Er det de seinere års økte fokus på «skriving» ved landets kunstakademier som får stadig flere kunstnere til å dyppe tærne i skjønnlitterært farvann? Eller er det kanskje bokbransjens tilbud om et (i kunstkontekst høyt) minstehonorar for utført arbeid som lokker? Ideen om «bok» virker uansett å stå høyt hos kunstnerne, der Ane Barstad Solvang, Leander Djønne og Silje Linge Haaland er noen eksempler på kunstnere som har debutert skjønnlitterært de seinere årene. Det samme har også billedkunstneren Louise Jacobs, som i høst ga ut sin første roman på Flamme Forlag, Via Florentin (2022).
Den episodiske romanen åpner nærmest som en Woody Allen-film, med en stemme som får tankene over på den karakteristiske fortellerstemmen fra blant annet Vicky Cristina Barcelona (2008): «Motivert av en poets memorabilia befant hun seg i Milano for å kjøpe Antonia Pozzis sykkel på auksjon, en tidlig høst da skuldrene fortsatt tålte stroppekjoler og eksponerte kragebein for kåte søritalienske arbeidere i nord». Vi er i et solvarmt Italia, men idyllen stanser der. Poeten Pozzi (1912–1938) tok sitt eget liv som tjueseksåring, hun var geniet som døde for ung, overmannet av de mørke kreftene hun bar i seg. Kvinnen vi møter i romanen døper gata der Pozzi bodde til Via Florentin, da gateskiltet er dekket av graffiti. På denne fiktive adressen hører også forfatteren selv hjemme, skal vi tro bokas omslag, som prydes av et visittkort med forfatterens navn, telefonnummer og adresse.
Framfor å utvikle et stramt plot, er Via Florentin episodisk og stemningsdrevet. Vi følger og får ta del i tankene til «hun» og «han», to parter i et destruktivt forhold. Etter å ha fantasert om å dytte elskeren sin ut i vannet så hun slår seg til blods og at hun skal bli forfulgt av en stim brennmaneter, tenker «han»: «Se hånden hennes bli til et vink, en hilsen til og med, som sier farvel og kom hit i samme bevegelse». Denne setningen er beskrivende for forholdets mønster, der «han» og «hun» veksler mellom stadig å vende seg mot og vekk fra hverandre.
Paret, som begge er kunstnere, oppholder seg mye i en svinesti av en leilighet. De fester, røyker og tar dop, ligger med hverandre og tisser på seg, før de leser fransk poesi på nynorsk. De utestenges fra en bar på grunn av «sex, knark og blod på toalettet». Paret ser ut til å ville leve, føle og skape inderlig og pasjonert. De er grensesprengende, men den abjekte toleransen er ikke grenseløs, for eksempel takler hun ikke lukten av de stinkende skoene hans.
Jacobs, som er utdannet moderne danser og billedkunstner, har tidligere arbeidet med tekst og performance, ofte med et fokus på det inderlige. Et sentralt motiv i romanen er hovedpersonenes forhold til kunsten. Disse partiene er for meg de mest interessante. Blant annet skriver Jacobs om at «han» vil foreslå for Lånekassen å betale ned gjelden sin i performancekunstverk. I samme ånd lar Jacobs «hun» lyve til Skatteetaten om reisekvitteringer fra en researchtur til Jerusalem, der «hun» hovedsakelig gikk på bar og spa: «Gud måtte ha sett de kryssede fingrene bak ryggen, der hun hadde stått blant diaspora-pilegrimer foran Klagemuren, ettersom hun nå ble straffet av digitale portaler som Altinn».
Det er komisk å lese om utstillingen hvor «han» dekker gallerigulvet med tannkrem og ostepop, eller forholdet hans til tenkning: «Han fikk utløp for ideene sine ved å diskutere filosofi en gang i året, da hans mest intellektuelle kompis var på besøk og de satt der som to evnukker i uvaskede gensere og snakket forbi hverandre med blanke øyne og plingplongjazz på farget vinyl.»
Mot slutten av romanen går Jacobs i dialog med 90-tallets smussdronning Tracey Emin der hun bokstavelig talt skriver seg inn i verket My Bed (1998). «Hun» flytter inn i sengen, drikker vodka, roter, tisser på madrassen og framfører samtidig en kritikk: Emin er ikke skitten nok, hun estetiserer det rotete.
Via Florentin er sølete og erotisk, men aller mest idérik og morsom. Å lese romanen er litt som å bevitne en kjedekollisjon, men da det blir tydelig at vi har vært vitne til forholdets siste dager, unngår Jacobs å framstille noen av partene som et offer. Hos Jacobs framstår den destruktive kraften som noe liketil, som selve livet. Og det er kanskje ikke rart at mennesker setter fyr på seg selv i en verden som brenner.
