Som renspikka kinofilm er Voice noe nytt fra Ane Hjort Guttu. Samtidig følger den selvfølgelig på mye av det hun har gjort de siste årene. Likt tidligere verk som Manifest (2020) og Time Passes (2015), som hun lagde til Festspillutstillingen på Bergen Kunsthall, går hun tett på det vi kunne kalle den estetiske produksjonens sosiale betingelser. Men mens disse to filmene utspilte seg som fiktive dokumentarer innenfra kunstakademiet, er Voice et fiksjonsdrama om mediekulturen mer allment, og spesifikt det å lage film – som viser seg å ikke være så helt enkelt.
Handlingen er lagt til et filmverksted for ungdom i Groruddalen i Oslo. Hit kommer Rhea (Iselin Linstad Hauge) for å lage en dokumentar om det som foregår der etter at hun så en opprivende video de hadde lagt ut, hvor en av ungdommene filmet sin egen familie bli kastet ut av landet. Dokumentaren til Rhea er et oppdrag fra NRK, til Ramadan-satsningen deres. Selvfølgelig ligger produksjonen under for alskens problematiserbare føringer fra statskanalen, i tillegg til Rheas egne fordommer og forestillinger, ikke minst om hva en film skal være, og det er nærliggende å lese Voice som en refleksjon over det kinkige i å fortelle andres historier.
Åpningsscenen begynner med en skjelvende tagning av et vindu dekket med en tynn, hvit gardin. Lyden skjønner vi er fra fotografens famling med kameraet og pusten hennes, når det klippes til en total. Rhea befinner seg i et enkelt innredet oppholdsrom, hvor hun filmer en mann, Dawit (Esrom Kidane), som sover eller hviler på sofaen med armen over hodet, som man gjør når man tar seg en høneblund midt på dagen og må skjerme øynene for lys. Den intime, fysiske pakten mellom kameraet og personen som holder det, er tematisk avslørende: en aktiv part står nysgjerrig og betrakter en passiv, til og med sovende.
Dawit er lederen for filmverkstedet Voice og sterkt engasjert i ungdommene både som medmenneske og pedagog, og han har et politisk bevisst, strengt tatt aktivistisk, forhold til mediet. Filmen tillater seg et organisk tempo og vi tilbringer mye tid som flue på veggen under gruppekritikker, som Hjort Guttu observerer med en antropologs tålmodighet. Filmsnutter repeteres og snakkes om, og de unge filmskaperne deler tanker og observasjoner om hverandres verk. Lange tagninger i panorama av infrastruktur som en containerhavn eller togskinner er her og der stukket inn som luftige fremmedelementer i den romlig sett ellers nokså trange fortellingen – som stort sett utspiller seg inne på filmverkstedet – og ymter om et mer generelt distribusjonstema.
Stadig vekk konfronterer Dawit og de andre lederne på filmverkstedet, Sara (Damla Kilickiran) og Juan (Felipe Orellana Castro), Rhea med metodiske og etiske svakheter i fremgangsmåten hennes. Velmenende forsøker Rhea å imøtekomme innvendingene og forventningen om medvirkning. Det går så vidt at hun til slutt gjør alt materialet sitt tilgjengelig for ungdommene og lederne på filmverkstedet, så alle kan være med å klippe. Forutsigbart blir dette drastiske grepet også begynnelsen på slutten. Tapet av kontroll med resultatet betyr et miste av motivasjon til å fullføre prosjektet, og i siste scene forlater Rhea verkstedet i affekt. Det delte eierskapet til filmen som prosjekt ble for mye for henne. Her glir det litt enkle, representasjonskritiske motivet tilside og avslører et dypere produksjonsestetisk tema.
Stadig plasserer Hjort Guttu medieteknologien i sosiale situasjoner: de unge filmskaperne sitter og ser på en film som avspilles på en skjerm, eller Dawit instruerer dem i bruk av opptaksutstyr. Rhea derimot, har gjennomgående en eiersyk relasjon til teknologien. Vi ser henne puslende med kameraet under forberedelse til opptak, eller når hun lusker rundt i kulissene filmende. På et tidspunkt blir hun forespurt om hun vil låne ut kameraet sitt til noen av ungdommene. Hun vegrer. Åpenbart identifiserer hun seg sterkt med rollen som observatøren, den som bestyrer blikket – jevnfør den nærmest kroppslige symbiosen med kameraet beskrevet i åpningssekvensen. Selv om hun er ydmyk i omgangen med menneskene hun filmer, forståelsesfull, konsekvent innstilt på dialog, trumfer hensynet til den endelige filmen til syvende og sist alt annet – såpass sier hun selv uten sjenanse.
