Utstillingen til Ian Law, tredje utstiller på VI, VII, er preget av en nesten underlig, prosaisk enkelhet. Et knapt halvår er gått siden galleriet åpnet i de nedslitte og snirklede kjellerlokalene på Grønland i Oslo. Med utstillingstitler som New works og New videos samt pressemeldinger sendt ut flere uker etter at utstillingene har åpnet, er den tilbakelente kurateringen i ferd med å bli en signatur.
Law har plassert noen nylig tilsagde planker av bjørk lent opp mot veggene på steder hvor de kommer i berøring med vannrørene. Tanken er at varmen fra rørene vil få de fortsatt fuktige plankene til å slå seg. Foran en av dem står det oppstilt en elektrisk vifte, også den er ment å skulle fremskynde en endring i det ferske tømmeret. Et par av plankene er kledd i et grønt bommullstøy. Et stort grønt lerret henger på veggen uten blindramme. Det finnes òg to mindre, oppspente lerret, begge med en identisk abstrakt strekfigur, svart på hvitt. Motivet på lerretene – The tourist at work (day VI) og The tourist at work (day VII) – består av en figur satt sammen av utklipp av skinnet fra skoene til Law, som gikk i stykker under besøket hans i Oslo.
Selv om vi er to uker inn i utstillingsperioden er presseskrivet fortsatt under arbeid, så det jeg får se er bare en skisse. Her serveres vi en liten anekdote om Edvard Munchs tilknytning til Kragerø som uten ytterligere begrunnelse settes opp som en selvfølgelig analogi til Laws Oslobesøk 100 år seinere. Så følger et kort dokumentarisk narrativ som foruten å nevne de ødelagte skoene, forteller om Laws uventede problemer med å skaffe nyfelt tømmer vinterstid. Til tross for et uttrykk som umiddelbart minner om nonchalant og beregnende appropriasjon, viser det seg altså at det finnes en biografisk, nær sagt sentimental, forbindelse mellom kunstneren og de utstilte materialene.
Det er nærliggende å referere til Laws utstilling som et utstilt materiale, det virker nemlig uavklart om det faktisk dreier seg om autonome verk. Et godt eksempel er en sammenteipet pappeske fylt med sagspon, som står på gulvet som om den var blitt satt igjen under opprydning. Emballasje fra en forsendelse kombineres her med rester etter produksjonen av planker. Forflytning og tilvirking er temaer som går igjen, og denne anonyme esken med treflis blir derfor, tross sin unnseelige karakter, et tematisk omdreiningspunkt i utstillingen. Et annet ambivalent innslag er det grønnmalte lerretet, som visstnok ikke er et maleri. Det dreier seg i stedet om et stykke lerretsstoff som kunstnerens far – en skredder – skal sy om til vesker ved en senere anledning (Replica shopping bag er et pågående samarbeid mellom de to). I mellomtiden henger det i utstillingen til Law og fungerer som et provisorisk dekke foran et knust vindu. Denne dialogen med arkitekturen gjenfinnes i plankenes plassering nær varmekilder. Også skolærets tilknytning til kunstnerens arbeid med utstillingen (hans trasking opp og ned Oslos gater i vinterværet) springer ut av en lignende stedsspesifik metode.
Alle materialene som inngår i denne utstillingen knytter an til et biografisk narrativ, samtidig som de er i endring. Skoene er blitt et bilde; lerrettet skal ved hjelp av kunstnerens far bli til vesker; de ensartede plankebitene, som bokstavelig stammer fra det samme opphavet, holder på å formes til noe mer egenartet av varmen. De er enten i ferd med å miste sin brukskarakter og gå over til å bli kunstgjenstander, eller, motsatt, i ferd med å gi avkall på sin verkskarakter for å bli bruksgjenstander. Dersom de er kunstverk så er de det i kraft av ustadige og utskiftbare relasjoner til omgivelsene.
Men selv om dette på ett nivå omhandler en varegjøring, virker utstillingen satt i scene mer som en undersøkelse av hvordan Law som subjekt katalyserer endringsprosessene materialet gjennomgår, enn hva denne endringen gjør med materialenes økonomiske og symbolske status.
