Finansens estetiske muligheter

«Et resultat av ren intellektuell masturbasjon… en ting som ikke har noen hensikt, som er tvers gjennom konseptuell og høyst teoretisk og som ingen vet hvordan de skal sette en pris på?» Slik beskrev en ansatt ved investeringsbanken Goldman Sachs et derivat han hadde vært med å lage rett før finanskrisen brøt ut i 2007. Sitatet kom jeg over i den nylig avleverte doktorgradsavhandlingen til Peter Booth, Art and Finance: Morals, Pictures, Money, and Something More, der det brukes til å illustrere hvordan kreativ innovasjon i finans kan være frikoblet fra nyttehensyn.

Visst forbinder man finansfeltet med en høy grad av abstraksjon, sågar med handlinger som sett utenfra virker direkte bisarre. Å hevde at finans tilbyr estetiske opplevelser som skulle kunne konkurrere med kunsten, synes likevel å være å ta i. I den retningen ser det ikke desto mindre ut til å gå, mener Booth, som møter Kunstkritikk over en kopp kaffe etter å ha forelest på Handelshøyskolen BI i Oslo.

Booth har bakgrunn som finansanalytiker og billedkunstner, og hatt anledning til å observere både kunst- og finansfeltet fra innsiden. Enkelt forklart bygger tesen hans på at disse feltene, normalt regnet som adskilte og med vidt forskjellige – om ikke til og med diametralt motsatte – sosiale funksjoner, har begynt å ligne på hverandre.

Produktene som sirkulerer i finansmarkedet, er mer enn bare profittgenererende verktøy. De er ofte uhyre komplekse verdipapirer, og ikke sjelden resultater av en formidabel kreativ anstrengelse lik den beskrevet innledningsvis. Investeringer i disse produktene innebærer en økonomisk risiko som i mange tilfeller ikke synes å stå i forhold til sannsynlig avkastning.

– De fleste som driver med finans gjør det antagelig for å tjene penger. Men ofte foretar folk seg ting i finansmarkedet som gir stor sannsynlighet for tap. Det må altså være andre årsaker enn utsiktene til ren økonomisk avkastning som motiverer disse investeringene. Det er allerede godt dokumentert at man får et underholdningsutbytte. Jeg tar det enda lenger og foreslår at det dreier seg om en estetisk opplevelse, sier Booth til Kunstkritikk.

Kan fylle kunstens rolle

– Tesen min er at finans har et potensial til å fylle kunstens rolle. Det har blitt et sted for spekulasjon, i den forstand at man må handle hinsides det man allerede vet. I tillegg er finansmarkedet et sted hvor vi forestiller oss alternative virkeligheter og fordyper oss i historie, estetikk, skjønnhet, det sublime, og så videre.

Ved siden av å beskrive endringene som har funnet sted i finans over de siste tiårene, der man har gått fra å hovedsakelig drive med prising av ressurser til også å utfylle en «ikke-instrumentell estetisk funksjon», drøfter Booth også finansialiseringen av kunsten. Finansialisering betyr at en virksomhet underkastes en profittorientert og instrumentell logikk. I en finansialisert verden er alle, kunstneren inkludert, først og fremst markedsaktører, og må innrette seg deretter.

– Finansialisering innebærer at man i økende grad treffer valg på grunnlag av pris. Alt skal disiplineres av sin konvertibilitet. Så kunstnere kan fortsette med mange av de samme tingene de har bedrevet de siste hundre årene, men siden finansialisering bunner i instrumentalisme, står disse handlingene i fare for å uthules.

– Her er det viktig å differensiere mellom finansialisering og finans. Argumentet mitt er at vår tids finans skiller seg fra finansialisering, selv om den er et produkt av den. For å gi oss et universelt målesystem har finansen vært nødt til å abstrahere til et punkt der den slutter å utføre det vi forventer av den. Den er ikke lenger disiplinert og objektiv. Dermed gir den oss ikke et godt bilde av det den er ment å skulle vise til.

Ser du noen konsekvenser av finansialisering på kunstutdannelsen?

