Det er først etter å ha forlatt Apichaya Wanthiangs utstilling When the First Thought is Touch på Galleri Brandstrup i Oslo, at jeg tar meg tid til å lese pressemeldingen. Den forteller at figurene jeg tok for å være vulkanutbrudd og bål – gjentatt i samtlige av de 14 landskapsmaleriene i utstillingen – avbilder rituell likbrenning utført en masse da Indias helsesystem brøt sammen i vår. Det kunne vært fristende å hevde at det er den fargesterke koloritten, og det at Wanthiang lar motivene løse seg opp, som gjorde at jeg ikke dro kjensel på scenene som utspiller seg i bildene. Men det virker mer sannsynlig at årsaken er psykologisk og sosial avstand: en pandemierfaring mer preget av rutiner, trøtthet og kriblende ubehag enn systemisk kollaps. Jeg blir nødt til å gå inn i galleriet igjen, for å se bildene med friske øyne.
Escalating (alle verk 2021) måler to meter i bredden og enda litt mer i høyden, og befinner seg helt innerst i galleriet. Bildet viser en klynge likbål – tette trekanter fylt med tynne svarte og beige streker – blant voldsom ild og røyk. Røyken er løst gjengitt og velter i alle retninger, uten enhetlig perspektiv. Et stort felt med tynn, flekkete blåfarge kløyver øvre del av komposisjonen i to. Hvorvidt dette feltet er en rift i landskapet, en dal for eksempel, røykdekke eller brent mark, er uklart. Figurer som nærmest går i oppløsning – store felt med farge som kan tolkes som atmosfæriske fenomener, men som tenderer mot abstraksjon – er gjennomgående. I Stifled, et av flere bilder i breddeformat, velter røde og lyseoransje flammer ut av et vrimlende, blålilla røykdekke. Mer enn en malerisk omsetning av fotografiene av likbrenning som er spredd via nyhetsmedier, er det en subjektiv, empatisk respons på død og lidelse (som kunne vært forhindret) som her er festet til lerret. Jeg tror dette er den grunnleggende årsaken til bildenes vitalitet, tross de dystre scenene.
Samtlige av bildene er montert til teleskopiske stativer av den industrielle typen som brukes til stillaser, spent mellom gulv og tak. Dermed er de fristilt fra veggene. I mange tilfeller er de vinklet tjue eller tretti grader ut fra stativet. På enkelte stativer henger det to bilder i breddeformat, vinklet til hver sin side. Dette oppsettet – en tett skog av stolper og bilder – gjør at man i noen tilfeller tvinges til å stå mellom tettstående bilder dersom man ønsker å se komposisjonene i sin helhet. Plater med rillet pleksiglass, festet på samme type teleskopiske stativer som maleriene, bryter siktlinjer. De approksimerer barrierene vi er blitt vant til å møte i kassen på matbutikken, mellom sittegrupper på restauranter også videre.
Utstillingsarkitekturen gjenskaper altså det smittevernstiltaket (etter munnbind) som har satt tydeligst visuelt avtrykk i Norge under pandemien. Kontrasten til scenene i maleriene, kunne slik sett ikke vært større, og minner en på at hverken risiko for smitte eller mulighet til å ta forhåndsregler er rettferdig distribuert. I en anmeldelse av Wanthiangs utstilling Jeg har vært her før, vist på Kristiansand Kunsthall i fjor høst, skriver Zofia Cielatkowska at Wanthiang «utfordrer […] kategorier som tid og sted, i den forstand at hun konstruerer utfordrende visnings- og persepsjonsstrategier». Denne slutningen er utvilsomt gyldig her, og er basis for det som, i hvert fall i Oslo-sammenheng, er et nokså sjeldent sosialt engasjert maleri, som gjennom dialog med nøye overveid utstillingsarkitektur, kollapser to adskilte verdener inn i hverandre. Et annet viktig moment er at bildene forholder seg konkret til døden og sorgprosessen, livshendelser som den ungdoms- og helsebesatte kulturen vår febrilsk unngår å tenke på eller snakke om. Kanskje er dette noe av årsaken til at enkelte opplever smittevernstiltak som egentlig ikke er spesielt inngripende, for eksempel munnbind, som så ubehagelige?
Mange av maleriutstillingene i Oslo det siste året, har bestått av bilder som lener seg på dekorativ overflod, kunsthistoriske forbilder, eller en omsetning av de nære tingene til bilder. Wanthiang skiller seg ut ved å sikte etter tyngre eksistensielle temaer som døden, rettferdighet, empati og sorg. Resultatet er en vakker utstilling som erkjenner de ubehagelige sidene av livet det ikke alltid er lett å sette ord på.