Motsatt denne resultatdrevne «egoismen» vitner filmens sindige tempo om en sympati med produksjonen som åpen, dialogisk prosess. Hjort Guttu nærer åpenbart en fascinasjon for den kreative utdannelsens flate pedagogikk. Voice er på mange måter en studie av – for ikke å si reklame for – denne formens særegne, kollektive dynamikk, og hvordan gruppekritikken i utvidet forstand kan fungere som et alternativt premiss for estetisk produksjon, ulikt den profesjonelle, produsentdrevne modellen representert ved den erfarne dokumentarfilmskaperen på jobb for NRK. Forskjellen på de to modusene kan oppsummeres som en konflikt mellom hensyn til henholdsvis prosessens sosiale integritet og resultatets distribusjonspotensial. Denne brytningen mellom horisontal og vertikal produksjonsestetikk er Voices egentlig bærende tema. Her handler det mindre om hvem blikket tilhører enn om hvordan dette blikkets subjekt er konstituert.
Kritikken av Rhea er lett å kjøpe, men modellen hun representerer er samtidig dypt sementert i mediesystemet vårt, og en vi intuitivt støtter opp om som produsenter og konsumenter. Konvensjonene som rir filmfortellingen som form er selektert for av en grunn, fordi de interagerer med oppmerksomheten vår på måter som fanger den. Konvensjonell filmdramaturgi er symbiotisk med en seer som er fremmedgjort fra produksjonen og derfor må overtales. Man kunne ta Rhea på ordet når hun sier hun vil hensynta filmens publikum. Det Dawit & Co i siste instans foreslår – eller en slik idé virker i hvert fall ikke langt unna – er nemlig en måte å tenke filmen som hendelse på hinsides kinoens eller TV-ens passiviserende kontrakt, mer etter modell av gruppekritikkens aktive betrakterskap, der seeren er en sosialisert del av filmens produksjonsmiljø.
Voice er selv distribusjonsapparat for filmene de hjelper ungdommene å produsere. Det var slik de dukket opp på radaren til Rhea, altså vekket utsidens interesse. Konflikten mellom Rhea/NRK og Voice er konflikten mellom gammel og ny produksjonskultur, mellom sentralisert og desentralisert media. Spørsmålet om distribusjon presser seg også inn i gruppekritikkens safespace. Man kunne snu på det og si at distribusjonen som problem er dette fellesskapets eksistensberettigelse, hva de responderer på. Det fins en utside ungdommene eksponeres mot som medieprodusenter allerede, og de er ikke døve for insentivene som etablerer seg i denne kontaktflaten – eller immune mot prisen for å dele egne historier. I en scene forteller en av de unge filmskaperne gråtkvalt om opprivende sms-er fra sin egen familie etter han la ut en video der han forteller om et seksuelt overgrep han ble utsatt for. Dawit trøster. Filmens intime produksjonsfellesskap er altså mulig å tenke som en sosial adapsjon til fremveksten av mer invaderende distribusjonsteknologi, en tiltrengt, pleiende motvekt til den ekstraksjonen av selvet man blir gjenstand for når innholdsproduksjon blir en andre natur.
Påfallende unngår Hjort Guttu å gi den reelt antagonistiske utsiden for stor plass i fortellingen. Den opptrer hele tiden demonstrativt mediert – en avstand som billedliggjøres av muslimhetsen som filmes fra en skjerm i en av filmene som lages på filmverkstedet. Samtlige av filmens aktive posisjoner befinner seg innenfor et nokså smalt spekter av holdninger (som ligner det man kunne finne på et skandinavisk kunstakademi). «Trusselen» er her en sosialt engasjert dokumentarfilmskaper som trenger å bli konfrontert med privilegiene sine, for å si det med en floskel, og et døvt produksjonsapparat representert ved den bestefaraktige produsenten Jon-Gunnar (Terje Nicolaisen), som sitter i sofaen og klimprer på gitar og vil at filmen til Rhea skal gå tettere på enkeltpersoner. Men valget om å senke volumet på de hardere sosiale og politiske konfliktene, er også forutsetningen for å kunne holde fokus på produksjonens interne intriger. Det er det jo oppløftende at en film på norske kinoer kan gjøre.
