Det må være tidlig sommerkveld. Den blå himmelen er i ferd med å gli over i grå toner, som allerede skimtes i bakgrunnen. Solen synes fortsatt lavt over horisonten og kaster fargerike reflekser over en tilsynelatende hverdagslig scene: En campingvogn står ved siden av et gammelt hus, omgitt av rolige omgivelser og trær. Solstrålene er laget av tynt, nesten gjennomsiktig tyllstoff i sterke, krasjende farger – rosa, gulgrønn og blå – og slynger seg i kaotiske linjer gjennom verket. Det gir en tydelig, men subtil, sommerlig effekt. Stoffstrålene stikker litt ut fra bildet og må være det siste elementet lagt til tekstilcollagen Hjemreise (2024), fra serien Still on the Journey av Małgorzata Mirga-Tas, komponert av nøye utvalgte tøybiter. Selv om det visuelle og estetiske er det første som slår imot én i møtet med Mirga-Tas’ kunst, er det historiene om virkelige mennesker – særlig kvinner og den romske minoriteten – som står i sentrum for kunstnerens interesse.
Małgorzata Mirga-Tas er en polsk-romsk kunstner som fikk internasjonal oppmerksomhet gjennom sin deltakelse på den 59. Veneziabiennalen og documenta fifteen i 2022. Der presenterte hun storskalaverk i tekstilcollage – arbeider som, gjennom en affirmativ ikonografi over romske samfunn, særlig kvinners hverdagsliv, relasjoner og mikroaktivisme, omskriver en historie og samtid preget av stereotype forestillinger. De fargerike, livlige og monumentale verkene, ofte med tydelige fremstillinger av mennesker, objekter og landskap, er laget av ulike typer tekstiler – enten donert til kunstneren eller hentet fra bruktbutikker.
En levende rom-estetikk, preget av sterke linjer og ornamenter, finner man også i hennes tidlige tegninger og malerier, der hun fritt blander teknikker og medier som pastell, maling, avisklipp, paljetter, tekstil og papp. Sistnevnte er et særlig viktig materiale for henne. Mirga-Tas har arbeidet mye med skulptur i papp og utviklet en metode der hun kombinerer ulike materialer for å skape dyre- og menneskefigurer. Selv om tekstilcollagene i dag har blitt hennes kjennetegn, er skulpturen – enten i bokstavelig eller konseptuell forstand – fortsatt et viktig ankerpunkt. Hun er utdannet ved skulpturavdelingen ved Kunstakademiet i Kraków, hvor hun fullførte sin grad i 2004. I dag bor og arbeider Mirga-Tas i Czarna Góra, en landsby ved foten av Tatra-fjellene. En annen historie på Henie Onstad Kunstsenter samler nyere tekstilarbeider, med både velkjente og mindre eksponerte verk. Utstillingen er et samarbeid mellom Henie Onstad Kunstsenter, Kunstmuseum Luzern i Sveits og Kunstmuseum Wolfsburg i Tyskland.
De tredimensjonale kvalitetene ved en skulpturell tenkning er til stede i tekstilarbeidene Paravents (2021–2025). Vindskjermer eller skillevegger fungerer som både symbolske og praktiske grenser mellom det private og det offentlige, mellom det som er synlig og det som holdes skjult. Siden de består av tre deler – som et triptyk – og fremstiller kvinner i hverdagslige situasjoner, kan de også tolkes som en understrekning av kvinnens rolle i det romske samfunnet, nesten løftet til noe sakralt. En lignende symbolikk – denne gangen enda mer bokstavelig sakral – finnes i et verk laget for den monumentale gotiske rådhussalen i Kortrijk i Belgia (2024), som en del av den tredje utgaven av byens kunsttriennale. Også her presenteres kvinner, nærmest i en kirkelig kontekst: Den øvre delen av verkene er avrundet som en helgennisje, kvinnen står i sentrum, og under føttene hennes finnes tekstfragmenter – noen deskriptive, noen poetiske og noen åpenbart lekne. For eksempel: «An autumn day – dressed in a grey suit. Wears a grey scarf to punctuate the greyness.»
De skulpturelle kvalitetene kommer også til uttrykk i de store romske kvinneportrettene som henger ned fra taket i serien Herstories (2019-2024). Alle ser ut til å møte betrakterens blikk – og når de vises samlet som en installasjon, får man følelsen av å være sammen med dem, snarere enn bare å betrakte dem. Her leker Mirga-Tas, på en ironisk og subversiv måte, med et kjent og gjenkjennelig fenomen: Jeg tenker på enhver tradisjonell universitetsaula, rådhussal eller parlamentsbygning, der alvorlige mannlige portretter i nøkterne maleriske uttrykk stirrer ned på publikum. Mirga-Tas snur denne tradisjonen på hodet – ikke bare ved å løfte frem kvinner fra kulturelle, aktivistiske og familiære miljøer, men også gjennom det optimistiske og myke tekstiluttrykket.
