
Dessuten er det heller ikke slik at kritikerens uhildede distanse er et udelt gode. Jeg mener det heller er en styrke at kritikere også er aktive i feltet på andre måter enn bare å skrive kritikk, om det så er katalogtekster eller kokkevirksomhet.
Hei, Rikke.
Det var et forfriskende innlegg, men desverre litt rotete om et seriøst tema som angår mange dedikerte folks virke og hverdag.
At du snakker om Olsens evne til å ha «tunga rett i munnen» som kritiker og samtidig sier at utstillingen «fortjener den gode kritikken fordi den ser flott ut» viser på en måte at du ikke kan bidra med noen gode alternativ til hvordan faglige forum som kunstkritikk.no skal kunne fungere.
Etter min mening er Arne Skaug Olsens bidrag på kunstkritikk.no god lesning, har en tydelig stemme og finnes ikke pekulativt på måten du nevner. Tvert imot tilbyr han som ofte interessante analyser basert på nysgjerrighet og oppriktig engasjement.
At det er nok av gode kritikere som kunne skrevet denne anmeldelsen er sant. Men ikke alle engasjeres av de samme utstillingene og ikke alle er på det samme stedet til en hver tid.
At det finnes relasjonslinjer er helt naturlig, som du selv også sier. Dette er jo vanlig innenfor alle fag – derav ordet fagmiljø.
Nettop derfor er det trist om det oppstår en situasjon der folk er redde for å omgås pga. potensiell «innhabilitet».
Fordi det også er spekulativt med en «sammen er vi sterke» retorikk (som umiddelbart føles som det eneste logiske svaret på din kommentar), tenker jeg at det er på sin plass å behandle dette tema grundigere.
Derfor ser jeg med glede på Per Gunnar Eeg- Tvebakks «Rom for innblanding» omtalt her på Kunstkritikk 23.01: http://www.kunstkritikk.no/nyheter/eeg-tverbakk-disputerer/
Når dette er sagt vil jeg av høflighetens skyld nevne at jeg har stor respekt for AKS som makter å kombinere en tilgjengelig profil, med interessante utstillinger (av nyutdannede kunstnere) i en liten by som Lillestrøm.
– Lise
Med fare for å virke både pirkete og «meggete» føler jeg at jeg her må komme med en kommentar, som mest er til Kunstkritikks redaksjon.
For min første tanke da jeg så denne anmeldelsen var; «Hva?! Har Arne Skaug Olsen anmeldt en utstilling i Hordaland Kunstsenter, et sted han selv ofte «kokkelerer» og således jobber? Er ikke det litt vel tett binding? Vet ikke hva dere tenker om inhabilitet, men for min del tviler jeg ikke på at Olsen klarer å holde tunga rett i munn, og både utstillingen, Horadaland Kunstsenter og kurator fortjener så absolutt denne gode kritikken. (Utstillingen ser flott ut!).
Det handler ikke om dette, men min respekt for Kunstkritikk.no blir svekket ved at jeg ser tydelige relasjonslinjer mellom kritiker og visningssted. Norge er et lite land, og kunstmiljøet oversiktlig. Det er vanskelig å finne fravær av relasjoner, likevel bør det være et mål at man streber etter en viss avstand. Det er nok av gode kritikere som kunne skrevet denne kritikken. Jeg forventer en viss armlengdes avstand, som at ikke mine ansatte får anmelde utstillinger på Akershus Kunstsenter, og jeg forventer at jeg som leser ikke skal se så tette bånd mellom sted og anmelder. Mulig jeg tar feil, og at Olsen ikke har mottatt inntekt fra HKS på lang tid, og i såfall beklager jeg denne kommentaren. La oss i såfall løfte det opp på et mer generelt nivå. Dette kan nok være gjeldende i flere tilfeller. Min kommentar er velmenende ment, og jeg vil bare si i fra til et nettsted jeg synes driver bra, og for at jeg i videre fremtid skal opprettholde min respekt til Kunstkritikk.no.