– Jeg kan gi et eksempel: En hel del kunstskoler har rapportert at kunstnerne de utdanner er blitt veldig opptatt av å være samtidige. Mer tradisjonelle og kunsthistoriske tilnærminger faller ut av undervisningen. Jeg tror at en av finansialiseringens premisser er konvertibilitet til nået. For bankfolk er det nærmest en moralsk forpliktelse å kunne føle markedet, være de første til å fange opp endringer. Kunstnere har den samme holdningen. Det er viktig å være en del av nået, å være i stand til å kjenne hvor vinden blåser.

Hva betyr samrøret mellom kunst og finans for kapitalismekritikken?

– Det vil gi mindre mening for kunsten å kritisere finansmarkedene etter hvert som disse begynner å se ut og fungere som kunst. Men det finnes andre aspekter ved kapitalismen som kunst har bedre forutsetninger for å opponere mot. Jeg tror for eksempel kunst og kunstnere kan gi et viktig bidrag til bevisstgjøring om den pågående omleggingen av arbeidslivet i retning mer midlertidighet. Kunstfeltet er tross alt forbildet for denne utviklingen.

– Kunst har også andre funksjoner som finansen så langt ikke har maktet å replikere. Evnen til å drøfte politiske alternativer er ett eksempel. Men, om vi slutter å se på finans som en smal, instrumentell mekanisme, så er kanskje også det mulig.

Hvordan kan finans erstatte aktivistiske og sosialt orienterte kunstpraksiser?

– Finans åpner blant annet for såkalt «investor-aktivisme», der et individ eller en gruppe benytter finansmarkedet til å kjøpe opp nok aksjer til å påvirke et selskaps adferd. Mer generelt krever finansmarkedet at deltagere tilpasser seg en grad av transparens som de ellers ville sluppet. Dette gjør det mulig å stanse uetisk markedsadferd. Det kan videre argumenteres for at ekspansjonen av investeringskapital som finansialiseringen har medført, betyr at penger må flyte steder de ikke ellers ville gjort. Snarere enn standardiseringen en forventer av rasjonelle markeder, skaper finansen diversitet fordi vi er mer åpne for ideer når vi mangler rasjonelle steder å parkere pengene våre.

Har du eksempler på kunstpraksiser du mener viser vei for kunsten etter finansen?

– Forutsatt at finansen fortsetter å abstraheres, estetiseres og bli mer og mer selvrefererende, er det flere ting som kan skje. En mulighet er at kunsten erkjenner at den ikke makter å mobilisere tilstrekkelig autonomi til å opprettholde ideen om en reell forskjell fra andre estetiske produkter. Et eksempel på dette kunne være Takashi Murakamis Vuitton Shop fra 2003, der kunstneren ble hyret inn av Marc Jacobs for å designe mønstre til et begrenset opplag med vesker og andre produkter. Et annet scenario er at kunstneren konsentrerer seg om å dokumentere kunst. En foregripelse av denne muligheten finnes i fotografiene til Andreas Gursky, som Chicago, Board of Trade II fra 1999, som fremstiller aksjehandelens estetiske dimensjon, eller i Mark Lombardis tegninger som kartlegger finansielle koblinger mellom den politiske eliten, organisert kriminalitet og utenlandske interesser. Her er kunstneren en som dokumenterer og formidler estetiske fenomener som oppstår andre steder enn i kunstfeltet.

Hvilke ulemper ser du ved denne finansialiseringen?

– Når alt blir målbart, blir det også sentralisert. Det tilpasses et overordnet, uniformt verdisystem. Risikoen er at kunstneren begynner å se kunsten som et instrument for å oppnå noe, snarere enn et mål i seg selv. Det innebærer at kunsten kan erstattes med noe annet, som mer effektivt hjelper en å oppnå det en er ute etter. Sentraliseringen av verdi reduserer kunst til noe instrumentelt. Det vil på mange måter bety slutten på kunst. Finansialisering er slik sett et stort problem for kunsten.

– Antagonismen mellom kunst og den snikende finansialiseringen rettes naturlig nok inn mot finansmarkedene. Samtidig blir vi stadig mer bevisste om at finans ikke er det vi trodde det var. Tilveksten i antallet mennesker som driver med finans, og den økende omsetningen av stadig mer abstrakte produkter, gjør verdibegrepene utydelige, altså selvrefererende, og man begynner å se flere tilfeller av trading for tradingens del. Finansen bryter slik på paradoksalt vis med finansialiseringens instrumentelle logikk. Poenget mitt er at antagonismen mellom kunst og finans har dårligere grobunn på grunn av det finans har blitt.