Et tydelig eksempel på hvorfor affirmativ historieomskrivning og representasjon av romfolket på egne premisser er så viktig i dag er Mirga-Tas’ monument laget til minne om nazistenes massakre på 29 romer i Borzęcin i Polen, fra 2011. En skulptur laget av lerk, utformet som en gravstein med informasjon om massakren og et dikt av den polsk-romske poeten Papusza – Mirga-Tas er kjent for å blande inn tekster, særlig poesi, i verkene sine. Monumentet består av to figurer: en fallende mann og en kvinne som prøver å gjemme seg. I 2016 ble monumentet vandalisert: Stelen ble veltet, og figurene hugget i stykker med øks. Og samme år ble monumentet rekonstruert. I et intervju fortalte Mirga-Tas at hun fortsatt har restene av et opphugget monument i studioet sitt: «Jeg kan sette det hele sammen som et puslespill, bortsett fra noen få splinter. Selv om noen brikker mangler: en kvinnehånd, en del av en mannsarm (min overs., tidsskriftet Dwutygodnik, juli 2020).» Mirga-Tas’ praksis handler i stor grad nettopp om å samle fragmenter og arbeide med det som mangler – med brudd, fravær og historiske traumer.
Minoriteters historier – særlig de som tilhører diskriminerte grupper – finnes ofte ikke i offisielle arkiver eller historiebøker. Og når de først gjør det, er de gjerne preget av stereotypier. Hvordan forteller man en historie når strukturen mangler? Én mulighet er å omskrive den dominerende historien og avsløre stereotype fremstillinger – men det er ikke nødvendigvis nok, for det kan bety å reprodusere den samme rammen, med det samme fraværet. For å bryte denne sirkelen må det skapes et nytt bilde av representasjon – en alternativ fortelling. Og for dette trengs andre kilder enn bøker og dokumenter: familie- og fellesskapsfortellinger, praksiser, fotoalbum, danser, sanger og hverdagslige objekter. Alt dette er fragmenter. Å fortelle en historie når bare fragmenter finnes – og samtidig gjøre selve fragmentet til metode, gjennom nøye utvalgte stoffbiter – er nærmest et kunstnerisk motto for Mirga-Tas. Men det som gjør verkene hennes så relevante og universelle for mange ulike betraktere – i tillegg til de allerede nevnte visuelle og estetiske kvalitetene – er hvordan hun evner å integrere personlige og private historier fra fellesskapet, ofte med ekte mennesker, venner og familiemedlemmer, i et større og mer nyansert perspektiv. Det er slik det personlige blir politisk – og det partikulære blir universelt.
Verket Re-Enchanting the World (2022) er et av de fremste eksemplene på Mirga-Tas’ dialog med kunst- og kulturhistorien. Tekstilene i dette verket er inspirert av 1400-talls-veggmaleriene i Palazzo Schifanoia i Ferrara, Italia. Seks av de tolv arbeidene som vises i utstillingen tilsvarer månedene i kalenderåret, og hver av de monumentale tekstilcollagene er tredelt horisontalt.
Det øverste feltet skildrer romenes historie og deres reise til Europa. Inspirasjonen til denne delen kommer fra en serie grafiske trykk fra 1600-tallet av Jacques Callot, The Gypsies – også kjent som Les Bohémiens eller The Egyptians – som dokumenterer et kolonialistisk og etnografisk blikk på den romske minoriteten.
Midtfeltet er stedet hvor magien – som tittelen Re-enchanting the World antyder – skjer. Her møtes astrologi, tarot og virkelige kvinner. Portretter av betydningsfulle kvinner for romsk kultur og samfunnsliv, som Delaine Le Bas, Nicoletta Bitu, Ethel C. Brooks, Esma Redžepova, samt Mirga-Tas’ egen mor og bestemor, er vevd sammen med symboler lånt fra renessansekort og astrologiske tegn og dekaner fra Palazzo Schifanoia.
Den nederste delen er viet nåtiden i det romske samfunnet og hverdagslivet i Czarna Góra, samt i Podhale- og Spisz-regionene. Her dominerer enkle landskap og daglige gjøremål – en kvinne som henger opp tøy, en begravelsesscene. Dette er storskalatekstiler som trenger rom og luft for å kunne studeres og oppleves fullt ut. Dessverre får de ikke det i Prisma-salene på Henie Onstad, hvor de fremstår klemt mellom gulv og tak – noe som svekker verkene betydelig. Med så mye kunnskap og detaljer i spill, ville det også vært svært hjelpsomt med en katalog som kunne fordype, formidle og utvide konteksten – men den finnes ikke.
De originale maleriene i Palazzo Schifanoia i Ferrara har lenge vært utfordrende å tolke helhetlig for kunsthistorikere – særlig det midtre feltet med astrologiske figurer, som ikke lot seg lett plassere innenfor det intellektuelle renessansebildet, preget av en forkjærlighet for harmoni og en antikkbasert kanon. En ny tolkning kom med Aby Warburgs analyser, der han – ved å trekke inn materiale fra ulike kulturer – viste hvordan ideer og figurer beveger seg gjennom tid og rom og gjenoppstår i nye former. På den måten bidro Warburg til å utfordre forestillingen om renessansen som en epoke utelukkende preget av fornuft og rasjonalitet. Kanskje avslørte han også hvordan selve rasjonaliteten kan bidra til å sementere stereotypier og forenklinger av «de andre» – noe det øverste feltet i freskene i Schifanoia kan sies å illustrere tydelig. Svaret på et utilstrekkelig intellektuelt system ligger da ikke nødvendigvis i å peke på feilen, men i å utfordre selve systemets regler. Med tanke på Mirga-Tas og hennes måte å «fortrylle verden» på, handler det ikke bare om å ta kontroll over representasjonen, men også om hvem som forteller historien, hvordan den fortelles – og hva som regnes som historie. Ikke minst gjør hun dette gjennom en ny, myk tilnærming, som unngår å bli reprodusert innenfor det rasjonelles rammer.
Ser vi dette i et bredere perspektiv, er tekstilkunst – ofte historisk sett betraktet som en kvinnelig kunstform – et interessant eksempel på samfunnsengasjement og politisk engasjement, og internasjonalt har en rekke nyere utstillinger løftet frem nettopp dette temaet, særlig Unravel: The Power and Politics of Textiles in Art (2024) på Barbican Centre i London og Klára Hosnedlová: Embrace (2025) på Hamburger Bahnhof i Berlin. Og mindre direkte politisk, men med et nytt blikk på tekstilkunst: Anni Albers på Tate Modern i 2018/2019, Magdalena Abakanowicz på Tate Modern i 2022/2023 (også vist på Henie Onstad), Weaving Abstraction in Ancient and Modern Art (2024) på Metropolitan Museum of Art, New York, og Olga de Amaral Retrospective (2024-2025) på Fondation Cartier i Paris. Som Julia Bryan-Wilson kommenterer i introduksjonen til boken Fray: Art and Textile Politics (2017), om «spenningene i tekstiler», så har tekstiler en viktig plass i tradisjonelle fortellinger om historie, men de kan også bli brukt til å protestere mot akkurat disse tradisjonene. Ulike grupper kan bruke tekstiler både for å støtte det som er vanlig (det dominerende) og for å utfordre det.
Som Henie Onstad Kunstsenter selv understreker på sine nettsider, har de en lang tradisjon for å vise tekstilkunst. Allerede i desember 1977 presenterte Magdalena Abakanowicz en stor utstilling med sine Organiske strukturer, som fikk betydelig innflytelse på norske tekstilkunstnere på 70-tallet. Det er verdt å trekke frem dette historiske bakteppet, særlig med tanke på polsk innflytelse og dagens kontekst for tekstilkunst. Det som virkelig etablerte begrepet om den polske tekstilskolen og befestet dens posisjon internasjonalt, var den første internasjonale tekstilbiennalen i Lausanne i 1962. Der presenterte kunstnere som Magdalena Abakanowicz, Wojciech Sadley, Jolanta Owidzka, Ada Kierzkowska og Anna Śledziewska monumentale, grovt vevde arbeider med særpregede teknikker og markante teksturelle kvaliteter. Det som overrasket publikum mest, var den plastiske behandlingen av garnet – som ga verkene en tydelig skulpturell og malerisk karakter. Lausanne-biennalen ble et startpunkt for en rekke internasjonale utstillinger som fulgte, blant annet den banebrytende Wall Hangings ved MoMA i New York i 1969.
Når jeg ser på verkene til Mirga-Tas, gjenkjenner jeg en lignende tendens – ikke nødvendigvis i hvert enkelt arbeid, men som en underliggende tilnærming: å tenke tekstilene som tredimensjonale og å installere dem som romlige strukturer snarere enn flate objekter. Samtidig ser jeg henne kanskje enda tydeligere i dialog med kunstnere som Billie Zangewa, som med sine silkeavskjærs-kollasjer utfordrer historiske stereotypier og objektiviseringen av den svarte kroppen; Hana Yilma Godine, som i sin praksis reflekterer over hvordan kvinnens kropp er blitt fremstilt i etiopisk kunst og historie; og ja, også Britta Marakatt-Labba, som skaper en positiv representasjon av samisk minoritet, samt Hannah Ryggen, med sine politiske motiver og tydelige standpunkter.
Men hvor mye av dette blir klart for besøkende? Jeg vender tankene tilbake til Hjemreise (2024) og den hverdagslige scenen med campingvognen ved siden av et gammelt hus – en scene som, uten kontekst, kan fremstå som en sommerlig tekstilkollasj som først og fremst kommuniserer gjennom form og estetikk. For de som ikke ønsker å fordype seg i de komplekse nyansene, byr Mirga-Tas verk fortsatt på et rikt og sanselig uttrykk. Samtidig føler jeg at Henie Onstad har gått glipp av en mulighet til å gjøre denne utstillingen til en mer kunnskapsrik og engasjerende opplevelse.
